JavaScript is disabled in your web browser or browser is too old to support JavaScript. Today almost all web pages contain JavaScript, a scripting programming language that runs on visitor's web browser. It makes web pages functional for specific purposes and if disabled for some reason, the content or the functionality of the web page can be limited or unavailable.
Etter en halvtimes debrif med kollegaen min, var det absurd å kjøpe sjokolade på tilbud og bikkjemat sammen med kona etterpå. Blant annet unngikk jeg å kjøre over brua. Bevisst. Jeg orket ikke mer av den brua den kvelden, skriver Øyvind Tônnus Bjerkvik.

Etter en halvtimes debrif med kollegaen min, var det absurd å kjøpe sjokolade på tilbud og bikkjemat sammen med kona etterpå. Blant annet unngikk jeg å kjøre over brua. Bevisst. Jeg orket ikke mer av den brua den kvelden, skriver Øyvind Tônnus Bjerkvik.

Thibaut Lemmens/Unsplash

Debatt

«Hvorfor var det bare jeg som la merke til at det eneste som sto igjen for et menneske i så dyp fortvilelse var å dø?»

Selv om hun ikke ville på legevakten med meg, så tror jeg dette var utfallet hun egentlig håpet på. En bekreftelse på at noen ser egenverdet hennes som menneske.
06.01.2023
14:57
10.01.2023 09:56
Dette er et meningsinnlegg. Det er skribentens mening som kommer til uttrykk. Du kan sende inn kronikker og debattinnlegg til FriFagbevegelse på epost til debatt@lomedia.no

I det øyeblikket jeg har sagt: «Takk for i dag, snakkes i morgen», så har jeg egentlig lagt på lokket for kvelden. Klokken er 18.02, og hodet er fullt av inntrykk og opplevelser etter det det som hadde vært en standard runde i byen.   

Hva er det som fanger oppmerksomheten min? Er det den spede kroppen innpakket i boblejakke, hette og skjerf? Er det atmosfæren av ensomhet rundt det lille mennesket som står mutters alene ved rekkverket på brua, eller er det et utholdende, lengtende blikk med øyne som ser ned i mørket der iskaldt vann bruser av gårde med ubarmhjertig og kompromissløs hastighet?

Er det et barn? En ungdom? Hvem er denne personen som blir forbigått av handlende, hastige og målrettede voksne og barn på brua en fredags ettermiddag?   

Disse spørsmålene, og flere til som det ville tatt en evighet å formulere med begripelige ord, raser gjennom hodet mitt i et voldsomt sammensurium i løpet av den tiden jeg bruker på å tilbakelegge tyve meter til fots.

Kontrasten som dette stille og ensomme mennesket skaper i aktiviteten som skjer på brua, en total motsetning til vandrende mennesker og hastig ettermiddagstrafikk, blir som Nordstjernen på havet.   

Jeg går forbi, akkurat som alle andre, men så stopper jeg noen meter unna. Mennesket reagerer ikke. Blikket er det samme. Holdningen er den samme.

Den pågående transen med bulderet under er nesten ubrytelig, men etter å ha flyttet meg nærmere, til omtrent halvannen meters avstand i tilfelle psykose, kniv, aggresjon og hva enn uforutsett som kan skje hvor det kan være greit med litt handlingsrom, får jeg kontakt med et «hei».   

Jeg får avklart at det er en dame. Litt usikker på om hun forstår, spør jeg:   

«Snakker du norsk»? Hun nikker forsiktig, og fortsetter å stirre nedi fossen.   

«Går det bra med deg,»? spør jeg. Hun løftet blikket litt, og stirrer nedover langs elven i stedet for rett ned.   

«Nei,» sier hun, og senker blikket igjen.   

Tiden blir stående stille. Jeg registrerer at det går folk fram og tilbake på fortauet på begge sider av brua, men de blir bare til en masse. Fra dette tidspunktet handlet alt om å få løst denne situasjonen.  

«Hva tenker du på?» Hun reagerer ikke, men da jeg foreslår at vi kan gå lenger bort slik at vi kan høre hverandre, begynner kroppen å bevege seg sakte bortover. Jeg, dobbelt så stor, følger ved siden av henne.   

«Hva er galt», spør jeg da vi kommer til et litt roligere sted.   

«Alt. Jeg orker ikke mer», sier hun, og begynner å fiske i lomma. Først tror jeg hun skal vise meg en lapp, men så er det et sigarettpapir. Disse kommer til vanlig i små pakker på femti stykker, men dette er løst. Tobakken hun tar opp av lomma, er også løs. Det vanlige er at papirdispenseren er klistret på tobakkspakken, og at man holder denne samtidig som man ruller en sigarett. Alt er løst, men etter litt knoting får hun rullet noe som ligner på noe røykbart.   

«Når jeg ser noen stå slik som du sto på brua, så tenker jeg at det er en person som har lyst til å ta livet sitt. Var det planen din»?   

«Ja.»   

Svaret er kontant, kjapt og sikkert. Lydene rundt meg forsvinner. Jeg ser bilene og menneskene, men de er der på en måte ikke. Jeg er mest opptatt av å gjøre meg ufarlig, liten, mindre enn henne, og står derfor på kne foran henne.

Likevel når jeg henne nesten til halsen. Det er nok på dette tidspunktet hun begynner å gråte. Høyt, nesten som et barn. Jeg får lov til å holde henne, gi henne en klem, og fortsetter å holde henne i hånden.   

«Jeg skal faen ikke på noen legevakt!»   

Spørsmålet mitt om å gå dit sammen, blir kontant avfeid. Jeg respekterer det, og blir taus en liten stund. Dette er nok ikke første gang.   

«Det er ingen som bryr seg. Det er ikke hjelp å få noe sted, og jeg betyr visst ikke noe for noen.»   

Det er så lett å gå i falskhetsfella - den stygge dyregraven med spisse stokker og tomme ord når man møter et menneske som helt genuint tenker at absolutt alle rundt gir blanke faen.

Ja, noen gjør det. Erfaringen min er at de fleste bryr seg når det vet hvordan.    

«Vet du, jeg jobber med ungdom, og jeg skulle gjerne ha hørt hva som har ført deg dit i livet at du ønsker å avslutte det ved å hoppe i fossen. Den kunnskapen kan jeg kanskje bruke til å hjelpe ungdom bort fra en så vanskelig og grusom situasjon. Sånn sett, uten at vi har visst om hverandre mer enn i noen minutter, så betyr du noe for meg. Da trenger jeg at du lever, og kan fortelle det.»   

Hun begynner å gråte igjen.   

«Hei! Trenger dere hjelp?»   

En dame stopper bilen sin ved siden av meg. Jeg nikker.   

«Skal jeg ringe ambulanse eller noe?» Jeg nikker igjen, og hun kjører videre. Jeg er lettet over at i alle fall en i massene så situasjonen. Fra dette øyeblikket satset jeg på småprat, å drøye tiden, og håpe at noen kommer til unnsetning etter hvert.   

Etter å ha snakket litt om hvor hun er fra, at hun ikke kjenner noen her, og at hun har familie, så blir det litt tomt. Det er ikke så mye mer å ta av.

Jeg følger henne tett, stryker henne på ryggen, og holder henne i hånden da hun beveger seg mot brua igjen. Det tar nok ikke mer enn fem minutter fra damen i bilen har stoppet til spaserturen mot brua og rekkverket. Men det er fem minutter med evighet. Håpefullt ser jeg etter blålysene og den gule fargen på et kjøretøy, eller ordet «politi».   

Hun blir stående i transe mot fossen igjen. Jeg stirrer litt sammen med henne, og tenker å si at «du kommer til å treffe steiner først. Vannet er ikke dypt der nede, og hvis du ikke slås i svime, kommer det kalde vannet til å kjennes ut som om huden sprenges løs fra kroppen din.» Jeg sier ikke det. Det blir litt i overkant mye informasjon å ta til seg. Og det vil kanskje virke mot sin hensikt.  

«Det der ser jævlig kaldt ut,» sier jeg prøvende, og hun hulker igjen. Gråter som et barn. Damen i bilen stopper ved siden av meg igjen.   

«Si meg, skulle jeg ringe noen?»   

Da kjenner jeg på håpløshet et lite øyeblikk, jeg også. Damen i bilen må ha kjent på det samme. Hva hun har gjort og tenkt i løpet av kvarteret fra første gangen hun stoppet, kan nok vanskelig beskrives med få ord.   

«Her. Gi henne denne!»   

Hun rekker meg en stressball. Der og da fremstår det så absurd for meg at jeg ikke vet hvor jeg skal feste blikket, men øynene mine er stort sett plantet på det lille mennesket med lengsel mot det kalde vannet. Jeg tar imot stressballen. I ettertid har jeg tenkt at det der og da kjentes ut som om jeg var i krig, og så kom det en engel og ga meg en vannpistol. Tanken var god, og egentlig riktig, og ikke minst: Det var noe. Damen gjorde noe, og det var det eneste som kunne gjøres av henne. Noe.   

Det koster meg mye å gi slipp på kontrollen for så å diskret si til damen:   

«Ring politiet. Hun har tenkt til å ta livet sitt.»   

Jeg stoler ikke på at hun ringer, og sender en tekstmelding til politiet. Selv tar jeg ikke sjansen på å ringe siden jeg er redd for at situasjonen skal eskalere, og at hun skal sprette over kanten som et ekorn. Det er mulig at den viktigste avgjørelsen jeg tar er å ha god tid.

Den samme meldingen går til kollegaen min. Så står vi der. Hun med lengtende blikk mot en iskald og brutal død, og jeg med et lager av uthalende teknikker som begynner å bli tomt. Hun gråtende og stirrende, og jeg ventende. Jeg veksler på å holde henne i hånden og stryke henne på skulderen. Jeg slipper henne ikke før patruljebilen kjører sakte forbi oss med et par etterlengtede, stillestående blålys på hver side av takbjelken. Vi kommuniserer raskt at de må kjøre til enden av brua for å snu slik at de stopper på riktig side av veien. Damen synker mot bakken som om hun endelig kan slippe taket i seg selv, og la seg henfalle til omsorgen i politiuniform.  

Etter dette sitter jeg fremdeles med tusen spørsmål. Hvorfor? Hvordan gikk det? Hva kunne jeg gjort annerledes? Hva kunne gått galt? Hvorfor var det bare jeg som la merke til at det eneste som sto igjen for et menneske i så dyp fortvilelse... var å dø?  

En blå, hjerteformet stressball overrakt til meg av én av de hundre forbipasserende ga meg noen svar. En stressball gitt til meg av den ene personen som oppfattet dramaet på brua som ikke betydde noe for de fleste, men som for vår felles klient var hele livet. Alt dette oppsummert på et selvvalgt skafott bestående av desperasjon, selvbebreidelse, fortvilelse og ensomhet. Dette er følelser vi alle kjenner på en gang iblant, og kan kanskje håndteres med litt formblåst PVC når de ikke blir overveldende.   

Selv om hun ikke ville på legevakten med meg, så tror jeg dette var utfallet hun egentlig håpet på. En bekreftelse på at noen ser egenverdet hennes som menneske og bruker den tiden det tar på å få henne i trygghet.   

Hva satt så jeg igjen med? Jo da, mange spørsmål som heldigvis har blitt reflektert rundt sammen med arbeidsgiver i etterkant, men også et par fakta som har gitt meg god motivasjon i ettertid:

Utekontakten i Kongsberg var der da et menneske sto på kanten av stupet, klar til å benytte seg av en svært endelig løsning på midlertidige vanskeligheter. Utekontakten i Kongsberg var der da barn, ungdom, foreldre og besteforeldre slapp å være vitne til at et menneske hoppet i døden fra brua den kvelden.  

Etter en halvtimes debrief med kollegaen min, var det absurd å kjøpe sjokolade på tilbud og bikkjemat sammen med kona etterpå. Blant annet unngikk jeg å kjøre over brua. Bevisst. Jeg orket ikke mer av den brua den kvelden. 

Var dette interessant? Vil du dele den med noen andre?
06.01.2023
14:57
10.01.2023 09:56



Mest lest

Ole Martin Kolberg, FOs hovedtillitsvalgt i Fredrikstad kommune, og Kine Kvamme Andersen er bekymret for hvordan kommunen skal klare å rekruttere nye vernepleiere.

Ole Martin Kolberg, FOs hovedtillitsvalgt i Fredrikstad kommune, og Kine Kvamme Andersen er bekymret for hvordan kommunen skal klare å rekruttere nye vernepleiere.

Simen Aker Grimsrud

60 ansatte i kommunen må begynne i turnus: – Veldig mange søker seg bort

– Jeg er trist. Det er vondt å gå rundt på min arbeidsplass nå, forteller operatør Inger Hilde Bårdsen.

– Jeg er trist. Det er vondt å gå rundt på min arbeidsplass nå, forteller operatør Inger Hilde Bårdsen.

Jan-Erik Østlie

Strømprisen kan koste Inger Hilde og 200 kollegaer jobben: – Har blitt noen søvnløse netter

Martin Guttormsen Slørdal

Engelskmenn med jobb og familie trenger gratis mat for å overleve

Berit Roald / NTB

Ukjent antall Skeidar-ansatte mister jobben: – Har gått fort og brutalt

Hjemmetjeneste (illustrasjonsfoto).

Hjemmetjeneste (illustrasjonsfoto).

Anita Arntzen

Dette yrket har Norges høyeste sykefravær

Gerd-Liv Valla blir 75 år, men opplever en ny politisk vår som strømpolitiker. – Det er ingen strømkrise, det er en strømpriskrise, slår hun fast.

Gerd-Liv Valla blir 75 år, men opplever en ny politisk vår som strømpolitiker. – Det er ingen strømkrise, det er en strømpriskrise, slår hun fast.

Knut Viggen

Gerd-Liv Valla skjønner ikke hvorfor arbeidslinja har blitt et skjellsord

Aslak Bodahl

Nå får Hamza skattelette for å bo i brakke på jobb

Gjestearbeiderne i Ölands dyrepark jobbet seks dager i uka og fikk utbetalt mellom seks og sju tusen kroner i måneden.

Gjestearbeiderne i Ölands dyrepark jobbet seks dager i uka og fikk utbetalt mellom seks og sju tusen kroner i måneden.

Colourbox

Svensk dyrepark serverte ansatte samme mat som dyra

Tøffe tider: Olga Leach-Walters er fagforeningsrepresentant for 22 000 helsearbeidere i Royal College of Nursing. 6000 av dem jobber som sykepleiere på Birminghams største sykehus. Onsdag og torsdag denne uka streiket de. Det er andre gang på en måned.

Tøffe tider: Olga Leach-Walters er fagforeningsrepresentant for 22 000 helsearbeidere i Royal College of Nursing. 6000 av dem jobber som sykepleiere på Birminghams største sykehus. Onsdag og torsdag denne uka streiket de. Det er andre gang på en måned.

Anita Arntzen

I England sover sykepleiere med 100 prosent stilling i bilen. Her er Olgas råd til Norge

Andrew Kelly Reuters/Ritzau Scanpix

Danskene kan miste fridag. Skammelig, mener fagbevegelsen

Matbutikken UMS Halden har holdt åpent alle dager hele uka.

Matbutikken UMS Halden har holdt åpent alle dager hele uka.

Leif Martin Kirknes

Matbutikken er politianmeldt to ganger: Nå stenger UMS Halden om søndagene

BEKYMRET: – Vi er bekymra for at bedriften for raskt tar ut synergier etter en omorganisering, sier hovedtillitsvalgt for EL og IT Forbundet i Telenor Norge, Kenneth Pettersen.

BEKYMRET: – Vi er bekymra for at bedriften for raskt tar ut synergier etter en omorganisering, sier hovedtillitsvalgt for EL og IT Forbundet i Telenor Norge, Kenneth Pettersen.

Leif Martin Kirknes

200 mister jobben i Telenor: – Usaklig å sparke faste ansatte når man har så mange innleide

Naujasis minimalus darbo užmokestis devyniose ūkio šakose.

Naujasis minimalus darbo užmokestis devyniose ūkio šakose.

Brian Cliff Olguin

Naujasis minimalus darbo užmokestis Norvegijoje

– Nå har arbeidstakersiden helt andre rettigheter under forhandlinger, sier tillitsvalgt Arvid.

– Nå har arbeidstakersiden helt andre rettigheter under forhandlinger, sier tillitsvalgt Arvid.

Privat

Arvid jubler for egen tariffavtale. Nå håper han på et statusløft

Den amerikanske storsatsingen på fornybar industri kan ramme europeisk industri hardt på sikt, mener utenriksminister Anniken Huitfeldt.

Den amerikanske storsatsingen på fornybar industri kan ramme europeisk industri hardt på sikt, mener utenriksminister Anniken Huitfeldt.

Adam Schultz (whitehouse.gov) via Wikimedia Commons / Jan-Erik Østlie

Bidens fornybar-satsning får EU og Norge til å skjelve

Brian Cliff Olguin

Butikkansatte stusser over matprisene: – Lurer på hvor pengene blir av

Anita Arntzen

500 unødvendige dødsfall hver uke: Sykepleier Ida står midt i en helsestorm

Kine Mariana Soma har drømt om å bli frisør helt siden hun var liten. Nå håper hun at hun holder seg skadefri og kan være lenge i drømmeyrket.

Kine Mariana Soma har drømt om å bli frisør helt siden hun var liten. Nå håper hun at hun holder seg skadefri og kan være lenge i drømmeyrket.

Eilin Lindvoll / Dagsavisen

Kine bør jobbe i 50 år til for å få en god pensjon: – Urealistisk

– Erna bommer bevisst, skaper frykt og usikkerhet ved å spre feilinformasjon, mener Peggy Hessen Følsvik.

– Erna bommer bevisst, skaper frykt og usikkerhet ved å spre feilinformasjon, mener Peggy Hessen Følsvik.

Jan-Erik Østlie

LO-lederen: Erna Solberg sprer bevisst feilinformasjon om innleie

Spørsmål og svar

Det kan absolutt tenkes at du er blitt utsatt for gjengjeldelse etter varsling, skriver LO-advokaten.

Det kan absolutt tenkes at du er blitt utsatt for gjengjeldelse etter varsling, skriver LO-advokaten.

Frøydis Falch Urbye

Jeg varslet om leder. Nå får jeg de dårligste vaktene. Hva gjør jeg?