Stian Ollila

Hovedtillitsvalgt for klubben i Mibau Stema

I de siste årene har vi sett en merkbar trend der unge menn vender ryggen til venstresiden i politikken.

En av årsakene til dette skiftet er miljøshaming og ytringsinnskrenkning – taktikker som ofte brukes for å fremme miljøbevissthet og woke- agenda, men som dessverre kan ha motsatt effekt.

Jeg får stadige tilbakemeldinger som dette fra «gutta»: Det går ikke an å kjøre elbil her vi bor. Og jeg forstår dem: Vi bor i en av Norges største kommuner, med lange avstander mellom både arbeidsplasser og grender, og én hurtiglader i hele kommunen.

Her føler de seg fremmedgjort i dagens politikk og politiske korrekthet. Jeg kaller det miljøshaming og ytrings-innskrenkning. 

Miljøshaming innebærer å kritisere eller påføre folk skam for deres miljøvalg, enten det gjelder bruk av plast, kjøttforbruk eller transportvaner. Selv om intensjonen bak denne praksisen kan være god, fører den ofte til at folk føler seg angrepet og misforstått. For unge menn, som allerede kan føle seg marginalisert i visse politiske diskusjoner, kan dette være spesielt avskrekkende.

Statistikk viser at unge menn i økende grad føler seg fremmedgjort fra venstresiden. De fleste unge menn ønsker å kjøre bensin- og dieselbiler, og ha friheten til å kjøpe tobakksvarer, hurtigmat, alkohol og andre forbruksvarer. 

Disse ønskene blir ofte oversett eller bagatellisert av venstresiden, noe som kan føre til en følelse av fremmedgjøring. I tillegg føler unge menn som bor i distriktene seg ofte fremmedgjort av politikken som føres sentralt i Oslo. 

I motsetning til høyresidens enkle og ofte korttenkte løsninger må vi innlede til samtale, dialog og ta de kritiske og moralske spørsmålene. 

Vi må utfordre med spørsmål som: «Må det grønne skifte gå på bekostning av din hverdag? Eller kan vi ha ordninger som er fordelaktige for deg, men som er mest mulig miljøvennlige?». Eller: «Hva om du tar feil i ditt syn på at vi ikke har påvirket miljøet og global oppvarming?». 

Men vi må da tåle de svarene vi får, vi må diskutere og prøve å vekke noe i disse unge mennene.

Så hvordan kan venstresiden nærme seg disse unge mennene på en mer inkluderende og forståelsesfull måte?

Vi må skape en åpen og inkluderende dialog der unge menn føler at deres stemmer blir hørt. Dette innebærer å anerkjenne deres bekymringer og prioriteringer, og å vise respekt for deres synspunkter.

Miljøbevegelsen må ta en mer tilnærmende rolle. Vi kan ikke bare si stopp til alt, men heller si: «La oss velge de beste løsningene som har minst skade på miljø og natur». Det er viktig å balansere miljøhensyn med respekt for individuelle valg, og tilby insentiver for de mest miljøvennlige bensin- og dieselbilene, for eksempel. Vi skal ha et ansvar overfor miljøet, men vi trenger ikke ta helt av.

Vi må skape økonomiske insentiver som kan hjelpe unge menn med å ta bærekraftige valg uten økonomisk press. Bruke gulrot istedenfor pisk.

Positiv kommunikasjon som inspirerer og fremhever suksesshistorier kan engasjere flere i miljøspørsmål. Hvor har vi fått til gode løsninger for grønne prosjekter? Eller skapt arbeidsplasser innenfor grønn teknologi?

Venstresiden bør også forstå og adressere distriktsutfordringer, inkludere disse perspektivene i politikken og støtte lokale initiativer, som grønne arbeidsplasser til distriktene. Disse tiltakene kan engasjere unge menn i arbeidet for en bærekraftig fremtid. 

Unge menn ønsker å mene noe i kjønnsdebatten, i spørsmål om arbeidstid og innvandring, om skatt og miljø. Men vi må bli bedre til å snakke med dem, vi må tørre å ta debatten, høre på dem, og ja – noen ganger imøtekomme ønskene, ikke bare avfeie.

I flere reportasjer, slik som i denne i VG, kommer det fram at unge menn ser det som problematisk å ytre sine meninger fordi de blir gjort narr av eller oppfattet som mannssjåvinister, rasister og dumme. Unge menn ønsker å mene noe om innvandring, integrering og i kjønnsdebatten. 

Jeg mener at det disse unge gutta ønsker og har behov for, henger sammen med arbeidslivspolitikk. Derfor må vi snakke med dem om det.

Vi må snakke om konsekvenser for økonomien om man blir syk, om pensjon og hvor viktig AFP er, om lengre arbeidsdager og en utvidelse av normalarbeidsdagen som gjør at man ikke får overtidsbetalt. Men også at vi som kan jobbe, må støtte dem som ikke kan det, en dag kan det være oss. 

Vi må vekk fra individualismen og få ungdommen til å forstå at landet vårt var bygd opp av folk som dro lasset sammen, ikke alene.

Vi må invitere til diskusjon og meningsutveksling i motsetning til å latterliggjøre.