Rina Mariann Hansen, byråd for arbeid, integrering og sosiale tjenester i Oslo (Ap)

Arbeidslivet har endret seg de siste tiårene. Måten vi møter dem som ikke er en del av arbeidslivet på har imidlertid ikke endret seg. Det bør den.

Dette er hovedgrunnen til å også ha en diskusjon om det som har vært et bærende prinsipp i årtier; arbeidslinja.

For Arbeiderpartiet skal det alltid være jobb nummer 1 at flest mulig får ta del i tryggheten, friheten og felleskapet deltagelse i arbeidslivet gir. Det målet står alltid fjellstøtt. Virkemidlene har vi alltid tilpasset tiden vi lever i.

Nå lever vi i en tid hvor levekostnadene øker, samtidig som veien inn i arbeidslivet for mange har blitt veldig lang.

Arbeidslinja hviler på en antakelse om at det er økonomiske incentiver på individnivå som skal til for at den enkelte kommer i arbeid.

Altså at det er et valg den enkelte mottaker av offentlige ytelser i realiteten står i. En situasjon der man kan velge å jobbe i stedet for å motta trygd eller sosialhjelp.

I St. meld 46 (2012-2013) «Flere i arbeid» beskrives arbeidslinja som tre punkter, hvor «det skal lønne seg å jobbe» er ett av dem.

Å jobbe med at arbeidsmarkedet skal være for alle og øke sysselsettingen er de andre beina, men det å sikre at det skal «lønne seg å jobbe» er det som har hatt størst fokus fra statlige myndigheters side.

At det skal lønne seg å jobbe høres tilforlatelig ut, men som samme melding skriver har dette ført til en politikk som bygger på at «utformingen av velferdsytelsene må derfor balansere motstridende hensyn, med en riktig balanse mellom individets motivasjon for å jobbe og økonomisk trygghet».

I arbeidslinja forutsettes altså at individets egenmotivasjon for arbeid er viktig inn mot den enkeltes behov for å få ytelser fra det offentlige.

Selv om ovennevnte stortingsmelding er avgitt av den borgerlige regjeringa, er synet om at nivået på offentlige ytelser må holdes lavt fordi «motivasjonen» kan påvirkes ikke forbeholdt høyresida i politikken.

Utfordringa med et slik syn er flerdelt, dels at det trekker i tvil den enkeltes reelle behov for å få den velferdsytelsen man har krav på.

Her har heldigvis regjeringa gjort endringer som å fjerne karensåret for AAP. Dels er det også sånn at det hviler på en forutsetning om at alle mennesker kan gå rett inn i en jobb. Det siste kan ha vært riktig en gang, men er fjernt fra virkeligheten i dagens arbeidsliv.

Utfordringa med «lønne seg å jobbe» er ikke spørsmålet om hvorvidt det faktisk skal lønne seg å jobbe.

Det vil alltid lønne seg å jobbe fordi arbeid er mer enn lønn, men at også sosialdemokratiet har gått fra å se på systemisk og strukturell endring til å legge ansvar og politisk oppmerksomhet på individet, er det som bekymrer meg nå.

Sosialdemokratiets svar må være å finne strukturer som sørger for at færre holdes utenfor arbeidslivet og at de som ikke kan jobbe får forsørget seg selv og sin familie. Alle skal være trygge på at de offentlige ytelsene er på et nivå så de kan leve av dem.

At trygdesatsene må holdes nede for å gjøre det mer attraktivt å komme seg ut i arbeid, kan ha gitt mening i en virkelighet hvor en jobb var innenfor kort rekkevidde for langt flere.

I en virkelighet hvor det ikke bare var mulig, men også vanlig å komme raskt i jobb som ung. Også uten videregående utdanning. Slik er det ikke lenger. I dagens arbeidsliv er det få jobber tilgjengelig dersom du mangler relevant utdanning.

Mange av dem som i dag står mottar sosialhjelp står så langt utenfor arbeidslivet at det er liten grunn til å tro at det er økonomiske motiver som holder dem utenfor arbeid. Det bør også gjenspeiles i måten vi møter dem på.

I Oslo er det cirka 100.000 personer i alderen 20–66 år utenfor arbeid eller utdanning, bare en liten andel av disse var registrert som arbeidssøkere hos Nav. Mange av disse har en trygdeytelse, men nesten 45.000 av dem har heller ikke en trygdeytelse å leve av.

Det er ikke økonomiske motiver som holder dem utenfor arbeid.

Flest mulig i arbeid gir frihet for den enkelte, bedre inkludering i samfunnet, økt likestilling, økte inntekter til fellesskapet og bedrer bærekraften til velferdsstaten. Men det må bygge på at alle som kan og vil jobbe, får muligheten til det.

Erfaringene i Oslo er at det offentlige kan spille en viktig rolle for at folk kan komme i jobb. Virkemidlene handler om å jobbe oppsøkende, gi individuell oppfølging og tilpasning av tiltak. Og det handler om at man som arbeidsgiver også må ta ansvar for å inkludere flere.

Skal vi lykkes med å få flere i jobb må vi styrke innsatsen for at de som ikke er sysselsatte skal komme i jobb eller utdanning.

På kort sikt er nok dette både dyrere og mer arbeidskrevende enn å legge til grunn at lave offentlige ytelser får folk i jobb. Men på lang sikt vil dette ikke bare være bra for den enkelte, men også bra for samfunnet.

I et arbeidsliv som skriker etter arbeidskraft er de ikke-sysselsatte våre største arbeidskraftreserver.

Vi har ikke råd til å la den forbli ubrukt.

Kommentar: «Å kaste vrak på arbeidslinja vil være en fallitterklæring»

Kommentar: «Spørsmålet om det skal lønne seg å jobbe, en avsporing fra det debatten bør handle om»

Kommentar: «Hva er egentlig arbeidslinja og hva er alternativet?»

Dette innlegget ble først publisert hos Agenda Magasin