Stein Reegård, seniorøkonom i LO

Jeg møter mange som med hoderysten har møtt enkeltsaker der EØS-regler påstås å ligge bak. Hvor kommer det fra?

Ofte mangler forståelig forklaring fra de som er budbringere om lov og rett. Vi kjenner litt på samme følelse som kan oppstå i møte med parkeringsfirmaer eller andre som må eller kan tillate seg litt enkel rigiditet uten å måtte begrunne noe særlig.

Jeg prøver å «trøste» med noen runde tall. De sier mye om hvordan økonomi og samfunn endres. Og de sier at den aktuelle handelsregel som vi sliter med i EØS ble laget for en ganske annen økonomi enn i dag.

Tjenesteyting (helse, omsorg, undervisning, transport, finans): 1950: 40 %, 2020: 80%

Vareproduksjon (landbruk og industri): 1950: 60 %, 2020: 20%

Det har blitt halvannen million FLERE jobber i tjenestenæringene, mens det har blitt en halv million FÆRRE i landbruk og industri!

Vi forklarer hvorfor senere. Det sentrale her er at den grunnleggende EU- og EØS-jussen ble formet i 1950-tallets virkelighet og ofte ukritisk overført på tjenesteområdet. I en komplisert overnasjonal virkelighet har det vært enklest for politikere å la byråkrater og rettspraksis styre og i noen grad utnytte reglene til annet enn det som var deres opprinnelige formål. Mer også om dette i siste avsnitt.

Kommentar: «Mange jobber vil bortfalle på grunn av usikkerhet forbundet med brexit»

EUs viktigste praktiske oppgave helt fra starten og fram til i dag har vært å fremme handel mellom land i Europa. I første omgang mellom de seks geografisk mest nærstående kontinentale land. Også Norge ble omfattet av denne prosessen i 1960 gjennom EFTA. Det var en «lillebror til EU» med åtte land beliggende litt mer «perifert» sør og nord i Europa. Og det var handel med varer det primært dreide seg om i begge institusjoner.

Det uheldige for norske kommuner er at denne handelslogikken, lagd for industri og kullgruver, har blitt overført på tjenester. Man har strukket det så langt som at kommuners drift av idrett, kultur og velferd har blitt gjenstand for samme type problematisering som når staten gir subsidier til industri og kullproduksjon. Subsidier til industri var man enige om å begrense den gang på 1950-tallet. Man skulle jo åpne for handel og konkurranse ved at tollbeskyttelse av egne bedrifter bortfalt. Da var det ulogisk og bortkastede penger om man fortsatte å kanskje kappløpe om å beskytte industri ved subsidier i stedet.

Hva er det man har glemt på veien?

1. De har «fortrengt» at EU- regler for indre marked og dermed EØS skal gjelde grensekryssende aktivitet. Den nasjonale økonomi skal landene regulere selv

2. De har «fortrengt» at tjenester er noe annet og mer mangfoldig enn varer. Tjenester kan, med noen viktige unntak, i praksis sjelden sendes, legges på lager eller transporteres. Vi må reise dit de er, eller leverandørene må komme til oss.

Jeg lovet litt mer forklaring av hvordan «uføret» har oppstått. Først det at tjenesteytingen vokser så ubønnhørlig. Det skyldes en kombinasjon av:

Først av tjenestevekstens ubønnhørlige vekst, som skyldes en kombinasjon av:

• SPESIALISERING både i næringer, stat og kommune, der virksomhetene kjøper inn stadig mer av det en tidligere «gjorde selv»: der man hadde egne biler, vakt, renholdere, IKT, fagekspertise og kontor- og tekniske tjenester av ulike slag

• ØKT LEVESTANDARD som brukes mer på tjenester til hus og hjem, reiser, restaurant¬besøk, men også tjenester i Norge mest organisert av det offentlige, som utdanning, helse og ikke minst omsorg for helt unge og gamle

Kommentar: «Vi kan starte med spørsmålet om hva slags økonomisk system Storbritannia blir etter hvert»

Så til handelsreglenes «avsporing» med tanke på offentlige tjenester. Det startet med den forestilling at handel med tjenester måtte kunne behandles med samme handelslogikk som for varer. Dernest det faktum at tjenester som er statlige eller kommunale bla. i nordiske land også var å finne i kommersiell leveranse i noen andre. Det ble konflikt mellom handel med tjenester og «løftet» om nasjonal styring av stat og kommunes rolle.

Det var først på 1990-tallet at internasjonalisering av stat og kommunes oppgaver ble et EU-tema. Samtidig var også et annet hensyn på vei opp med større egentyngde: EU-Landene hadde altfor store utgifter målt mot hva de tok inn i skatt. Statsgjelda var stigende og kunne true den felles valuta som etter hvert skulle etableres.

Som en sentral tidligere aktør i EU skrev i etterkant i et juridisk fagtidsskrift: «alle» visste det, men først i 2012 ble det første gang åpent formulert av EU-kommisjonen at handelsregelen fra 1950-tallet for subsidiekontroll også kan benyttes for å fremme medlemslands budsjettdisiplin.

Altså at en regel som skulle forebygge handelskrig var blitt en regel også for statsbudsjettets prosesser.

Mye lest og delt: «Laksemilliardæren betaler Høyres valgkamp, men ikke lønn til sine polske ansatte», skriver Jonas Bals