Kjell Werner

kjell.werner@anb.no

«Ap er faen ikke noen søndagsskole». Sitatet er hentet fra Haakon Lie, den legendariske og mektige partisekretæren som regjerte fra 1945 til 1969.

I opptakten til helgens Ap-landsmøte har det stormet rundt Kjersti Stenseng, som innehar denne rollen i dag.

Derfor er det naturlig å trekke noen historiske paralleller til Ap-landsmøtet i 1967.

Da ble Lie gjenvalgt som partisekretær, med bare 172 stemmer i ryggen. Han fikk 92 blanke stemmer mot seg.

Akershus-delegaten Arne Vetlesen beklaget at valgkomiteen ikke hadde funnet en alternativ kandidat og foreslo derfor skriftlig votering.

Tor Aspengren tok ordet og poengterte at valgkomiteens innstilling var enstemmig.

Slik var det også i år. Kjersti Stenseng var enstemmig innstilt. Helga Pedersen, som var villig til å utfordre henne, trakk seg etter å ha fått en telefon fra Ap-leder Jonas Gahr Støre.

Denne samtalen bidro til at Pedersen ikke lenger var kandidat. Noen hadde snakket sammen, som det ofte heter i arbeiderbevegelsen.

For å gjøre historien mer komplett bør det nevnes at det har vært kampvotering om partisekretærjobben. På Ap-landsmøtet i 1923 sto det mellom Einar Gerhardsen og Peder Furubotn. Gerhardsen vant med to fattige stemmers overvekt.

Vi spoler så fram igjen til 1967-landsmøtet:

Der tok Einar Gerhardsen et kraftig oppgjør med Haakon Lies lederstil. Dette endte i et munnhuggeri mellom de to nede i salen. «Jeg skal knekke deg som ei lus», skal Lie ifølge Gerhardsen ha sagt.

Lie hevdet derimot helt til sin siste dag at han sa «Du forsøker å knekke meg som ei lus». To forskjellige budskap, altså. Påstand blir stående mot påstand til evig tid.

Arbeiderpartiet har i moderne tid vekslet på å ha én eller to nestledere. I år mente alle, partilederen medregnet, at det var naturlig å velge to nestledere.

Tonje Brenna ble kjapt favoritt til den ledige nestlederposten.

Bjørnar Skjæran sa i utgangspunktet ja til å fortsette som nestleder, men det var et stort ønske på Ap-grasrota om en større fornyelse.

Jan Christian Vestre ble lansert. Noen snakket så sammen, og Skjæran kastet lojalt inn håndkleet.

Også her er det interessant å trekke historiske paralleller. På Ap-landsmøtet i 1989 ble det for første gang valgt to nestledere.

Thorbjørn Berntsen var årsaken. Han var nemlig varmt ønsket som nestleder, men det passet dårlig for Gro Harlem Brundtland å «bare» ha ham ved sin side.

Derfor ble Gunnar Berge valgt som den andre nestlederen. Og Berge var den fremste blant likemenn.

Maktkamper er en del av den politiske hverdagen i alle partier. Det handler både om posisjoner og politiske saker, mest det siste.

Ap-leder og statsminister Jonas Gahr Støre har god kontroll på troppene. Og han bruker de to nye stjerneskuddene aktivt i så måte.

Brenna og Vestre leder de to viktige redaksjonskomiteene. Hun har ansvaret for å meisle ut kompromisset om den såkalte arbeidslinja. Han skal sørge for at det ikke blir kortslutning i strømpolitikken.

Ap-lederens tale til landsmøtet ga god pekepinn på hvilken av de to sakene han bruker tyngden på å lande riktig. «Ikke kødd med arbeidslinja», var beskjeden fra Støre.

Partilederen var ikke til å misforstå. Han brukte klare eksempler og viste til at det er arven fra Gro Harlem Brundtland det handler om. Med Gro i salen fikk han indirekte ekstra drahjelp.

Jonas Gahr Støre skryter uhemmet av de to nestlederne.

Han karakteriserer Brenna og Vestre på følgende måte: «Det er eksepsjonelt talentfulle politikere, som har vist at de forstår politikken, samfunnet, folks behov, og de leverer resultater».

Brenna er kunnskapsminister og Vestre er næringsminister i Ap/Sp-regjeringen.

Jonas Gahr Støre tok over som Ap-leder etter Jens Stoltenberg på det ekstraordinære landsmøtet i 2014.

Ved lokalvalget i 2015 fikk Ap 33 prosent oppslutning, men siden den gang har pilene jevnt over pekt nedover.

Ved stortingsvalget i 2021 fikk Ap 26,3 prosent. Dette er det nest dårligste resultatet i moderne tid. Støre ble statsminister, men det var i første rekke takket være partiene til venstre for ham.

Og nå viser stortingsmålingene så langt i mai et snitt på 19,1 prosent.

Brorparten av tidligere Ap-velgere er i tvil om hva de ville ha stemt dersom det var stortingsvalg i dag.

Strategene i Ap trøster seg med at det er lettere å få ned velgere som har satt seg på gjerdet enn det er å hanke tilbake dem som har rømt til Høyre.

Men dersom Støre & co skal ha noen som helst sjanse til å beholde regjeringsmakten i 2025 må Ap også få en større andel av de såkalte lillavelgerne.

Hvor lenge sitter Støre som partileder? Det er spørsmålet som stadig flere stiller seg.

Støre må også høre med seg selv – senest ved nyttårsskiftet mellom 2024 og 2025. Dersom målingene da er like svake, gir svaret seg selv.

Men 19 måneder er lang tid i politikken. Mye kan skje på den perioden.

For å lykkes, må regjeringen føre en politikk som bidrar til plussregnskap i lommebøkene til folk flest.

Prisstigningen må bli lavere. Det samme gjelder rentenivået. Og så må strømprisene bli mer normale.

Men det er ikke nok å fri til lommebøkene. Ap må også meisle ut en politikk som får hjerter til å banke.

Tonje Brenna og Jan Christian Vestre har i første omgang den samme tidshorisonten.

Om 19 måneder må prins og prinsesse ha bevist at de kan gi Ap et løft ved valg og skape indre harmoni i partiet.

En av dem kan bli kronet til Ap-sjef allerede på landsmøtet våren 2025. Ap er ingen søndagsskole.