Kjetil Staalesen, spesialrådgiver i LO

Når vi lurer på ting som hvordan skal vi sørge for at de fattige får mat på bordet eller hvilken pris bør jeg ta for genserne jeg strikker, spør vi gjerne en økonom. Så kan hun gjøre en analyse av markedet, kjøre den gjennom noe økonomisk teori og komme med et svar til oss.

I vår moderne tid finnes det knapt et spørsmål du ikke finner en økonom som er villig til å svare på. «Hvilken utdanning bør jeg ta?» eller «hva bør jeg se etter i en potensiell ektefelle?» Økonomer svarer faktisk på slike ting.

Det er ikke så rart. Økonomi som fag handler ikke egentlig om penger, slik vi gjerne tror. Økonomifaget handler grunnleggende om én ting. Å forstå insentiver.

Alt det andre er pynt. Et insentiv et lokkerop (eller en trussel) som får mennesker til å skifte retning. Jobben til en økonom er å finne ut hvilke insentiver som virker og hvordan de virker.

Slik kan en økonom gi råd både til de som har muligheten til å skape slike insentiver, enten det er for å tjene mer penger eller for å redusere fattigdom. Eller til de som ønsker å forutse hva som blir insentiveffekten av en hendelse (for eksempel en invasjon av et naboland eller en innovasjon i en konkurrerende næring) slik at de kan tilpasse seg den så tidlig som mulig.

Det aller viktigste insentivet i økonomenes verktøykasse heter pris.

Økonomene forteller oss at markedet skal gi signaler i form av prisøkning eller prisreduksjoner. I et fungerende marked skal prisen på det vi ønsker oss mer av gå opp og prisen på det vi ønsker oss mindre av skal går ned.

I neste runde vil forretningsfolk som lever av og for å tjene penger, reagere på disse prissignalene. De begynner å produsere mer av de tingene som har steget i pris og mindre av det andre. Resultatet skal bli at vi får mer av det vi ønsker oss. Det er jo bra.

Et eksempel? Tja, hvis prisen på plank stiger, vil en bonde som har muligheten, levere mer av skogen sin til saga enn før. Da blir det kanskje brukt mindre ressurser på å produsere ved og prisen på ved kan komme til å stige neste år. Hilsen økonomen.

Når prisen på én ting går opp eller ned, betyr det også at alternativene blir mer eller mindre tiltrekkende. Det er slikt som får økonomhjerter til å slå litt fortere. (Jo da, økonomer har også hjerter).

En av de viktigste prisene som finnes, er prisen på arbeid. Gjerne omtalt som lønn. For en økonom er ikke denne noe annerledes enn andre priser.

Hvis det er vanskelig å rekruttere en toppleder til bedriften din, vil økonomens råd være å øke lederlønna. Da vil de flinkeste lederne komme til deg som apekatter kommer til en utstrakt hånd med peanøtter.

Altså: Hvis du klager til en økonom over at du mangler arbeidskraft, så vil hun si: Ikke noe problem, du skal bare øke prisen du er villig til å betale for arbeid. Sett opp lønningene. Da vil flere folk få lyst til å jobbe mer. Eller som økonomen vår ville sagt «Da mobiliseres arbeidskraftreserven».

Når bedriftene går dårlig og arbeidsledigheten stiger, er det aldri vanskelig å finne en økonom som sier at lønningene er for høye. Men i dag er situasjonen motsatt. Vi har rekordlønnsomhet i næringslivet og Nav sier vi mangler over 50.000 årsverk.

Da skulle en tro økonomene ropte i kor at lønningene er for lave. Men nei, det er lønnsveksten som er problemet også nå, sier de.

Tror ikke økonomene på sine egne hevdvunne sannheter om tilbud og etterspørsel? Når mener de egentlig at lønnsvekst er riktig medisin?

Kronikk: Det er dyrt å ha god råd