Torbjørn Røe Isaksen, arbeids- og sosialminister (H)

Utgangspunktet er egentlig veldig enkelt. Vi trenger å beholde så mange dyktige og motiverte personer i arbeidslivet som mulig. Da er det lite hensiktsmessig med et lovverk som tvinger friske, motiverte 60-åringer ut av en jobb de både trives i og mestrer.

Utdatert regelverk

Særaldersgrensene ble i sin tid innført for å ivareta arbeidstakere med spesielt fysisk eller psykisk slitsomme jobber, og de som har yrker som krever ekstra god fysikk og årvåkenhet. Derfor ble lavere aldersgrenser satt, med plikt til å fratre ved fylte 60, 63 eller 65 år. Og ikke ved 70 år, som er den alminnelige aldersgrensen i det offentlige.

Siden særaldersgrensene ble innført har samfunnet har endret seg mye. En 60-åring er i dag er både friskere og lever mye lenger enn på 60-tallet. Forholdene i arbeidslivet og arbeidsmetodene er også endret. For eksempel ser vi at ny teknologi gjør det mulig å jobbe i enkelte yrker uten den samme fysiske belastningen som tidligere. Allerede i dag vet vi at mange med særaldersgrenser fortsetter i arbeid, i andre stillinger enn den de ble tvunget ut av. Det viser at tiden er moden for endring.

Les også: Regjeringen vil endre reglene for særaldersgrenser: – Det kan tvinge mange over på uførepensjon, mener LO-topper

Valgfrihet for den enkelte uten tapte pensjonsrettigheter

Regjeringens forslag om å fjerne plikten til å fratre når særaldersgrensen inntreffer, vil øke valgfrihetene for rundt en tredjedel av alle offentlig ansatte, som i dag omfattes av ordningen. Personer med særaldersgrenser vil fremdeles beholde retten til å gå av, og er da sikret en god tidligpensjon. De kan også fremdeles gå av inntil tre år før særaldersgrensen, hvis summen av tjenestetid og alder er minst 85 år. Samtidig innebærer forslaget at de som har helse og motivasjon til å fortsette kan velge å gjøre nettopp det.

I årene som kommer er det helt avgjørende at folk står lenger i jobb. I dag er det fire personer i arbeidsfør alder per person over 67 år. I 2060 vil tallet være halvert. Det er et faktum som underbygger at det er helt bakvendt å tvinge folk som har evne og vilje til å jobbe, ut av arbeidslivet bare fordi de når en tallgrense.

Fagforbundet taler med flere stemmer

Når enkelte fagorganisasjoner retter kritikk mot forslaget virker det som om de glemmer å nevne at det også i egne rekker er mange som ønsker endringen velkommen. Fagforbundets leder Mette Nord er for eksempel kritisk nå, men så sent som i januar 2018 skrev Fagforbundets forhandlingsleder følgende: «Fagforbundet har krevd at plikten til å gå av ved for eksempel fylte 65 år blir fjernet lenge, men vi har ikke rukket fram i forhandlingene … dette bør være en rettighet for dem som er slitne, men ikke en plikt for dem som ønsker å jobbe lenger.» (Fagbladet 26.1.18).

I samme blad er et medlem av forbundet like tydelig. Vedkommende jobbet som autorisert psykiatrisk helsefagarbeider og var helt enig i at sliterne burde kunne gå av før, men: «Jeg sliter med å forstå hvorfor vi som ikke er slitere skal straffes for at sliterne skal få det som de fortjener. For meg føles det som en straff – eller kanskje aldersdiskriminering – når jeg ikke har noe vern mot å bli sagt opp (…)» Og: «Hvorfor skal arbeidsgiver sitte med makten til å gi oss sparken uten grunn bare fordi vi har hatt bursdag seksti-noen ganger, mens de må gi oss en grunn så lenge vi er yngre enn seksti-noe? Det sliter jeg med å forstå.» (Fagbladet 24.1.18)

Kvalifikasjonskravene består

En innvending mot å fjerne fratredelsesplikten har vært at den ivaretar kravene til skikkethet i tjenesten. Det argumentet stiller jeg meg undrende til. Disse yrkene har nemlig allerede kvalifikasjonskrav, og det er på ingen måte slik at disse forsvinner med fratredelsesplikten. Er du brannmann og ikke lenger kan utøve yrket i en alder av 53 år, så får du ikke fortsette. Er du derimot «fit for fight», bør dørene holdes åpne til du er 70 år.

Mange som når særaldersgrensen har uvurderlig kompetanse, god helse og en sterk vilje til å fortsette i jobben. Når slike ansatte spør om å få jobbe noen år til, og være med å dra lasset, bør svaret tilbake være et rungende JA. Alt annet virker meningsløst.

Aktuelt: Brannmann Jan frykter for sikkerheten hvis tidligpensjon forsvinner