Roger Bjørnstad

Inflasjonstallene for januar vakte stor ståhei. At prisene vokste 3,6 prosent fra januar 2025 til januar 2026 var høyere enn forventet og høyere enn målet til Norges Bank.

Kildene til denne veksten er mange, og kommer ikke bare fra energi eller mat som det har vært tidligere.

Det fikk mange til å reagere kraftig og ta til orde for at renta igjen skal gå opp. For når alle prisene vokser, må det jo være fordi noe er galt i norsk økonomi.

Flere mener den høye lønnsveksten er den skyldige. Og på en måte har de rett.

Ifølge SSB ble lønnsveksten i 2025 på 5 prosent for alle arbeidstakere, og 4,8 i de store forhandlingsområdene, ifølge TBU. Det var 0,4 prosentpoeng over forventet resultat i lønnsforhandlingene.

Avviket kan forklares med bonusutbetalinger, flere arbeidsskift i noen pressede industribedrifter og at det har kommet flere høytlønnsgrupper inn i industrien som trekker gjennomsnittet opp.

Det har vært god lønnsvekst, og det fører jo selvfølgelig til at tjenestebedrifter som kan det, velter kostnadene over på kundene sine ved å øke prisene.

Sånn fungerer frontfagsmodellen: Høy lønnsomhet i industrien, kan gi høyere prisvekst dersom konkurransen og/eller produktivitetsveksten i tjenestenæringene er svak.

Men det gir ingen grunn til å øke rentene eller å moderere lønnsveksten i kampen mot inflasjonen. Vi forhandler lønningene på denne måten uavhengig av rentenivået.

Derfor er det merkelig for oss som sitter i det forhandlingsrommet å se for seg hvordan økt rente skal kjøle ned den generelle prisveksten i Norge.

For at renta skal ha effekt på lønnsveksten, må vi se for oss et land uten frontfagsmodell.

Derfor hadde det vært nyttig for rentedebatten å vite om noen mente at vi burde endre måten vi forhandler lønn på, slik at vi ikke får en skinndebatt. Er det noen som ønsker seg det?

God lønnsvekst får vi fordi det går godt i den konkurranseutsatte industrien og det oppstår store overskudd som skal fordeles.

Dette overskuddet er i stor grad skapt av eksportbedrifter som tjener gode penger på høye priser på verdensmarkedet, og lønnsveksten der har en sterk normgivende effekt for lønnsveksten i resten av økonomien.

Fordi vi har valgt å være en åpen økonomi, med utstrakt handel med og kapitalbevegelser til utlandet, er det ønskelig og nødvendig at norsk prisvekst knyttes til utenlandsk prisvekst.

Det skjer ikke bare gjennom importprisene, men også eksportprisene og lønnsveksten. Vi tilpasser oss utlandet og beholder konkurransekraft, men får fordelt gevinstene fra handel til alle.

Historisk har arbeidstakerne fått om lag 80 prosent av denne kaken. De siste årene har det vært nærmere 75 prosent. Det sier noe om størrelsen på overskuddene, og den moderasjonen som fagbevegelsen faktisk har vist.

Enkelte bedrifter har utnyttet denne moderasjonen til å betale høye lederlønninger og bonuser og viser at alternativet til at arbeidstakerne får sin andel av overskuddet, er at mer blir liggende igjen i selskapet eller går til utbytter til eierne. Slik adferd truer modellen.

Før årets oppgjør anslår TBU at overskuddene, målt som driftsresultater, økte kraftig fra 2024 til 2025 og er på 71 milliarder kroner.

Tallene er foreløpig usikre, men poenget er at fortjenesten fra høye eksportpriser er allerede i Norge. Det lønnsdannelsen gjør, er å fordele dem til arbeidstakerne. Den fordelingen håper jeg ingen ønsker å stoppe.

Å strupe folks kjøpekraft vil ha betydning for veksten i norsk økonomi. Men også ha uheldige konsekvenser i form av konkurser, arbeidsledighet og økt ulikhet.

En slik politikk vil på sikt svekke frontfagsmodellen. Det er derfor svært risikabelt å ta til orde for at lønnsveksten skal holdes tilbake når overskuddene i eksportindustrien er store.

I dag har Norge høyere renter enn de fleste andre land, og vi har hatt det ganske lenge. Prisveksten er likevel høyere.

Det viser at høye renter ikke virker effektivt på denne inflasjonen, hverken til å redusere veksten i importprisene eller lønnsveksten fra eksportprisene.

Det viser at renta er et dårlig verktøy i møte med prisvekst fra utlandet – med mindre man vil ha en annen lønnsmodell og høyere ledighet.

Noen ønsker kanskje det, og debatten hadde vært ærligere om de hadde sagt det.