Anne Finborud, forbundsleder i Skolenes landsforbund (SL)

Årets lønnsoppgjør har gått til mekling. Tilbudet fra KS til LO Kommune ville gitt lønnsnedgang for store grupper samt at de krevde stor avsetning til lokale forhandlinger. Det ble også brudd i Oslo kommune og staten med omtrent samme grunnlag. Skolenes landsforbund gikk inn i dette mellomoppgjøret med krav om økt kjøpekraft til medlemmene. Det vil vi stå på i fortsettelsen.

I staten har de to tariffavtaler: Én for Akademikerne og én for alle oss andre. KS har heldigvis signalisert helt klart at dette ikke blir aktuelt i kommunesektoren. Det skal de ha ros for. Som arbeidstakere har vi mest å tjene på å stå sammen, også når vi forhandler lønn.

Lokale forhandlinger er egnet til å sette arbeidstakere og fagforeninger opp mot hverandre og skape splid på arbeidsplassen. Økt ulikhet og trynetillegg blir fort resultatet. Det svekker også vår posisjon at vi i offentlig sektor ikke har noen kampmidler å bruke i lokale forhandlinger.

Bare ved å ta et helhetshensyn, kan vi motvirke økende forskjeller i samfunnet. Det brede flertallet av våre innbyggere ønsker ikke økte forskjeller, men heller det motsatte. Tariffpolitikken kan naturligvis ikke løsrives fra dette perspektivet, og LO står som en garantist for dette helhetssynet i vår kamp for sentral lønnsdannelse. Dette er godt forankra i verdigrunnlaget til fagbevegelsen.

Frontfagsmodellen har blitt utredet gang på gang, og hver gang har LO, Unio, YS og Akademikerne, samt arbeidsgiverne, sluttet seg til. Tanken er at vi ikke kan ha høyere lønn i frontfagsområdet enn at vi er konkurransedyktig med utlandet. Klarer vi ikke det, vil titusener av arbeidsplasser gå tapt og landet mister enorme inntekter. Det er ingen tjent med.

Frontfagsmodellen er ingen tvangstrøye. Den kan praktiseres fleksibelt. Det er et forhandlingsspørsmål om en får gjennomslag for sine krav. Men både mangel på kvalifisert personell og krav om å ta igjen etterslep er helt innafor i modellen.

I vår forståelse, er det også viktig å huske at de som forhandler i frontfaget har reell streikemakt. Når de streiker, taper arbeidsgiver penger. Når vi streiker, «tjener» arbeidsgiver på det. Derfor er det også frontfaget som har forhandlet fram viktige reformer som AFP, utvidet ferie med mer.

Noen hevder at frontfaget bremser lønnsutviklingen i offentlig sektor. Er det virkelig slik? Hvorfor er disse fremste kritikerne av frontfaget så sikre på at vi ville fått mer uten denne modellen? Det er minst like sannsynlig at våre arbeidsgivere hadde kommet med enda dårligere tilbud uten den normen som frontfaget gir. Vi må i alle fall stille oss spørsmålet.