Lars West Johnsen, politisk redaktør i Dagsavisen

Ny måned, ny krisemåling for Arbeiderpartiet.

På FriFagbevegelses helt ferske måling får partiet en oppslutning på 15,5 prosent. Det er en ny bunnotering. Aldri før er partiet målt til et så lavt nivå.

Hvem har ansvaret når partileder Jonas Gahr Støre er fredet, om ikke den andre foresatte, partisekretæren?

Erkefiendene i Høyre måles til smått ironiske 36,9. Det er en historisk hilsen fra et Høyre som nå er like stort som sin samlede opposisjon til sammen − Arbeiderpartiet, Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Rødt og Miljøpartiet De grønne.

Årsakene til Arbeiderpartiets tilsynelatende endeløse glideflukt kan dveles ved til det kjedsommelige. Som det også har blitt gjort. I måneder og år har analytikere og partifolk prøvd å finne ut hva som har gått så galt. Det eneste som virker helt sikkert, er at ikke alt kan skyldes Trond Giske.

Det andre som er helt sikkert er at det ikke lenger er lenge igjen til valg. Partiet har dårlig tid. Partiet er nå i full sving med å spille inn kandidater til Arbeiderpartiets nye ledelse, som skal velges i Oslo på landsmøtet i begynnelsen av mai.

Hvem som skal utgjøre den fremste kvartetten, er det like mange meninger om som det er medlemmer. Og ja, snart, velgere.

Partiets fylkeslag er snart ferdige med sine prosesser og har kommet med sine innspill til valgkomiteen. Det er både sterke meninger og sterke krefter i sving når partiets leder, to nestledere og partisekretær skal velges. Hvem skal ut og hvem skal inn? Ett, to eller tre nye ansikter?

Det har verken manglet personkarakteriserende hvisking eller avisoverskrifter. Det står om framtida for et parti som er hjemsøkt av dommedagsstemning, og som ikke evner å komme ut av egen skygge.

Partiets historiske rolle tynger de moderne arvtakerne etter Tranmæl, Gerhardsen og Brundtland. Nachspielfølelsen er ikke god når den er blitt en tilstand.

Striden har, nær sagt som alltid, stått om Hadia Tajik, som for ett år siden måtte gå av som nestleder i partiet etter en skatteskandale. Det suverene intellektet, det ustoppelige arbeidsjernet er ønsket av mange. Men hun er åpenbart sjanseløs mot Tonje Brenna. Hennes eget partilag i Rogaland har gitt henne sin støtte som nestleder, men den viste seg å være halvhjertet.

Hos Oslo Arbeiderparti er Tajik svært populær, dette er tross alt byen hun har bodd i halve livet, men partiet ønsker ikke å være det ene laget som skaper bråk når fylke etter fylke har pekt på Brenna. Oslo nøyde seg med et mumlende ønske om fornyelse i partiets ledelse.

Det må ikke være noen tvil om at Arbeiderpartiet er i dyp eksistensiell krise. Signalet er at leder og statsminister Jonas Gahr Støre ønsker ro i rekkene, et samlet parti. Det er vanskelig å være uenig i den ambisjonen. Men burde ro og fred være det viktigste nå?

Det er umulig å si. To sterke nestledere med lederambisjoner er prøvd, det endte med Giske og Tajik i full klinsj. Kjemien var eksplosiv. Men indre harmoni i partiet, kan ikke vedtas. Det kommer med opplevd suksess og framgang. Hvem kan ta partiet dit?

De lederne som velges nå, vil bære en ekstrem vekt de neste årene. Hvem har de sterkeste skuldrene? Tajik er kraftfull, men kan ikke matche Brennas varme og sympatiske vesen i en kamp om ett verv. Men de ville utgjort en særs spennende duo. Med helt forskjellige og utfyllende kvaliteter.

Brenna bærer med seg 22. juli-historien, er uvanlig god med mennesker, ledet megafylket Viken, men har aldri sittet på Stortinget. Tajik har vært finanspolitisk talsperson, kan arbeidsliv som ingen andre og har mye parlamentarisk erfaring.

En nestlederduo med dem ville vært den beste løsningen, mener mange. Men ikke mange nok, og frykten for ny arvefølgestrid er lammende. Lederen for valgkomiteen, LO-leder Peggy Hessen Følsvik, vil nok heller ikke gjeninnsette Tajik bare ett år etter at LOs mektigste ledere slo hånden av henne.

I veien for Brenna/Tajik står også vedtekter og dagens nestleder, Bjørnar Skjæran. Han er mann og fra nord, som i denne sammenhengen er hans viktigste kvaliteter.

Ingen ser på han som kandidat til å bli ny partileder, og har på sine fire år verken vunnet hjerter eller slag for partiet. Skulle han erstattes av Tajik eller en annen kvinne, forrykker det kjønnsbalansen i ledelsen, og det må en mann i inn i rollen som partisekretær.

Øverst i partihierarkiet på Youngstorget sitter Kjersti Stenseng. Hun har sittet som partisekretær i åtte år. Gjennom den tyngste perioden i partiets historie.

Da Stenseng våren 2015 tok over det som i praksis er en daglig leder-funksjon, hadde partiet en oppslutning på over 40 prosent. Etter åtte år med Stenseng, og ni år med Jonas Gahr Støre, er fasit 15,5 prosent. Partisekretærens oppgave er å skape god stemning i partiet, skape medlemsvekst og vinne valg.

Arbeiderpartiet vant valget i 2021, men gjorde sitt dårligste valg på 20 år. Det er ikke helt enkelt å se at Stenseng har lykkes i jobben. Partiet har ingenting å tape på å bytte ut en daglig leder som ikke har levert på oppdraget. I næringslivet hadde hun vært ute for lengst.

Statssekretær Halvard Ingebrigtsen, Snorre Wikstrøm og leder for LO-forbundet Industri Energi, Frode Alfheim, er blant dem som nevnes som ny partisekretær, sammen med Ap-veteran Gunn Karin Gjul. Stensengs parti er et vrak, og nå må det bygges på nytt. Slipp nye krefter til.

Årets valgkomité er en havarikommisjon. Den må analysere hvorfor tallet er 15,5, plassere ansvaret, men også våge å satse og peke ut en framtid. Den har ikke bare et livsviktig oppdrag på et kritisk tidspunkt, den må også utføre en vanskelig balanseakt. En stollek og et puslespill der kvaliteter ikke er alt, men også kjønn og geografi er avgjørende når et nytt lag skal settes sammen.

Suksesshistoriene er få i et parti som skulle gjenreise seg i regjeringsposisjon, men som har hatt 18 svært tunge måneder ved makta. Bare Raymond Johansen kan slå seg på brystet med noe som ligner en blank suksess mens Stenseng og Støre har stampet i motvind.

Som byrådsleder i Oslo har han to valgseire under beltet, og en tredje på gang i høst tross dystre målinger også der. Han har nødvendig folkelighet, er direkte og har sterke lederegenskaper. Det er nesten rart hvis ingen nevner han bak valgkomiteens lukkede dører.

Nestleder Johansen (62) ville styrket partiet, men er for gammel til å utløse noen arvefølgestrid. Bare masse kraft − og ro − da partiet trenger det som mest.

Dressen er ingen hindring, men adressen hans kan stå i veien.