Gunnar Hofstad

​I et nylig innlegg tar tidligere forbundssekretær Jan Henrik Larsen til ordet for at staten skal holde seg for god til å sikre forutsigbare strømpriser for store deler av norsk næringsliv.

Bedrifter som går med overskudd framstilles nesten som et problem, og Larsen advares sterkt mot å hjelpe andre enn noen få, strengt avgrensede bransjer. ​

Som medlem og tillitsvalgt i forbundet Styrke provoserer denne tilnærmingen meg. ​

I Styrke organiserer vi medarbeidere i alt fra kraftintensiv prosessindustri og oljeservice til kjemisk industri, plast, farmasi og vaskerier.

Vi vet bedre enn de fleste hvor avgjørende det er med forutsigbare rammebetingelser. Men vi vet også en annen ting som Larsen ser ut til å overse: Industrien lever ikke i et vakuum. ​

Norsk industri er helt avhengig av et velfungerende næringsliv rundt seg.

Når lokale underleverandører, transportbedrifter, tjenesteytere, vaskerier og handelsvirksomhet rammes av uforutsigbare og ekstreme energipriser, rammer det hele lokalsamfunnet – og til syvende og sist våre egne arbeidsplasser. ​

Det samme utslaget ser vi når drivstoffprisene skyter i været.

Det hjelper lite med god tilgang på kraft i fabrikken dersom transportørene, underleverandørene og resten av verdikjeden kveles av uoverkommelige priser ved pumpene.

Skyhøye priser på både strøm og drivstoff spiser opp marginene i hele næringslivet, og regningen havner alltid til slutt hos den enkelte bedrift og de ansatte.

​Det blir derfor feil når Larsen setter seg på fagbevegelsens høye hest og sorterer bedrifter i «verdige» og «uverdige» mottakere av forutsigbare rammebetingelser.

Når energi- og transportkostnadene blir uoverkommelige for en bedrift, er det ikke styrelederne som tar støyten først – det er våre medlemmer og vanlige arbeidstakere som blir permittert eller mister jobben.

​Overskudd er forutsetningen for velferd ​Den norske modellen bygger på et enkelt prinsipp: Vi må skape før vi kan dele. ​

At norske bedrifter går med overskudd, er ikke et tegn på at fellesskapet har tapt, slik man kan få inntrykk av i Larsens innlegg.

Det er selve forutsetningen for at vi skal ha:

1. ​Trygge og framtidsrettede arbeidsplasser med god lønn og trygge vilkår.
2. ​Skatteinntekter som finansierer skoler, sykehus, pleie og sosiale goder.
3. ​Kapital til omstilling, slik at industrien og næringslivet kan investere i ny, utviklende og ren teknologi her hjemme. ​

Hvis vi i fagbevegelsen begynner å snakke ned bedrifter som leverer gode resultater, sager vi av grena vi selv sitter på.

Et næringsliv uten overskudd har verken råd til gode lønnsoppgjør, trygge jobber eller omstilling. ​

Vi trenger politikk for hele arbeidslivet.

Debatten om rammebetingelser må handle om hvordan vi sikrer norsk konkurransekraft og nasjonal kontroll over våre egne energiressurser – enten det gjelder strøm eller drivstoff – for hele arbeidslivet. ​

Som tillitsvalgte skal vi stille strenge krav til arbeidsgiverne og kjempe hardt for medlemmenes rettigheter. Men vi må aldri glemme at for å sikre sosiale goder og trygge jobber, må vi heie på verdiskapingen som gjør det mulig. ​

La oss kjempe for forutsigbare energipriser og trygge rammebetingelser som holder hjulene igang i hele Norge – ikke splitte næringslivet opp i verdige og uverdige bedrifter.