Atle Aasvik

Hotellansatt

Mange vil kanskje si at jeg gjør det tungvint for meg selv å finne en ny jobb.

Jeg kan bli kalt «vanskelig», men jeg vil heller være det enn at loven vår ikke blir fulgt av de som skal være vår trygghet i arbeidslivet. Det er helt uakseptabelt at når vi bruker så mye tid av livet vårt i arbeidslivet at ting ikke er som de skal.

Gjentatte ganger har jeg ikke fått vaktplanen min i tide, selv om arbeidsmiljøloven § 10-3 sier at den skal være tilgjengelig minst to uker i forveien i samråd med tillitsvalgt. Denne uforutsigbarheten skaper stress og gjør det nærmest umulig å planlegge livet utenfor jobben.

Vi alle har naturligvis et privatliv og man planlegger gjerne ut fra hvordan man jobber, jeg gjør i alle fall det. Hvorfor skal vi måtte leve med denne usikkerheten når det er regler som skal forhindre dette? Man blir gående og lurer på om man skal jobbe eller ikke, man takker kanskje nei til privatlivet sitt for man vet ikke om man må jobbe.

Jeg har opplevd å ikke få riktig lønn til rett tid, noe som bryter arbeidsmiljøloven § 14-15. Til tross for at jeg har tatt dette opp med arbeidsgiver flere ganger, ble ikke problemet løst. Økonomisk usikkerhet og stress kunne vært unngått hvis arbeidsgiveren bare fulgte loven.

Og uansett hvilken bransje eller stilling man har, så jobber vi alle for lønna vår, så hva skal vi gjøre når den ikke kommer som den skal? For regninger og andre livsnødvendige utgifter stopper ikke opp selv om lønna gjør det.

Da jeg ble 80 prosent sykemeldt, fikk jeg ingen oppfølging fra arbeidsgiver, noe som bryter med arbeidsmiljøloven § 4-6. Arbeidsgivere er forpliktet til å tilrettelegge og følge opp sykemeldte, men denne plikten ble ignorert.

Mangel på støtte og tilrettelegging under sykdomsperioden har forverret min helsetilstand og gjort det vanskeligere å komme tilbake i arbeid. Jeg er i en psykisk ubalanse krisereaksjon når jeg skriver dette. Det kunne vært veldig lett unngått hvis arbeidsgiver hadde gjort sin jobb, i det minste stilt et spørsmål om hvordan det går for å vise at man bryr seg om sine ansatte.

På grunn av den belastningen vurderer jeg nå å flytte for å få alt på avstand. Vi bor på et lite sted, og problemene blir enda mer merkbare i et slikt miljø og man risikerer å møtes i privat sammenheng som har gjort til at jeg er mer innestengt, og jeg kjenner ikke meg selv igjen.

Disse problemene er ikke unike for meg, men viser at arbeidsgivere i hotell- og restaurantbransjen ikke tar ansvar. Dette er ikke bare et personlig problem, men et samfunnsproblem. Dette leserinnlegget er en appell for at myndighetene skal innføre strengere straffer for arbeidsgivere som bryter loven.

Arbeidstakere risikerer jo å miste jobben hvis de ikke gjør sine plikter. Det bør være tilsvarende alvorlige konsekvenser for arbeidsgivere som svikter sine ansatte.Vi trenger høyere bøter, bedre tilsyn og muligheten for å stenge virksomheter som ikke følger reglene og muligheten for å frata arbeidsgivere retten til å drive virksomhet når de ikke oppfyller sine forpliktelser.

Jeg utfordrer også arbeidsgivere i denne bransjen til å ta ansvar og behandle sine ansatte med den respekten og rettferdigheten de fortjener. Samtidig vil jeg benytte muligheten til å si at dette ikke er en realitet for alle arbeidsgivere, men dessverre altfor mange.

Til alle unge arbeidstakere: Hvis dere føler at noe er galt på jobben, be om hjelp. Selv om det kan være mindre populært å stå opp for sine rettigheter, er det viktig å sikre et trygt og rettferdig arbeidsmiljø.

La oss jobbe sammen for å få til en endring. Vi er fremtiden, og lovverket må reflektere dette mye bedre. Ved å innføre strengere straffer kan vi sikre at ingen flere må gjennomgå det samme som jeg har gjort, for det fortjener ingen og det kan ha alvorlige konsekvenser for dem som blir rammet.

Dette handler om rettferdighet og om å skape et bedre arbeidsliv for kommende generasjoner, er du enig?