Jo Moen Bredeveien

Kommentator

Jordbruksoppgjøret er på plass, og regjeringen har sørget for et bredt forlik på Stortinget om veien videre for fiskeripolitikken. Det burde bety at det er fryd og pur glede i primærnæringene, men slik er det ikke. På langt nær.

Det kan jo sette noen tanker i gang. Som for eksempel: Hva om vi holdt oss med én statsråd og ett departement for matberedskap, med overordnet ansvar for både landbruk og fiskeri, i stedet for å stue fiskeriministeren bort i næringsdepartementet?

Forskjellene på hvordan regjeringen behandler de to feltene kyst og land er nemlig tidvis påtakelig.

I landbruket løste regjeringen faren for et potensielt veldig skadelig bondeopprør med å overføre store penger til bøndene i årets jordbruksoppgjør, og samtidig komme andre, mer strukturelle krav i møte.

Mange føler seg fortsatt overkjørt av regjeringen i den politiske prosessen på vei mot et opptrappingsvedtak for bøndenes inntekt som havarerte i politisk slalåmkjøring i Stortinget tidligere i vår. Men jordbruksoppgjøret var et godt politisk håndverk som fikk forholdet mellom bønder og regjering tilbake på tørr jord.

Nå lever håpet om opptrapping av bondeinntektene videre. En dag blir det kanskje like fint å være bonde som å danse – eller i det minste som å være lærer og sykepleier.

Like «enkelt» blir det nok ikke å rette opp inntrykket langs deler av kysten etter at regjeringen i april søkte flertall for framtidens fiskeripolitikk i et forlik med Høyre, Venstre, Kristelig Folkeparti og Fremskrittspartiet.

Det har skapt et voldsomt raseri i deler av kystnasjonen at regjeringen gikk til høyre for å videreføre de store linjene i fiskeripolitikken, heller enn å gå til venstre for å få gjennomført store strukturelle endringer.

Ord som svik florerer i ordskiftet – også på Stortinget, der Rødts fiskeripolitiske talsperson Geir Jørgensen fikk påpakning fra stortingspresidenten for å ha brukt akkurat det ordet fra parlamentets talerstol.

Reaksjonene kan ikke ha kommet helt uventet på regjeringen, all den tid Hurdalsplattformen lovet store endringer og en ny kurs for Kyst-Norge. Det kunne behøves: Riksrevisjonen slo i 2020 fast at sentrale deler av fiskeripolitikken på 2000-tallet har vært i strid med viktige prinsipper vedtatt i Stortinget.

Grovt oppsummert har vi fått konsentrasjon av eierskap, færre og større fartøy og negative endringer for kystsamfunnene – delvis i strid med det politiske flertallets føringer.

Det har bidratt til at fiskeriet er økonomisk bærekraftig, heter det fra høyresiden. Venstresiden hevder at utviklingen snarere har sørget for å avfolke deler av Nord-Norge og at noen få beriker seg på fisket, mens mindre aktører skvises og tvinges ut.

Håpet var at regjeringen Støre skulle overføre kvoter, altså retten til å fiske, fra de store til de små, og knesette kravet om at fisk skal føres i land og bearbeides i Norge. Slik ble det ikke. Små endringer i kvotene gjør lite med maktforholdene i bransjen. Ilandført fisk i de to nordligste fylkene faller stadig, fra 24 prosent av norsk totalfangst i 1985 til 8 prosent i 2020. Kvotemeldingen og forliket med høyresiden snur ikke denne utviklingen.

SV raser. Det samme gjør Rødt og MDG. De når ikke fram, og får heller ikke med seg de brede folkemassene på utsiden av bransjen selv. Det er som om vi ikke helt klarer å forholde oss til primærnæringene i landet vårt. De engasjerer ikke utover de smale kretser.

Det sies om jordbruket at det skal finnes en embetsmann i departementet som forstår hele det politiske systemet. Men det hevdes også at dette bare skal være et rykte, og at bare Vår Herre selv kan forklare alle irrgangene.

Det samme munnhellet fungerer trolig også på fiskeripolitikken. Det er så mange vanskelige ord og vendinger at til tross for at fisket og matproduksjonen er det meste konkrete vi har, oppleves det hele abstrakt og fjernt for mange.

En ting er likevel at vanlige folk ikke klarer å forholde seg til krav til ilandføring og ulike kvoter til båter som er større eller mindre enn 11 meter. Et større problem er at det kan stilles spørsmål ved om politikerne selv har kontroll på hvordan de prøver å styre det som har vært en historisk viktig næring for Norge.

Når Riksrevisjonen peker på at politiske vedtak og retningslinjer ikke følges, må det bety at den politiske kontrollen ikke er god nok. En leder i Klassekampen mandag lanserer en forklaring på hvordan det kan skje: Feltet prioriteres ikke, verken av denne eller tidligere regjeringer.

Støre-regjeringen holdt seg med Bjørnar Skjæran som fiskeriminister i to år. Skjæran jobbet med kvotemeldingen under denne perioden, men ble erstattet av Cecilie Myrseth før den ble ferdigstilt. Myrseth fikk bli på posten i seks måneder, før hun ble erstattet før kvotemeldingen var ferdigbehandlet i Stortinget.

Det var opp til den blodferske statsråden Marianne Sivertsen Næss å føre forhandlingene i mål. «Utskiftningene, og tidspunktene for dem, grenser til det useriøse. Så liten rolle spiller det altså hvem fiskeriministeren er», skriver avisas lederskribent.

Sagt på en annen måte: Slik overlater politikerne langt på vei bransjen til å styre seg selv. Det er enklere for ferske statsråder å lytte til bransjens folk enn å utfordre dem.

Med Senterpartiet i regjering kan vi være helt sikre på at det finnes statsråder som bryr seg om – og kjenner – landbruket. Det samme kan man kanskje ikke si om fiskeripolitikken.

Og da er vi kanskje tilbake til begynnelsen, til en fiks idé. Selv om saksfeltene er ulike, kunne det kanskje være en tanke å se dem i sammenheng, og slik sørge for at noe av Senterpartiets kjærlighet til landbruket smitter over til fiskeripolitikken?

Kommentar: Staten og bøndene brukte sunt bondevett