Kjell Werner

kjell.werner@anb.no

Opposisjonen på Stortinget ber regjeringen å legge inn sju ekstra vei- og jernbaneprosjekter i den nasjonale transportplanen for de neste tolv årene.

Masse milliarder på toppen av de 1.300 som allerede ligger inne i regjeringens forslag. Mer skal ha mer. Problemet er bare at det ikke er flertall for en samlet finansiering.

Her spriker det i alle retninger. Derfor skapes det stor usikkerhet om hvilke prosjekter som til slutt blir realisert. Det er spesielt beklagelig at den ambisiøse satsingen på nye dobbeltsporede toglinjer har sporet av. I beste fall ender flere av prosjektene på et sidespor.

Opposisjonen ber blant annet om at bygging av Ringeriksbanen prioriteres. Dette blir en så kostbar affære at andre jernbaneprosjekter vil måtte vike. Og enda mer trøblete når flertallet også vil ha mer dobbeltspor på Vestfoldbanen og framskynde oppgraderingen av Ofotbanen, bare for å nevne det viktigste. I tillegg må vi forvente omkamper om veiprosjekter.

Årsaken til den flokete politiske situasjonen er det faktum at SV vendte ryggen til Ap/Sp-regjeringen og i stedet valgte å gå i kompani med den øvrige opposisjonen slik at det blir flertall for å overby. Regjeringen er i praksis avhengig av å få SVs støtte i budsjettspørsmål, men transportplanen er foreløpig ikke en slik konkret sak.

«Det er regjeringens ansvar å få flertall for sakene de kommer til Stortinget med», sier SVs Mona Fagerås freidig og legger til at hun mener å ha vært vitne til uansvarlig politikk fra regjeringens side. Men uansett er det, etter min mening, helt uforsvarlig å si «ja takk, begge deler» i dårlig Ole Brumm-stil.  

Også Stortinget har et ansvar, i det minste moralsk, for at det kan settes to streker under svaret. Situasjonen ville ha vært bedre dersom SV var med i dagens regjering, som i så tilfelle ville hatt flertall. Da ville SV ha blitt tvunget til å ta et helhetlig ansvar.

Men nå er situasjonen at partiene allerede er i gang med å overby hverandre i den lange valgkampen. Hjertesaker på samferdselssektoren blir kjørt fram. Det er dessverre underordnet at transportplanen, som så ofte før, blir en samling av gode ønsker.

Støre-regjeringen skal ha ros for at den la opp til en realistisk plan godt tilpasset litt trangere økonomiske rammer. Påbegynte prosjektstrekninger blir prioritert. Og det legges opp til økt satsing på drift og vedlikehold av eksisterende veier og toglinjer.

Debatt: Nå er tog-kluss en del av hverdagen. Jeg begynner å bli lei

Samferdselsminister Jon-Ivar Nygård (Ap) klarte blant annet å finne plass til dobbeltspor fra Råde til hjembyen Fredrikstad. Kommer Erna Solberg til å stryke dette jernbaneprosjektet dersom hun blir statsminister i 2025? Jeg bare spør.

Det er på sin plass å minne om at et samlet parlament tidligere denne uka gikk inn for en svært ambisiøs styrking av Forsvaret. Nevnes bør også at sykehusene og kommunene loves mer penger. Når noe prioriteres opp, må noen andre sektorer komme i andre rekke. Hvilke sektorer er det?

Transportplanen er bare en stortingsmelding. De konkrete bevilgningene skjer først i de årlige statsbudsjettene. Siden det nå ikke bli flertall for planen, vil den bli enda mindre forpliktende. Dagens og kommende regjeringer vil dermed stå friere til å kunne sjonglere. Samtidig blir det åpnet for nye omkamper ved hver budsjettbehandling.

Utfordringen er at det gir grobunn for enda mer politikerforakt når det skapes falske forhåpninger med løfter som ikke kan innfris. Velgerne må ikke tro at hele transportplanen blir realisert.

Planen er og blir et luftslott. Det ser pent ut, men er bare en luftspeiling. Vi må ikke la oss bli lurt.