Klemet Rønning-Aaby

Dette tjener ikke FriFagbevegelse til ære, og er vanskelig å forstå. Sist med påstanden om at lærere og sykepleierne var «lønnsvinnerne» i fjor.

Det er snodig at FriFagbevegelse stiller seg på arbeidgivernes side mens undervisningsansatte og helsepersonell selv roper ut sin misnøye i streiker og uravstemminger.

Les saken her: Sykepleiere og lærere var blant lønnsvinnerne i fjor

FriFagbevegelses påstand om «lønnsvinnere» i kommunesektoren trenger en oppklaring. Sammenligner du lærernes lønn med  ledere (rådmenn/kommunedirektører mfl) og de med kun lokal forhandlingsrett (de langtidsutdannede og ingeniør-stillingene) i kommunen, så ligger lærerne langt under i både lønnsnivå og lønnsvekst.

I gjennomsnitt over 15-20 år er forskjellen i lønnsvekst opp til 0,7 prosent per år. Det unnlater FriFagbevegelse å nevne. Sammenligner du lærernes og sykepleierne lønn med sammenlignbare grupper i privat sektor, er lønnsforskjellene skyhøye. Det unnlater FriFagbevegelse å nevne.

Er dette begrunnet i at å gjøre noe med de relative lønninger krever høyere rammer hvis ikke noen andre skal betale for løftet vi krever for utdanningsgruppene? Hvis man ikke skal gjøre noe i 2022 med kommunesektorens lønnsnivå, med dagens inntekter til stat og kommune og dagens handelsbalanse med utlandet; Når skal man gjøre noe da?

Sammensettingseffektenes virkning

I 2020 og 2021 skjedde det en kraftig endring i anvendelsen av frontfagsmodellen. I begge årene - i motsetning til årene 2014-2019 ble resultatet vesentlig høyere enn anslaget. I årene før ble resultatet likt eller lavere enn anslaget, hovedsakelig på grunn av endringer i arbeidsstokken. Dette var særlig kraftfullt i 2016 da anslaget var 2,4, men resultatet ble 1,9 i industrien. Resultatet ble så lavt fordi både industriarbeidere og -funksjonærer i oljerelatert industri fikk sluttpakker i et omfang vi ikke har sett før i Norge. Statoil/Equinor bokførte blant annet over 4 milliarder kroner i sluttpakker det året, ifølge Dagens Næringsliv.

2016-tallene svekker industriens lønnsvekst kraftig for de perioder dette året tas med. Den dårlige veksten skyldessammensettingseffekter, og har intet med lønnstillegg å gjøre. Sammensettingseffektene i 2016 var større enn hva noen annen arbeidstakergruppe av betydning har opplevd maken til i norsk arbeidslivs historie.

Det er ingen tilsvarende forklaring på 2020 og 2021-tallene, da industriens arbeidsstokk her var stabil. Når FriFagbevegelse framstiller offentlig sektors utvikling, sammenlignes altså resultatet over tid og ikke anslagene over tid. At offentlig sektor har forholdt seg til anslagene, og at sammensettingseffekter har trukket industrien ned helt til 2020 og 2021, er underkommunisert.

Det nevnes heller ikke at fjorårets tall for offentlig sektors Spekter Helse på 3,5 prosent blant annet skyldes flere legeårsverk, uklarheter om periodisering av lønnstillegg, samt korona-tiltakslønn. Staten og kommunene hadde 2,7-2,8 prosent. Helseforetakene trekker tallene for offentlig sektor opp til 3 som (tilfeldigvis?) er likt den samlede veksten i industrien i den foreløpige rapporten.

Debatt: «Det er feil at sykepleierne er lønnstapere. Her er elleve fakta du må få med deg om lønnstilleggene i 2021»

Lønnsutvikling og lønnsnivå

Unio har til nå kun snakket om rammene for oppgjøret i hele offentlig sektor, hvilket også omfatter LO sine grupper i staten, KS, Oslo kommune og helseforetakene. Samtidig har vi påpekt lærernes dårlige lønnsutvikling i hele den tid kommunesektoren har hatt forhandlingsansvaret (siden 2004). Dette er det ingen som bestrider.

I tillegg har vi blant annet snakket om sykepleiernes lønnsnivå da det er en felles erkjent mangel nå og framover på sykepleiere. Sykepleierne, og en rekke kvinnedominerte utdanningsgrupper har et lønnsnivå som klart ligger under sammenlignbare mannsdominerte utdanningsgrupper i privat sektor, som for eksempel i industrien.

Dette er en likelønnsutfordring som LO ikke målbærer og til dels motarbeider, selv om kjønnsdelingen i arbeidsmarkedet klart synliggjør situasjonen.

Utelater bevisst lederne og legene

Når vi påpeker at våre utfordringer ikke kan løses uten høyere rammer i offentlig sektor, blir vi angrepet av LO på en uforståelig måte. Når FriFagbevegelse nå finner det for godt å kommentere tallene i KS-området, så legger de fram et begrenset bilde av hva som har skjedd mellom to datoer for et utvalg stillingskoder i fjor.

Valgene av stillingskoder er påfallende fordi de spiller på å splitte arbeidstakersiden (særlig LO Kommune og Unio), og utelater ledere (HTA kap 3.4) og høyere stillinger ellers (HTA kap 5) med kun lokal lønnsdannelse.

På KS sine nettsider er det dokumentert at kapittel 5 har hatt 0,7 prosent per år i gjennomsnittlig høyere lønnsvekst siden dette ble etablert i 2002. Da undervisningspersonell kom til KS i 2004 hadde de en snittlønn omtrent likt med kapittel 5. I dag er forskjellen over 80.000 pr år i lærernes disfavør. Ja forskjellene øker i kommunesektoren, men det er helt marginalt innad i KS-områdets kapittel 4, sammenlignet med forskjellene mellom kapitlene 3.4, 4 og 5 over tid. Kommuneansatte lavt lønna – unntatt legene

Forskjellene øker tydelig i alle andre deler av arbeidslivet sammenlignet med kommunesektoren som gjennomgående ligger lavt for alle grupper. Generelt over tid er det sånn at utdanningsgruppene i offentlig sektor har kommet dårlig ut. Dette ble nylig dokumentert også i det statlige tariffområdet.

Noen unntak finnes, og det er særlig legene som bidrar her. Sykehuslegene har holdt følge med privat sektor og blant annet bidratt til høye lederlønninger i helseforetak og regionale helseforetak. Kommuneleger/fastleger får som regel innfridd sine krav, og Regjering og Storting har vel bevilget godt over en milliard til drøyt 5000 årsverk fastleger over et par år. Lederlønningene har de senere årene nådd et nivå som er vanskelig å akseptere uten at øvrige grupper får tilsvarende utvikling.

Høyere ramme for alle

Streiken i 2021 var ikke begrunnet i fordelingen, men at rammen var for lav både i 2020 og 2021.

Nei i uravstemming i både Utdanningsforbundet og NSF i 2020, viste medlemmers og tillitsvalgtes misnøye. Etter vårt syn var KS-oppgjøret i 2021 også for dårlig for de ufaglærte og fagarbeiderne, og er en av flere grunner til at vi mener det er nødvendig med høyere rammer i KS-området enn i industrien i 2022.

Hvis ikke 2022 viser en positiv kurs, kan sikkert dette beskrives som et problem for Unio. Men det vil nok være mer enn det. Trolig vil mange se det som et samfunnsproblem hvis skolen svekkes og helsetilbudet bli dårlig, i en tid med aldrende befolkning, pandemi, behov for grønt skifte og med, krig og flyktninger i Europa.

Samtidig har staten og mange kommuner himmelhøye kraftinntekter og skatte- og avgiftsinntekter.

Handelsbalansen med utlandet har dessuten aldri vært bedre. LO og FriFagbevegelses kjør mot Unio foran årets oppgjør er i en slik sammenheng helt og fullstendig ubegripelig.