Hannah Gitmark, nestleder i Tankesmien Agenda

I Norge gjør vi mange investeringer i fellesskap – i infrastruktur, i velferd, i næringsliv, og i folk. Det tjener vi på.

Denne samfunnsmodellen forutsetter et relativt høyt skattenivå. For et gitt skattenivå betyr altså det at dersom noen grunnlag eller grupper får mindre skatt, så må altså skattene for andre øke.

Det har de fleste skjønt. I debatten om formuesskatt følges derfor krav om reduksjon eller kutt av formuesskatt oftere enn før med kreative forslag til hvordan pengene kan hentes inn igjen. For eksempel foreslås det ofte å øke eiendomsskatten isteden. Nå er det også kommet flere forslag om å fjerne formuesskatten i bytte mot økt selskapsskatt.

Ingen av disse forslagene er gode. De vil gjøre både skattesystemets omfordelende og verdiskapende egenskaper, dårligere. Formuesskatten er både den mest omfordelende skatten vi har, per krone, og effektiv fordi den gjør andre, og verre, skatter mindre nødvendige.

Oppskrift på et skattesystem

Jeg skal forklare. Det er nemlig ikke bare det totale nivået på skattene som betyr noe, men også hvilke skatter man bruker.

Skattene bør kreves inn til lavest mulig kostnad for samfunnet. Da er det viktig å vurdere hvorvidt en skatt påvirker atferden vår, og om den gir oss mindre av det vi egentlig ønsker oss mer av.

Så: Hvordan lage et skattesystem? Det finnes faktisk en oppskrift.

Først tar man i bruk såkalt markedskorrigerende, eller effektivitetsfremmende skatter. Det er skatter som påvirker atferden vår, men i en retning vi som samfunn er tjent med. Et eksempel på slike skatter er typen som gjør det dyrere å forurense, som en CO2-avgift. Avgifter på tobakk og alkohol er et annet eksempel, som bidrar til å prise inn de samfunnsøkonomiske konsekvensene og kostnadene ved bruken.

Deretter bør man bruke nøytrale skatter, som ikke påvirker valgene vi som produsenter og forbrukere tar. Riktig og godt utformede grunnrenteskatter er et eksempel på det. Beslutninger om investeringer eller drift påvirkes ikke av skatten – er de lønnsomme før skatt er de også lønnsomme etter skatt. Måten vi skattlegger oljenæringen i Norge, og de nye grunnrenteskattene innen oppdrett og vind er eksempler på det.

Til slutt tar man i bruk vridende skatter. De innebærer alltid et effektivitetstap fordi de påvirker oss. Skatt på inntekt påvirker hvor mye vi velger å jobbe, og skatt på selskapers inntekter påvirker hvor mye vi velger å investere. Vi kommer likevel ikke utenom å også ta i bruk slike skatter, for å få nok skatteinntekter til å finansiere de investeringene i fellesskap vi ønsker oss, og sikre rettferdig fordeling.

Men også når det gjelder vridende skatter finnes det et hierarki av hvor store effektivitetsskap ulike skatter har – altså hvor skadelige de er for økonomien. En av de som økonomer peker på som mest skadelig, er selskapsskatten.

Selskapsskatten gir effektivitetstap

Grunnen til det er at vår økonomi er tett sammenvevd med landene rundt oss. Slik det regjeringsnedsatte Scheel-utvalget slo fast, gir derfor høye skattesatser i Norge et insentiv til å investere i andre land som har lavere skatt, og insentiv for flernasjonale konsern til å flytte overskudd til andre land.

Bakgrunnen for dette er følgende:

Selskapsskatten er en kildebasert skatt, i motsetning til personskatt, forbruksavgifter og eiendomsskatt, som er det vi kaller residensbaserte skattegrunnlag – som treffer folk der de jobber, handler og bor. Når kapitalmobiliteten er høy, altså når kapitalen flyter lett mellom land, kan kildebaserte skattegrunnlag innebære et svært høy effektivitetstap på marginen:

For å gi en internasjonal investor den avkastningen hun etterspør kreves det i land med høy selskapsskatt at avkastningen før skatt må øke med et tilsvarende beløp. Det gjør det mer lønnsomt å flytte investeringene og utbyttet til et annet land. En høyere selskapsskatt enn landene rundt oss vil derfor påvirke norsk konkurransekraft og verdiskaping.

Merkelig utvikling

Noen av dem som er opptatt av verdiskaping, privat eierskap og norske bedrifter er i dag monomant opptatt av formuesskatt. Det er synd. For det første fordi næringspolitikk handler om langt mer enn skatt. For det andre fordi de påståtte negative effektene ved formuesskatten ikke er treffende.

Det er ikke kapitalmangel i Norge. Kapitalmarkedene fungerer i hovedsak godt. Det er konklusjonen fra Scheel-utvalget, Kapitaltilgangsutvalget og sist nå Torvik-utvalget. Det er heller ikke grunn til å hevde at formuesskatten gir større samfunnsøkonomisk effektivitetstap enn andre vridende skatter.

Dette slår både Scheel-utvalget og Torvik-utvalget fast, og flere studier viser dessuten at det i hovedsak er eiere av solide og lønnsomme bedrifter som betaler formuesskatt, og at svært få må tappe bedriften, altså ta ut mer utbytte enn overskudd, for å betale formuesskatt.

Det som er riktig er at formuesskatten reduserer tilgjengelig investeringskapital. Det gjelder imidlertid all skatt og er ikke særegent for formuesskatten. Og da er vi tilbake til valget mellom ulike skattearter – og som vist avlaster formuesskatten mer skadelige skatte- og avgiftsformer. Den bidrar dessuten til et skattesystem med brede grunnlag og lave satser, i tråd med faglige råd.

Omfordeling i skattesystemet

I tillegg til å skaffe inntekter til felles investeringer, har et mål ved skattesystem helt siden 1700-tallet vært at det skal bidra til omfordeling.

Det særegne ved formuesskatten er at den er den mest omfordelende skatten per krone. Den belastes i hovedsak landets aller rikeste (de med en formue på over 10 millioner, minus gjeld, er 1 prosent av skatteyterne. De betaler 70 prosent av formuesskatten).

Fjernes formuesskatten vil det drastisk redusere bidraget til fellesskapet fra dem som har aller mest.

At noen gladelig vil betale mer selskapsskatt i bytte mot redusert formuesskatt er ikke så overraskende. Selskapsskatten gir store muligheter for tilpasninger. I perioden 2001 – 2008 utgjorde selskapsskatten for landets rikeste fem prosent (som får mesteparten av inntektene sine som deleiere i selskaper) bare mellom 4 og 8 prosent av bruttoinntekten, mens den formelle skattesatsen – altså den politikerne har fastsatt, i perioden varierte mellom 22 og 28 prosent.

I disse studiene er det forutsatt at selskapsskatten blir betalt av eierne. Flere studier viser imidlertid at selskapsskatten i realiteten i betydelig grad betales av lønnsmottakere, i form av lavere lønn. Med andre ord: Eierne har gjennom selskapsskatten både muligheter for å på virke skattegrunnlaget og å velte deler av skatten over på lønnstakerne. Det kan de ikke når det gjelder formuesskatten.

Dårlig næringspolitikk

Det er dessuten dårlig næringspolitikk. Bakgrunnen for Scheel-utvalgets arbeid var store internasjonale endringer der flere land rundt oss hadde satt ned selskapsskatten. Av konkurransehensyn for å sikre verdiskaping og investeringer, fulgte altså Norge etter.

I et skatteforlik i etterkant av utvalgets innstilling ble et flertall på Stortinget enige om å redusere selskapsskatten fra 27 til 23 prosent. Den er i etterkant satt ytterligere ned, til dagens 22 prosent.

I dag virker bakgrunnen for dette helt glemt.

I denne sammenheng er det selvsagt viktig å presisere at hvor skadelig selskapsskatten er, selvsagt avhenger av hva landene rundt oss gjør.

Og heldigvis skjer det mange spennende ting internasjonalt, for eksempel OECDs enighet om en internasjonal nedre selskapsskatt på 15 prosent. USAs president Joe Biden har nylig foreslått å heve landets selskapsskatt til 25 prosent, for å motarbeide et internasjonalt «race to the bottom».

Analysene fra Scheel-utvalget, som også samsvarer med det Torvik-utvalget argumenterer for i sin NOU i 2022, gir heller ikke grunnlag for å konkludere med at vi for eksempel skal fjerne hele selskapsskatten. Den bidrar med store skatteinntekter og spiller også en viktig omfordelende rolle.

De færreste av oss ønsker at Norge skal lede an i en internasjonal skattekonkurranse mot null.

Tvert imot finnes det gode argumenter for at Norge også bør være en aktør som går foran og i alle fall ikke bør senke selskapsskatten ytterligere. Vi bør også ta flere grep i skattesystemet, som for eksempel å øke skatten på eiendom og arv, for å sikre effektivitet og bedre fordeling gjennom skattesystemet i tida framover.

Det er imidlertid ingen gode argumenter for å sette selskapsskatten opp fordi man vil sette formuesskatten ned.

Selskapsskatt er en skatt på den verdiskapingen som skjer i dag, mens formuesskatt i stor grad er skatt på gammel verdiskaping. Når skattesystemet skal stimulere til omstilling og ny verdiskaping er en økning i selskapsskatten både er uheldig og dårlig timet.

Konsekvensene av å fjerne formuesskatten (30 milliarder) helt i bytte med økt selskapsskatt vil være å øke selskapsskatten med ti prosentpoeng, til 32 prosent. Fjerner man formuesskatten på alle aksjer og driftsmidler (20 milliarder), må selskapsskatten økes til 28-29 prosent.

Det vil påvirke fordelingen i landet, men ikke minst ha store negative konsekvenser for investeringer og økonomisk utvikling. Det er derfor en dårlig idé.

Dette innlegget ble først publisert hos Agenda Magasin