JavaScript is disabled in your web browser or browser is too old to support JavaScript. Today almost all web pages contain JavaScript, a scripting programming language that runs on visitor's web browser. It makes web pages functional for specific purposes and if disabled for some reason, the content or the functionality of the web page can be limited or unavailable.

Kommentar

Lønnskampen alle vil tape på

Frontfagsmodellen har tjent arbeidstakerne, bedriftene og Norges økonomi godt, skriver Kjell Werner.

Frontfagsmodellen har tjent arbeidstakerne, bedriftene og Norges økonomi godt, skriver Kjell Werner.

Colourbox

Dette er et meningsinnlegg. Send inn debattinnlegg til debatt@lomedia.no
Industrien må sette normen for lønnsoppgjørene. Alternativet burde være avskrekkende for alle.

Nok en gang har et offentlig utvalg sett nærmere på lønnsdannelsen i Norge.

Og ikke overraskende er konklusjonen den samme: Den konkurranseutsatte industrien må fortsatt sette normen for lønnsoppgjørene.

Unio og Akademikerne vil ha en mer fleksibel praktisering av systemet. Men et bredt flertall slår ring om frontfagsmodellen, som innebærer at industrien går i front og forhandler først.

Unio-leder Ragnhild Lied mener at offentlig sektor må få kunne bruke lønn som virkemiddel til å beholde og rekruttere nødvendig arbeidskraft.

Sykepleierforbundets Lill Sverresdatter Larsen hevder at «særinteressene til LO og NHO har holdt kvinnedominerte yrker nede på et lønnsnivå som truer hele tjenesten». Hun poengterer at det er nesten like mange arbeidstakere som forhandler sin lønn utenfor som innenfor LO.

Historien har imidlertid vist at frontfagsmodellen har tjent arbeidstakerne, bedriftene og Norges økonomi godt.

Fasit er også at land med en koordinert lønnsdannelse har høyere sysselsetting og lavere arbeidsledighet enn land uten et slikt system. Sverige og Norge topper for øvrig statistikken over minst lønnsforskjeller. I andre enden av skalaen finner vi svært store lønnsforskjeller i USA, Colombia, Argentina og Chile.

Frontfagsmodellen innebærer at lønnsveksten i industrien skal være normgivende for lønnsveksten i resten av økonomien, i privat så vel som i offentlig sektor. Samtidig er det en viss fleksibilitet til å rette opp utilsiktede skjevheter. Det skjedde i årets lønnsoppgjør, hvor de kommuneansatte fikk litt mer enn det som var den skisserte normen. Også lærerne i Unio-familien fikk dermed litt mer.

De siste tre årene havnet resultatet i frontfaget noe over den skisserte rammen. Kritikerne i offentlig sektor fikk dermed blod på tann.

Men her er det viktig å se på de lange linjene. Over tid har nemlig frontfagsrammen truffet godt på det faktiske resultatene, og lønnsutviklingen i de fleste tariffområdene har i stor grad ligget parallelt med frontfaget.

Men utvalgets brede flertall er klar på at frontfagsmodellen vil undergraves hvis noen grupper i det organiserte arbeidslivet kan frikoble seg, og over tid få en vesentlig høyere lønnsvekst enn andre. Det kan føre til en alles kamp mot alle i lønnsdannelsen.

Resultatet blir i tilfelle høyere prisvekst, lavere sysselsetting og høyere arbeidsledighet.

Et slikt scenario burde være avskrekkende for alle. Dagens sterke prisstigning og høye rentenivå gir en viss pekepinn. En koordinert lønnsdannelse nå blir derfor viktigere enn på lenge.

Hvis noen grupper i offentlig sektor får et ekstra lønnsløft, må andre grupper i sektoren klare seg med mindre.

Alternativet er at offentlig sektor blir lønnsledende. Da får vi en lønnsspiral som i neste omgang fører til at industriarbeidsplasser går tapt.

Alle vil komme tapende ut av en alles lønnskamp mot alle.

Warning
Annonse
Annonse