Trygve Svensson

Hva er tilstanden til det norske demokratiet? De fleste i Norge vil nok si at det står ganske bra til. Vi har stemmerett til alle voksne. Har man det amerikanske valget i minnet må jo svaret være takk og pris for at vi har det som i Norge.

Men hvordan man svarer på spørsmålet, avhenger også av hva målestokken.

For sentrum-venstre i politikken har målestokken ofte vært noe mer enn like rettigheter. En vanlig tanke har for eksempel vært om stemmeseddelen utjevner makten til pengeseddelen – har hver mann og hver kvinne lik mulighet til å påvirke politiske utfall?

Har bussjåfører, renholdere og lærere samme verdi i demokratiet som finansmagnater og laksearvinger?

Denne tanken om hva som er et sunt demokrati har stått sterkt i Norge, og er nok blant årsakene til at politisk TV-reklame er forbudt her hos oss, mens det spiller en avgjørende i et land som USA.

I denne konteksten er det interessant å se på mobiliseringen av penger fra noen av Norges aller rikeste i forkant av 2025-valget.

Ikke en, ikke to, men tre lobbyorganisasjoner for borgerlig valgseier har blitt startet den siste tiden: Aksjon for borgerlig valgseier, Fellesaksjonen for norsk eierskap og Fellesaksjonen for verdiskaping og privat norsk eierskap.

Hvor mye penger disse organisasjonene har tenkt å bruke på å påvirke norsk politikk er ikke åpent kjent. Fellesaksjonen har gått ut med at de har samlet inn 20 millioner så langt, med mål om 30 før jul. Aksjon for borgerlig valgseier ga 12 millioner kroner til Frp bare i 2023.

Jeg tror summene de tre foreningene skyfler inn i norsk politikk innen 2025-valget vil ende opp med å være betydelig høyere innen 2025-valget. 50 millioner? 100 millioner? Mer?

Så lenge informasjonen ikke er offentlig kan man bare gjette. Til sammenligning var Høyres valgkampbudsjett for 2021 på 28 millioner kroner.

Dette er problematisk av flere grunner. Det første er det er vanskelig å vite hvem som står bak, spesielt Aksjon for borgerlig valgseier. De opererer med hemmeligholdte givere, og kun én person kjenner identiteten til bidragsyterne. Organisasjonen har altså valgt å holde givernes identitet skjult.

Dette er vi ikke vant med i Norge.

Hvem er disse som søker politisk makt uten å stå fram? Hvor kommer de fra? Hva tjener de på å gi disse millionene?

Det andre er at det rokker med nettopp det idealet mange i Norge holder høyt for demokratiet vårt: At stemmeseddelen skal bidra til å utjevne makten som ligger i å ha store penger.

Særlig når den politiske mobiliseringen ser ut til å særlig være rettet mot formuesskatten. Uten formuesskatten hadde mange av de aller rikeste i Norge knapt betalt personskatt, som vi kunne lese hos NRK nylig.

Å donere 50 millioner til disse organisasjonene er småpenger i forhold til de 8 milliardene i kutt i formuesskatt Høyre ønsker i 2025, hvorav halvparten vil gå til den rikeste 0,1 prosenten.

Fra forskningen vet vi at dette idealet om stemmeseddelens utjevnende rolle allerede er utfordret i Norge. Ruben Mathisen ved Universitetet i Bergen har vist at det langt større sannsynlighet for at politiske meninger blir til politisk realitet om du kommer fra høyere sosiale lag, enn hvis bakgrunnen din er mer gjennomsnittlig.

Fagbevegelsens sterke rolle gjør antakelig at det ikke er like skjevt som i andre land, men utfordringen er fremdeles betydelig.

Jeg er ikke kjent med at vi har sett tilsvarende pengemobilisering for bedre kår for landets aller rikeste som det som nå har rullet i gang med de tre nye lobbyorganisasjonene.

Dette representerer et paradoks:

Mens Norge ofte kritiserer andre land for manglende demokratisk transparens, ser vi selv nå en utvikling der politisk innflytelse i økende grad kan kjøpes i det skjulte.

Vi har et av verdens sunneste demokrati i Norge. Men det kan vi aldri ta for gitt. Det er ikke en naturlov. Det henger sammen med små og store kamper for et samfunn med små forskjeller og like mulighet. Og nå ser vi en mobilisering av kapital på høyresiden uten like i norsk historie, og det på vei inn i året som vi prege norsk politikk helt fram til 2030.

Det eneste vi kan si sikkert er at 2025 blir et år hvor alle med hjerte for vår samfunnsmodell ikke kan ta den for gitt.