Jo Moen Bredeveien, kommentator i Dagsavisen

Det gikk som det måtte gå. Ingvild Kjerkol og dermed også Jonas Gahr Støre var i ferd med å bli jaget fra skanse til skanse etter at hennes politiske framtid plutselig var avhengig av en nemndbehandling ved Nord universitet.

Dommen, som offentligheten ennå ikke har fått se i sin helhet, var for brutal. Kjerkol og hennes medstudent ble felt for å ha jukset med viten og vilje på masteroppgaven de leverte sammen i august 2021. Hun er uenig i konklusjonen, men kostnaden ved å beholde henne som statsråd var blitt altfor høy. Nå var det Ingvild Kjerkols tur til å avslutte sitt virke som statsråd i regjeringen Støre.

Jeg er avhengig av tillit, sa Kjerkol på en felles pressekonferanse fredag formiddag med statsministeren. Den hadde hun ikke lenger. Ikke fra sektoren hun var satt til å lede, trolig ikke fra velgerne – og ikke fra sjefen sin.

I januar var det Sandra Borch som måtte gå av etter å ha blitt avslørt som fusker. Noen måneder før måtte Anniken Huitfeldt trekke seg på grunn av aksjekjøp, ikke veldig lenge etter at samme skjebne rammet Ola Borten Moe.

Inhabilitet, pendlerboligkaos, seksuelle eskapader. Anette Trettebergstuen, Hadia Tajik, Odd Roger Enoksen. Lista er lang over statsråder som har forlatt Ap-Sp-regjeringen, og fredag ble den altså enda lenger.

Kjerkol sto nesten overraskende oppreist under avskjeden som statsråd, også da hun i korte øyeblikk brast i gråt. Bare ta bilder, sa hun til fotografene, for det må være lov å gråte. «Jeg lever godt med mine feil og mangler», sa hun, og la til at hun tåler godt spott og spe.

Det framstår som om hun var klar til å leve videre som helseminister også med disse feilene og manglene og en «dom» for plagiat og juks i sekken, men det kunne ikke Støre leve med. En regjering i motbakke tåler ikke en minister som er tatt for å jukse på en masteroppgave.

Det er ingen grunn til å ikke tro på Støre da han ga uttrykk for hvor tungt dette er. Han har jobbet med Kjerkol på helsefeltet siden 2016. Hun har oppnådd mye som statsråd, både en opprydning og forbedring av fastlegeordningen og nødvendige omlegginger som skal ta oss inn i framtiden.

Kjerkol selv ramset villig opp sine seire på pressekonferansen, og var ikke snauere enn at hun hevdet at noen av dem kom som en direkte konsekvens av masteroppgaven som nå er annullert og ble så kostbar.

Oppgaven gir henne kanskje ikke lenger en tittel som master, men hun lærte mye av å skrive den, sa Kjerkol.

Støre uttrykte takknemlighet overfor Kjerkols innsats. Selv takket hun også i alle mulige retninger for privilegiet det har vært å få lede Helse-Norge – men nevnte ikke statsministeren i sin lange liste over alle som fortjener takk.

Det er ikke sikkert vi skal legge for mye i akkurat det, men all den tid Kjerkol samtidig understreket at hennes partifeller i Trøndelag tar hennes avgang tungt, kan vi heller ikke være for sikre på at det er borgfred som vil prege Arbeiderpartiet framover.

Det kan vi bare spekulere i, på samme måte som spekulasjonene om hvem som overtar som helseminister allerede er i full gang. Stavanger Aftenblads mann på saken klarte ikke dy seg, og spurte om rogalendingen Hadia Tajik er en kandidat. Støre svarte klokelig nok ikke konkret på det.

Det spørs vel om statsministeren heller bør lete etter noen som ikke har blitt tvunget til å gå fra regjeringen hans allerede. Han trenger en plettfri statsråd nå, rett og slett, som verken har handlet med aksjer, fusket i akademia eller vært involvert i kontraktrot og pendlerboligskandaler.

Og en som ikke vil være en rød klut for det brede lag av medlemmer i Trøndelag Arbeiderparti, som Kjerkol fortsatt skal lede. Allerede til helga vil hun være til stede på partimøter i hjemfylket.

Kjerkol kunne liksom ikke unngå å nevne under pressekonferansen at 20 prosent av medlemsmassen til partiet befinner seg der, i Midtens rike Trøndelag. Det er hennes folk. Og det er folk du vil – og må – ha på laget som leder av Arbeiderpartiet, og enda mer nå som det begynner å hope seg litt opp, for å si det slik, med skandaliserte partitopper der oppe.

Ingvild Kjerkol takket for seg i regjeringen med rak rygg, men ikke før hun hadde blitt tvunget i kne. Tilbake står en enda mer skadeskutt statsminister, som riktignok fortsatt nekter for at han brøler i fortvilelse når han er alene og ingen kan høre ham. Det blir stadig vanskeligere å tro ham på akkurat det.

Jobben hans ble uansett ikke lettere av at hans helseminister leverte en masteroppgave i valgkampinnspurten i 2021. Men slik går dagene i norsk politikk i vår tid, toppolitikerne faller som fluer. Det er bare Erna Solberg som tilsynelatende overlever alt.