Kjell Werner

kjell.werner@anb.no

Lønnsoppgjøret i industrien kom endelig i havn søndag kveld. Fellesforbundets Jørn Eggum kan smile bredest over resultatet.

En økonomisk ramme på 5,2 prosent lønnsøkning vil gi et solid pluss i lommeboka for industriarbeiderne, dersom prisene «bare» stiger som anslått med 4,1 prosent.

Også alle andre arbeidstakere her til lands bør sende en varm takk til Eggum & co. 5,2 prosent skal nemlig være en retningsgivende norm for påfølgende lønnsforhandlinger i både privat og offentlig sektor. Her må det imidlertid vises disiplin og solidaritet over en lav sko.

Poenget er at industriens tåleevne overfor utenlandske konkurrenter må legges til grunn for den samlede lønnsdannelsen. Det vil være uheldig dersom offentlig sektor blir lønnsledende. Alle vil bli tapere dersom vi ender i en lønnsspiral som følge av en alles kamp mot alle.

Etter tre år med reallønnsnedgang, er det høyst rimelig med økt kjøpekraft. Og at lønnsøkningen er så stor at man er sikre på å ikke gå i minus selv om prisnedgangen blir mindre enn forventet. Fagbevegelsen har ikke «råd» til å gå tapende ut nok en gang. 

Fellesforbundets medlemmer i industrien er sikret et sentralt tillegg på sju kroner timen. Resten av rammen må hentes ut i lokale forhandlinger. Her bør det være gode muligheter til å lykkes, for industribedriftene går gjennomgående godt, blant annet takket være en svak krone.

Samtidig er det et faktum at eierne har fått en større del av verdiskapningen enn det som lenge har vært normalt. Derfor er det høyst rimelig at arbeidstakerne igjen får sin rettmessige del av kaka. I tillegg gis det et lavlønnstillegg på 3,50 kroner timen i teko-industrien.

På toppen av dette har Fellesforbundet fått gjennomslag for en etter- og videreutdanningsreform. Underveis i meklingen ble det tatt kontakt med statsminister Jonas Gahr Støre, som nå har lovet å få på plass en slik reform. Dette var Yngve Hågensens store kongstanke som LO-leder i 1998. 

Finansieringen har dessverre uteblitt. Men nå skal en slik reform bli en realitet som et trepartssamarbeid mellom Norsk Industri, Fellesforbundet og staten. Her ser vi et suksessfullt resultat av den norske modellen på sitt beste. 

LO-familien bør være godt fornøyd med kursen som Fellesforbundet har staket ut gjennom det såkalte frontfaget i industrien.

En ramme på 5,2 prosent gir en solid påplussing som i neste omgang bør resultere i økt kjøpekraft. Denne prosenten vil som nevnt danne normen for de påfølgende lønnsforhandlingene.

5,2 prosent er trolig innenfor det Norges Bank har kalkulert med, men helt på grensen. Norsk Industris fungerende sjef, Knut Sunde, gikk søndag langt i å garantere at oppgjørets størrelse ikke vil føre til at sentralbanksjef Ida Wolden Bache justerer rentebanen opp.

Det er altså fortsatt håp om at styringsrenta vil bli satt ned på tampen av året og at den vil krype enda lavere neste år.

Men flere bankøkonomer var raskt ute og varslet at den store lønnsøkningen er en dårlig nyhet for dem som håper på rentekutt i år.

«Det er større risiko for at det ikke kommer kutt før i 2025», sa sjeføkonom Kjetil Olsen i Nordea til TV 2. Kollega Marius Gonsholt Hov sa at vi har fått et dyrt lønnsoppgjør som gjør at prisveksten kan holde seg høyt lenge.  

Jeg skal ikke trekke bankøkonomenes faglige integritet i tvil, men det er på sin plass å minne om at bankene har tjent gode penger på den siste tids høye rentenivå.

Rentemarginene har vært store. I så måte har bankene en egeninteresse i å snakke renta opp.

Utenforstående faktorer har dessverre ført til at prisene har økt mer enn anslått flere år på rad, og at arbeidstakerne derfor har fått svekket kjøpekraft i flere runder. Pandemien og krigen i Ukraina er to slike faktorer.

Nå er imidlertid den økonomiske situasjonen mer oversiktlig, og vi har en fallende inflasjon. På denne bakgrunn bør det være gode utsikter til at arbeidstakere flest får mer å rutte med slik at det blir overskudd i regnskapet når 2024 er over.

Årets lønnsoppgjør er et resultat av kollektiv fornuft mellom tre parter. Regjeringen stilte opp. Situasjonen tilsa at bedriftene måtte strekke seg til det ytterste. Og Jørn Eggum kan koste på seg det bredeste smilet. I år var det vanlige arbeidsfolks tur. Alternativet hadde vært streik.

Industrien har lagt malen, og nå følger lønnsoppgjørene i andre bransjer og sektorer. I offentlig sektor vil nok de fleste oppgjørene ende med tillegg rundt 2,5 prosent. Streiker der er ikke utelukket, men lite sannsynlig. I privat sektor er det mer åpent. Her kan det fort bli konflikt ved hoteller og restauranter. I bussbransjen kan det også bli streik, er min gjetning.

Det er et stort strekk i laget, både innad i fagbevegelsen og mellom landets bedrifter.

NHO-sjef Ole Erik Almlid skulle helst sett at mer av lønnsveksten ble forbeholdt de lokale forhandlingene. Han er spesielt bekymret for byggenæringen og andre næringer knyttet opp til denne.    

Statsminister Jonas Gahr Støre har helt siden før jul lovet oss at vi får bedre råd i år. Han har vist til fagmiljøene i både Norges Bank og Statistisk sentralbyrå, som begge har antydet økt kjøpekraft i sine prognoser. Støre la seg på en farlig strategi som, i denne omgang, har lyktes.

I tillegg kom Støre i helgen med en hjelpende hånd til partene i industrioppgjøret med løfter om at staten skal bidra til finansiering av en etter- og videreutdanningsreform. Fellesforbundet fikk dermed innfridd sitt andre hovedkrav, og en konflikt ble avverget.

Samtidig kan statsministeren sole seg i glansen av at arbeidstakere flest er sikret økt kjøpekraft i år. Slik sett har reformen vært hjelp til selvhjelp. Men Støre har skapt seg en farlig fallhøyde, for det er lite trolig at arbeidsgiverne blir like medgjørlige i neste års lønnskamp.

Da er det valgår, og årets solide lønnsoppgjør blir fort en glemt historie.

Kommentar: I år var det vanlige arbeidsfolks tur. Alternativet hadde vært streik