Ruben Berge Mathisen

Det som skiller demokrati fra andre styreformer, er at det er folket som har makten.

Ikke bare det, men i et demokrati skal alle borgerne, ideelt sett, ha samme mulighet til å påvirke politikken. Størrelsen på lommeboka skal ikke gi systematiske utslag for hvor mye innflytelse man har i politiske prosesser.

Det er en vanlig oppfatning at i Norge har vi i stor grad klart å oppnå dette idealet — vi har et velfungerende demokrati hvor alle er likestilte og hvor det er liten avstand mellom folk og eliter.

Men stemmer det?

I min doktorgradsavhandling har jeg undersøkt hvem sine meninger som faktisk får gjennomslag i norsk politikk. For å gjøre det hentet jeg inn cirka 600 meningsmålinger gjennomført over de siste 50 årene, hvor nordmenn har blitt spurt om de var for eller imot en eller annen politisk endring.

Dette kan være alt fra «bør retten til abort utvides til uke 16 av svangerskapet?» til «bør Norge sende militære styrker til Afghanistan?». Dataene dekker alle større politikkområder, som for eksempel alkohollovgivning, skatter, krig, barnehageutbygging og oljeleting.

Jeg så på hvor stor støtte hvert forslag hadde blant forskjellige grupper i befolkningen, for eksempel blant dem med høy, middels, og lav inntekt. Deretter sjekket jeg hvilke forslag som faktisk ble gjennomført av staten i ettertid.

Store forskjeller i innflytelse

Disse dataene tyder på at det er store forskjeller i politisk innflytelse — selv i et land som Norge.

Blant sakene hvor det er uenighet på tvers av inntektsgrupper om hva staten bør gjøre, ser man en sterk sammenheng mellom preferansene til dem med høy inntekt og politikken som føres.

For dem med middels eller lav inntekt er sammenhengen mellom preferanser og politikk svak når de vil noe annet enn det høyinntektsfolkene vil.

Dette viser at politikken har en tendens til å følge preferansen til dem med høy inntekt. Gjennomsnittsnordmannen virker å ha hatt liten reell innflytelse på politikken. Samtidig finnes det unntak fra denne hovedregelen.

Som del av doktorgradsarbeidet så jeg på konkrete politikkområder (økonomisk politikk, verdispørsmål og utenrikspolitikk). Her fant jeg at økonomisk politikk faktisk er det området som avviker noe fra det overordnende mønsteret.

På dette området tyder nemlig dataene på at folk med middels og lav inntekt har hatt noe innflytelse på utformingen. Dette resultatet var spesielt interessant fordi man finner ikke det samme unntaket i lignende studier fra USA.

Forklaringen på hvorfor det har vært noe mer likeverdig innflytelse i økonomisaker, vet vi ikke sikkert. Likevel er det nærliggende å tenke at fagbevegelsen kan ha spilt en rolle her. I motsetning til land som USA har Norge sterke fagforeninger som påvirker den økonomiske politikken på en rekke måter i favør av dem med middels og lav inntekt.

Dette skjer blant annet gjennom trepartssamarbeidet, støtte til politiske partier og politisk aktivisme. En slik fordel har nok ikke dem med middels og lav inntekt på andre politikkområder, som verdispørsmål og utenriks. Det kan forklare hvorfor de har hatt liten innflytelse der.  

Skatt på de rikeste

Likevel er det lett å finne eksempler på at det har gått de rikes vei også i den økonomiske politikken.

Som del av doktorgradsarbeidet gjorde jeg en spørreundersøkelse hvor jeg spurte nordmenn hvor mye de syns man skal betale i skatt på forskjellige inntekter, og sammenlignet svarene med hva folk faktisk betaler i skatt.

Jeg fant at de aller rikeste betaler vesentlig mindre skatt en hva de antageligvis ville gjort hvis offentlig opinion fikk bestemme. I snitt vil folk at dem på toppen skal betale rundt 45 prosent i skatt, mens i virkeligheten betaler de ofte ikke mer enn 25 prosent.

Nyere tall fra SSB tyder på at det reelle tallet sannsynligvis er lavere enn dette også.

Folk vil ha et progressivt skattesystem, men i realiteten er det norske skattesystemet regressivt når man nærmer seg toppen av inntektsstigen, altså at satsene synker. Grunnen til dette er at de rikeste får mesteparten av inntekten sin gjennom investeringer, som skattlegges lavere enn høye arbeidsinntekter.  

Utdanning også viktig

Alt i alt tyder forskningen min på at vi er et godt stykke unna idealet om politisk likhet i Norge.

Norge har antageligvis lavere økonomiske forskjeller og en sterkere fagbevegelse enn de fleste andre land. Likevel er det bare unntaksvis at folk med middels og lav inntekt har hatt noe særlig innflytelse på politikkutformingen.

Hvis vi ser på utdanning heller enn inntekt, er det like store — om ikke større — forskjeller mellom dem på topp og bunn. Kombinasjonen av høy inntekt og høy utdanning virker å være det som skal til for å få aller mest politisk gjennomslag i sosialdemokratiet Norge.