Lise Lyngsnes Randeberg

Kjell Werner skriver i FriFagbevegelse at «industrien må sette normen». Formulert så upresist er det lett å være enig.

Men det er den faktiske lønnsveksten over tid som skal være normgivende for lønnsforhandlingene i offentlig sektor og resten av privat sektor – ikke anslaget hvert år. 

Anslaget, som NHO gir i forståelse med LO etter frontfagsoppgjøret hver vår, er et hjelpemiddel i koordineringen, men ikke en fasit for lønnsveksten i de andre tariffoppgjørene som følger i offentlig og privat sektor. 

Det betyr at partene i etterfølgende tariffoppgjør har fleksibilitet til å avtale egne økonomiske rammer. 

Problemet er at vi i flere år har opplevd at anslaget er blitt sett på som en fasit av andre parter – både på arbeidsgiver- og arbeidstakersiden. 

Nylig leverte Frontfagsmodellutvalget sin rapport. Akademikerne slutter opp om frontfagsmodellen ved riktig bruk av modellen og dens fleksibilitet. Da må lønn brukes i større grad enn i dag. Det har Akademikerne og Unio synliggjort i en særmerknad i rapporten. 

Hvorfor?

Fordi det offentlige sliter med å få tak i arbeidstakerne de trenger for å sikre offentlig finansierte tjenester og velferdsordninger nå og i fremtiden.

Både i privat og offentlig sektor har akademikere nøkkelroller i de store omstillingene vi står overfor. 

Vi får ikke til grønn omstilling uten naturvitere og teknologer, og vi kan ikke møte eldrebølgen uten leger. Offentlig sektor sliter allerede i dag med å rekruttere og beholde jurister, psykologer og økonomer. Og det er mangel på lektorer i videregående skole.

Vi vet hvor galt det kan gå dersom man ikke klarer å rekruttere og beholde fagpersoner: Krisen i Helse Nord er et tydelig eksempel på det.

Offentlig sektor må være konkurransedyktig selv om den ikke skal være lønnsledende.

Dersom offentlige lønninger fortsetter å sakke akter ut, klarer ikke staten, sykehusene og kommunene å konkurrere om høyt utdannede som de er helt avhengige av for å kunne levere gode tjenester til innbyggerne. Det taper vi alle på.

I privat sektor må de ansatte få uttelling når bedriften de jobber i går bra. Der følger partene avtalte tariffvilkår som er bedriftenes økonomi, produktivitet, fremtidsutsikter og konkurranseevne. Det gjør at lønnsveksten i bedriftene både vil kunne bli høyere eller lavere enn hva frontfagspartene anslår, rett og slett fordi noen bedrifter går bedre enn andre.

Norge er et av landene i OECD med lavest lønnsforskjeller mellom dem med høyere utdanning og dem uten. Det vil si at det lønner seg mindre å ta høyere utdanning her enn i mange andre land.

Det å ta en lang utdanning er ikke bare en investering i egen karriere, men også å vise samfunnsansvar ved å utnytte sine evner til samfunnets beste. 

Den utdanningen og kunnskapen hver enkelt skaffer seg ved å legge ned flere år i studier bidrar til innovasjon og økt produktivitet som arbeidslivet er helt avhengige av. Derfor bør også høyere utdanning lønne seg mer enn det gjør i dag.

Frontfagsmodellen blir ofte kalt bærebjelken i den norske modellen. Hvis ikke bærebjelken skal knekke, må den tjene alle grupper godt og sørge for at offentlig sektor kan være konkurransedyktige i kampen om arbeidstakerne.

Bakgrunn: Hva er egentlig frontfagsmodellen? Du får svarene her