Kronikk
Det finnes et norsk arbeidsliv der ute, langt unna HR og ledere
Det er noe grunnleggende rart i å lage et system som oppfordrer syke folk til å møte på jobb.
Sissel M. Rasmussen
Saken oppsummert
De som har en gjøre-jobb og de som har en mene-jobb ser verden ulikt.
Jeg er i den heldige situasjon at jeg reiser mye rundt på norske arbeidsplasser. Treffer mange folk. Folk flest, om du vil. Fagforeningsmedlemmer og uorganiserte arbeidstakere. Folk som produserer varer og tjenester her og nå.
Samtidig har jeg den lærerike gleden av å sitte jevnlig i møter med ledere, beslutningstakere, politikere, investorer, konsulenter og andre som har som jobb å påvirke rammebetingelsene for hvordan de første folka skal produsere disse varene og tjenestene. Ikke bare nå, men i framtida.
Det er virkelig noen svært interessante forskjeller på hvordan verden ser ut, om man tilhører den første eller den andre gruppa mennesker. De bruker ulike ord både på å beskrive nåtida og framtida. Legger vekt på forskjellige ting.
Det er stor forskjell på utsikten fra arbeidsplassen til de som har en gjøre-jobb, og de som har en mene-jobb. Få temaer synliggjør denne forskjellen like godt som sykefravær og sykelønn.
En HR-sjef jeg nettopp snakket med ville gjerne dele følgende innsikt med meg:
«Folk må få en kostnad når de er borte fra jobb. Betale den første dagen selv. Da vil fraværet gå ned. Jeg fatter ikke hvorfor ikke fagbevegelsen legger det på bordet, dere kan kreve hva som helst i bytte, og få det»
– Det er helsebringende å jobbe, fortsatte HR-sjefen entusiastisk. Folk har godt av å være del av et fellesskap, bli stilt krav til, ta ansvar.
Det er jo mange eksempler på at hun har rett i dette, og jeg tviler ikke på at hun var oppriktig i sin tro på at verden ser slik ut. Hennes verden gjør garantert det.
Her er noen eksempler på folk som hun tenker skal bli friskere av å gå på jobb:
Hun som jobber åtte timer hver dag ved et samlebånd der slakteferdige torsk kommer i en evig strøm. Fisken skal slaktes av en maskin og det er viktig at den faller ned i maskinen med hodet først. Jobben hennes er å snu den fisken som kommer med halen først og sende den videre.
Fisken er iskald, og lokalet er støyende. Det kommer frostrøyk fra munnen når arbeiderne puster. Jobben er monoton og fysisk knallhard. Når hun blir sykemeldt på grunn av vond skulder vil du motivere henne tilbake med kutt i inntekten?
Løsningen er ikke å gjøre henne fattigere, det er å endre arbeidshverdagen hennes. Flere pauser? Oppgaverotasjon, kanskje? Klart det koster penger, helse gjør det.
En kassamedarbeider i en nattåpen kiosk blir truet av en ruset kunde. Hun er alene på jobb og blir naturlig nok livredd. Neste gang hun har nattevakt begynner hun å hyperventilere og blir sykemeldt. Du vil motivere henne tilbake med kutt i inntekten?
Løsningen er ikke å gjøre henne fattigere, men å gjøre jobben tryggere. Være to på jobb, kanskje? Klart det koster penger, helse gjør det.
Noen av de som opplever aller mest jobbstress, sitter foran en PC og snakker i telefonen hele dagen. De har jobber der de presentere seg selv som «rådgiver» eller «konsulent», men internt i bedriften omtales de konsekvent som selgere.
Her er noen sitater jeg har i mine notater fra ulike bedriftsbesøk i kontorlandskap:
– Jeg sitter på gateplan og elsker å ta trappa opp til 4. etasje for å koke kaffe. Da er det stille og rolig og jeg får beveget meg litt.
– Hvis ikke det kommer nok salg gjennom kundepleien må du jo ha sånn jævla booking-dag der du ringer kunder for å få dem til å avtale møter.
– Det fine med jobben min nå er at jeg kan gå og ta en kopp kaffe uten at det trekkes fra timeregnskapet mitt, slik som legebesøk eller frisør gjør.
Det finnes et norsk arbeidsliv der ute, langt unna HR og lederkontorer. Der det å ta en kopp kaffe er luksus. Der stillerom og hjemmekontor er ukjent og hvert eneste private ærend trekkes fra timeregnskapet.
Og når disse menneskene blir syke, vil du motivere dem tilbake med kutt i inntekten? Løsningen er ikke å gjøre dem fattigere, men å gjøre jobben mindre stressende. Klart det koster penger, helse gjør det.
Jeg kunne fylt hele denne teksten med slike sitater. Har du prøvd å stå i en bar en hel natt med høy musikk og konstant kø av kunder som skal kjøpe øl? Det kan være veldig gøy, men kjenn føttene, hoftene og nakken morgenen etter.
Tenk nå på at du skal gjenta denne øvelsen om bare få timer. Og igjen og igjen. Jobb fysisk på natta og sov på dagen. Det er mye tyngre enn vi som jobber på kontor kan forstå uten å prøve. Da burde vi kanskje lytte til de som faktisk gjør det.
Jeg har sett smarte folk omtale sannheten «Du blir ikke friskere av å miste inntekten» som et «talepunkt». Som om det er retorikk uten hold i den fysiske virkeligheten.
Mitt nye bekjentskap, HR-sjefen hadde åpenbart ikke noen forståelse for at den som eier noe som ifølge henne kan «byttes i hva som helst» åpenbart sitter på noe svært verdifullt. Eller at det er noe grunnleggende rart i å lage et system som oppfordrer syke folk til å møte på jobb.
Fagbevegelsen kommer selvsagt til å stå i det helt til arbeidsgiverne forstår dette helt grunnleggende at: Problemet ikke er at helse koster penger. Problemet er at uhelse koster liv.
Hvis folk virkelig opplevde at det var helsebringende for dem å komme på jobb, å være en del av fellesskapet, å bli stilt krav til, så hadde de selvsagt gjort det, kjære arbeidsgiver og HR-sjef.
Folk er ikke dumme. Ikke glem at da du ansatte dem, var det ene og alene fordi de var de flinkeste folka du fikk tak i til de betingelsene du tilbød.


Nå: 0 stillingsannonser