Kjell Werner

kjell.werner@anb.no

Nå går startskuddet for årets lønnsoppgjør.

Økt kjøpekraft blir det sentrale kravet fra LO og de øvrige sammenslutningene i fagbevegelsen. «Vi skal ha vår del av kaka. Så enkelt er det», sier LO-leder Peggy Hessen Følsvik til FriFagbevegelse.

«Når eierne de siste årene har stukket av gårde med mer av verdiskapningen, blir det mindre igjen til de ansattes lønningsposer. Dette blir det viktige å gjøre noe med å årets lønnsoppgjør», forklarer Fellesforbundets Jørn Eggum.

Industriens tåleevne overfor utenlandske konkurrenter må i år som tidligere legge normen for lønnsoppgjøret.

Alternativet er at de aktuelle bedriftene taper terreng og i verste fall går over ende. Derfor er Fellesforbundet en viktig premissleverandør. I år er det et såkalt mellomoppgjør hvor det bare kjempes om kroner og øre.

LOs konkrete krav er ennå ikke klart, men økt kjøpekraft er altså det viktigste. Dette innebærer kort og godt at lønningene må stige mer enn prisene. Det ble omsider tilfelle i 2024, etter flere år med reallønnsnedgang.

I fjor økte lønningene i snitt med 5,3 prosent og den jevne arbeidstaker satt derfor igjen med 2,4 prosent økt kjøpekraft etter skatt.

Sjefen i NHO-foreningen Norsk Industri, Harald Solberg, gir beskjed om at lønnsveksten i år må «vesentlig ned». Bakteppet er anslaget for årets prisstigning, som nå er satt til 2,5 prosent.

All lønnsøkning utover 2,5 vil gi økt kjøpekraft, forutsatt at prognosen treffer. På den annen side peker LO-lederen på at eierne har forsynt seg stadig mer av overskuddene.

Tallenes tale er i så måte klar: Lønnsandelen i industrien var i fjor 72 prosent. Resten gikk til eierne. Det historiske snittet for lønnsandel siden 1970 har vært 81 prosent. Industrien går godt økonomisk.

På denne bakgrunn er det høyst rimelig at LO-medlemmene får en større del av kaka. Overskuddene må fordeles mer rettferdig.

Samtidig innrømmer sjeføkonom Roger Bjørnstad i LO at bedriftene står overfor svært usikre tider og at den internasjonale uroen gjør det krevende. LO vil derfor ta hensyn til dette i lønnsforhandlingene. Her gjelder det å finne det rette balansepunktet.

Sjeføkonom Øystein Dørum i NHO beskriver forårets reallønnsvekst som veldig høy og høyere enn langsiktig produktivitetsvekst tilsier. Samtidig ønsker NHO at en større del av lønna bør fastsettes lokalt.

Dette mener Dørum at er ekstra viktig når USA-president Donald Trump har satt i gang en handelskrig. Han viser til at ulike bedrifter står i ulike situasjoner konkurransemessig.

LO vil på den annen side kreve et størst mulig sentralt lønnstillegg. Dette gir en god sosial profil. På toppen vil LO ha et ekstra løft for de lavest lønte. På dette punktet stritter NHO alltid imot, men bøyer som oftest unna.

Videre er det en utenforliggende faktor som bør nevnes. Rentenivået. Det skal partene i lønnsoppgjøret riktignok ikke ta hensyn til, men det spiller likevel en rolle indirekte. Og bakom lurer sentralbanksjef Ida Wolden Bache. I sin årstale torsdag kom hun med et dobbelt budskap.

Først dette: «Lønnsveksten er høy, og nye tall viser at den tiltok videre i fjor. Det vil bidra til å holde prisveksten oppe framover», sa sjefen i Norges Bank og antydet dermed at fjorårets lønnsøkning bidrar til å holde rentenivået høyere enn det ellers kunne ha vært.

Men sentralbanksjefen må ta inn over seg at fjorårets lønnsøkning i realiteten ble innertier ut fra det som var skissert på forhånd.

Lenger ut i talen hyllet Ida Wolden Bache forbilledlig det faktum at vi har en koordinert lønnsdannelse der partene legger vekt på sysselsettingen.

Og så kom hun med følgende rosende ord: «Samspillet i den økonomiske politikken hindrer at vi får selvforsterkende lønns- og prisspiraler slik som på 1970- og 1980-tallet».

Jeg håper at sentralbanksjefen legger mest vekt på dette siste poenget. LO-familien har nemlig lært av historien og vil derfor holde seg i skinnet også i årets lønnsoppgjør. LO-toppene vil verken sette arbeidsplasser over styr eller bidra til å utsette rentekuttene.   

Det er også noen andre interesser som må balanseres. Dragkampen innad i fagbevegelsen skaper nemlig spenninger.

Unio-familien og Akademikerne utfordrer frontfagsmodellen, som innebærer at lønnstilleggene i industrien skal være normgivende for de øvrige oppgjørene i både privat og offentlig sektor.

«Lønn må i større grad være et virkemiddel for å sikre kvalifisert arbeidskraft også i offentlig sektor», sier Unio-leder Steffen Handal. Han vil løfte egne medlemmer ekstra.

Et ferskt Unio-notat viser at offentlig ansatte med høyere utdanning tjener mellom 130.000 og 300.000 mindre enn tilsvarende grupper i industrien. Unio organiserer blant annet lærere, sykepleiere og politifolk.

Lønnsutviklingen må vurderes i et langt perspektiv. Ser vi på statistikken for de siste ti årene, er det slående hvor parallelt alle grupper har blitt løftet.

Samlet sett har lønningene i industrien årlig blitt økt i snitt med 3,2 prosent siden 2014. Dette er på prikk det samme som den skisserte rammen som NHO i forståelse med LO har satt med basis i industriens tåleevne.

Men det er noen grupper som har fått mer. De ansatte på sykehusene endte med 3,6 prosent mer i lønn. De statsansatte lå hakk i hæl med 3,5 prosent, mens kommuneansatte havnet hårfint over industrien.

Offentlig sektor ble altså lønnsvinner de siste ti årene. Med andre ord tapte industriarbeiderne litt terreng, stikk i strid med forutsetningen i frontfagsmodellen.

Det er sterkt beklagelig at NHO ikke klarer å holde orden i eget hus.

De siste fem årene har direktørene fått 4,9 prosent i snitt mer i lønn hvert år, og toppene i industrien har endog karet til seg 5,2 prosent. Høy prosent på en høy lønn blir en god slump.

Ser vi imidlertid stort på det, har den kollektive lønnsdannelsen fungert godt og solidarisk i årevis. Modellen virker etter hensikten. Alle grupper har fått bli med på reisen, løftet opp i lønn av god verdiskapning i industrien.

Poenget er å bake en stadig større kake. Da blir det mer til fordeling på alle.