Ørjan Takle

Bussjåfør i Tide AS og lokal klubbleder i Fellesforbundet

IA-avtalen har tre hovedmål. Den skal hindre utstøting fra arbeidslivet for personer med redusert arbeidsevne. Den skal sørge for at arbeidstakere står lenger i arbeidslivet. Og den skal redusere sykefraværet. 

De tre hovedmålene vil naturlig motarbeide hverandre. Skal vi ha ned sykefraværet må vi antagelig få ut kronikere og folk med redusert arbeidsevne. Og skal vi øke arbeidsdeltagelsen, så vil trolig sykefraværet gå opp.

Det paradokset har vært kjent for partene siden starten i 2001.

Hva vi faktisk måler i sykefraværsstatistikken er ikke helt klart for noen. Det er nemlig kompliserte definisjoner. Hva som regnes som sykefravær varier blant annet mellom offentlig og privat sektor.

Er folk faktisk syke eller venter de på nødvendig behandling? Oppfyller de ikke lenger krav til ulike sertifikater midlertidig eller permanent? Burde de kanskje heller vært i statistikk for arbeidsledige?

Noen blir registrert når de går hjem noen timer fra arbeid, mens andre kan være syke på hjemmekontor lenge uten å bli registrert. Teller en dags fravær like mye for en i 50 prosent stilling, som en i 100 prosent stilling?

Og det er mange flere uklarheter i sykefraværsstatistikken. Dessuten har hva vi registrerer endret seg over tid, slik at også utviklingen blir vanskelig å følge.

Dette gjør det selvsagt også vanskelig å sammenligne Norge med andre land. Vi registrerer rett og slett ikke det samme.

Det vi imidlertid ser som problematisk, er at sykefraværet går mer opp hos oss, enn hos de landene vi likevel gjerne sammenligner oss med.

Nav peker på særlig to årsaker til det. Økning i psykiske diagnoser særlig blant yngre arbeidstakere, og det som oppfattes som senskader etter covid.

Arbeidsgiversiden derimot ser overordnet på kostnadene med det økte sykefraværet. De mener altså at sykefraværet vil gå ned dersom sykelønnsordningen svekkes. Det er en nokså kynisk måte å angripe problemet.

For de i samfunnet som normalt strever med å få endene til å møtes, vil vi nok kunne komme til å se at de får mindre sykefravær. Men det er jo ingenting som tyder på at det vil gjøre dem friskere. Derimot vil de oftere gå syk på jobb.

Og hvem er det så dette gjelder. Jo, det er kanskje først og fremst de som under pandemien ble karakterisert som samfunnskritiske yrkesgrupper. De som sørger for pleie og omsorg. De som sørger for mat i butikkhyllene, beredskapsyrker og transport.

Likevel gjelder det ikke de som er ansatt i det offentlige. De får full lønn under sykdom uavhengig av hva partene i IA-avtalen eller stortinget finner på. Det står nemlig i deres ansettelsesvilkår og tariffavtaler, at de skal ha full lønn under sykdom.

Ledere og de som kan jobbe fra hjemmekontor har ofte tilsvarende bestemmelser i sine tariffavtaler og ansettelsesvilkår. Eller de kan bli hjemme uten å registrere fravær. Da står vi igjen med de lavest lønnende i privat sektor. Sjåfører, lagerarbeidere, butikkansatte, vektere med flere.

De er såpass mange, at dersom man for eksempel innfører en karensdag, så vil kostnadene med sykelønnsordningen gå noe ned. At det vil ramme alt sykefravær, selv om det er langtidsfraværet som er problematisk har visstnok ikke så mye å si.

Det finnes ikke noe belegg for å tro at arbeidstakerne vil bli mindre syke med redusert sykelønn. Men det er grunn til å tro at en del av dem ikke har råd til å være syk.

Da vil vi trolig også kunne få et samfunn med større risiko på arbeidsplassene. Sykdom påvirker blant annet årvåkenhet. For eksempel for sjåførene som bør være årvåkne i jobben sin. Kanskje vi får økt smitte når kundebehandlere kommer syke på jobb. Men kanskje vil det uansett ramme mange nok til at i hvert fall kostnadene med sykefraværet reduseres.

Vi har i vårt samfunn en stadig økende forskjell mellom rike og fattige. Mellom de som i kraft av å være arbeidsgiver eller leder skal foreta eventuelle trekk i sykelønn på den ene siden. Og alle de som ved en eller annen reduksjon i sykelønn skal trekkes. Kanskje vil dette ytterligere øke forskjellen mellom fattig og rik. Kanskje blir det enda flere fattige.

Paradoksalt nok vil det i så fall også ramme de rike. Det er nemlig grunnleggende viktig at folk flest er rike nok til å kjøpe det som gjør at de rike kan selge det de blir rik på.

Så dersom vi øker andelen fattige i dette landet, vil omsetningen gå ned og færre kan tjene seg rike.

Hadde redusert sykelønnsordning gjort flere friske, så hadde det kanskje vært verd å se nærmere på. Men jeg har aldri støtt på noen som seriøst tror det. Derimot tror noen at vi har fått et økende antall unnasluntrere. Mens andre bare ser muligheter for å redusere kostnadene.