Kjell Werner

kjell.werner@anb.no

Landsorganisasjonen (LO) kan i år feire 125 år.

LO ble stiftet 1. april i 1899, da under navnet Arbeiderenes Faglige Landsorganisasjon. LO ble ingen aprilspøk. Organisasjonen må absolutt tas på alvor. Det har ikke minst arbeidsgiverne fått merke.

I fjor kunne LO-leder Peggy Hessen Følsvik slå seg på brystet med over én million medlemmer i ryggen. Da hadde hun stått i spissen for en vellykket streik. Næringslivets Hovedorganisasjon måtte strekke seg lenger og gi et større nasjonalt tillegg enn det som lå i potten da streiken brøt ut.

LOs historie er full av milepæler for godene som er kjempet fram i årenes løp. Den første landsomfattende arbeidskonflikten fant sted i 1907, og den førte til den første landsomfattende tariffavtalen i Norge.

Men arbeidsgiverne viste også at de kunne slå tilbake, som under lockouten i 1931 hvor 90.000 arbeidere sto på bar bakke i fem måneder. Fire år senere fikk vi den første hovedavtalen mellom LO og arbeidsgiverne. Dette ga ryddige og framtidsrettede spilleregler for å løse konflikter i arbeidslivet.

LO har stått i spissen for å kjempe fram kortere arbeidstider, mer ferie og bedre pensjonsordninger. Full lønn under sykdom ble en realitet i 1978, og i 1989 ble ordningen med Avtalefestet pensjon (AFP) innført. Bare for å nevne noe.

Et konkret eksempel fra nyere tid er skattefradraget for fagforeningskontingent, som Støre-regjeringen har doblet. Dermed er svekkelsen, som oppsto under Erna Solbergs regjering, mer enn rettet opp.

LOs mange forbund organiserer arbeidstakere i både privat og offentlig sektor, innen nær sagt alle bransjer og yrker. «Større, sterkere, sammen» er et dekkende slagord når hele laget med arbeidstakere skal løftes på en solidarisk måte.

125-åringen skal feire seg selv 3. juni. LO er en livskraftig jubilant som kan vise til mange seire. LO er den suverent største hovedsammenslutningen for arbeidstakere, og én million medlemmer gir selvsagt LO styrke.

Men det er noen alarmerende sykdomstegn. Unio-familien og Akademikerne øker relativt sett mye mer i antall. I privat sektor synker andelen fagorganiserte, og i store deler av denne sektoren er organisasjonsgraden skremmende lav.

Her ligger LOs største utfordring. Det er en fattig trøst at det er tilnærmet full pott i offentlig sektor.

Men også arbeidsgiverne og myndighetene må kjenne sin besøkelsestid. Det organiserte arbeidslivet er en suksessfaktor for fagbevegelsen, næringslivet og den norske samfunnsmodellen. Alle parter er altså tjent med en høy organisasjonsgrad på begge sider av forhandlingsbordet.

Fafo-forskere har spurt bedriftsledere om hvorfor det ikke inngås tariffavtaler. 57 prosent svarer at de ansatte ikke har spurt om det. 42 prosent unnskylder seg med at det ikke er vanlig i bransjen. Hva skjer dersom bedriften får krav om å inngå en tariffavtale? Da svarer et knapt flertall at de uten videre ville ha skrevet under.

Her ligger det altså et stort potensial for å fagorganisere flere. De aktuelle LO-forbundene må kjenne sin besøkelsestid. Fagbevegelsen må bygges nedenfra, på den enkelte arbeidsplass.

Styrken ligger i kollektive tariffavtaler på nasjonalt plan. Fagorganiserte må ha en tariffavtale i bunnen når de, med en streik som reell trussel bak kravene, skal kjempe for høyere lønn og bedre arbeidsbetingelser.

LO-leder Peggy Hessen Følsvik har en stolt historie å vise til. Mulighetene for vekst og større styrke er absolutt til stede. Svakhetene må defineres, og medisinen må skrives ut. Jubilanten ønskes lykke til på ferden videre.

Et godt råd på veien: En kjede er aldri sterkere enn sitt svakeste ledd.