Andreas Sjalg Unneland

Etableringen av det fagforeningsfiendlige selskapet Wizz Air og regjeringens kutt i arbeidstilsynets arbeid er bare noen av flere tilfeller som gjør det nødvendig å advare mot en utvikling som kan ende i qatarske tilstander også i norsk arbeidsliv.

I oktober fikk en stor gruppe vietnamesere reise hjem etter å ha vært strandet i Norge. Arbeiderne kom til Norge for å jobbe i landbruket på et fly chartret av arbeidsgiverne i juni, da pandemien sørget for at ingen rutefly gikk. Målet til arbeiderne var en sårt tiltrengt inntekt. I stedet står mange i fare for å reise hjem med gjeld, ifølge hjelpeorganisasjonen Caritas.

Strandet i Norge på grunn av korona: Binh kom til Norge for å plukke jordbær. Nå kommer han seg ikke hjem

I september kunne VG melde om jordbærplukkeren Mohammad som fikk 63 kr timen, halvparten av den lovpålagte minstelønna. Han og kollegaene turte lenge ikke dra hjem, av frykt for å ikke få betalt. En annen arbeider fikk utbetalt 1807 kroner etter 14 dagers arbeid i Norge, selv om kontrakten sa 123 kroner timen og fulltidsstilling. Noen, som Mohammad, var ansatt av et portugisisk selskap som igjen var leid inn av et norsk selskap. Bonden hevder han ga beskjed om at norsk lov måtte følges, mens bemanningsselskapet hevder de kunne følge portugisisk lov og at de ikke kjente til norsk minstelønn. Underbetaling, forsinket betaling, ulovlige kontrakter, gjeld på grunn av arbeidsopphold, lange dager uten overtid, bemanningsselskaper som ikke følger loven og brudd på arbeidskontraktene er bare noen av problemene som møtte sesongarbeidere i Norge i sommer.

Bonde etter knusende tilsynsrapport: – Jeg kommer til å slutte med jordbærdyrking

I en slags ironisk tvist var det Qatar Airways som tilslutt fløy de vietnamesiske arbeiderne hjem: slike historier om gjestearbeidere kommer oftere fra nettopp Qatar, et land vi gjerne ikke vil assosieres med i denne sammenhengen. Landet har de siste årene fått stor oppmerksomhet for hvordan de behandler gjestearbeidere, ofte beskrevet som moderne slaveri. Kritikken handler om uforsvarlige arbeids- og boforhold, svært lav eller uteblitt lønn og ikke minst et system som gir arbeidsgiver direkte makt over arbeidstakers muligheter til å forlate landet eller skifte arbeidsgiver. Med andre ord: et system som åpner for grov utbytting av billig, utenlandsk arbeidskraft.

Debatt: «Et luftangrep fra Wizz Air på norsk arbeidsliv»

Qatars rykte som en versting i behandlingen av arbeidsmigranter er fortjent, men også et symptom på det internasjonale kapitalistiske systemet som legger til rette for grov utbytting av billig arbeidskraft på tvers av landegrenser. Fattige land med stor arbeidsledighet, hvor rekrutteringsselskaper ulovlig i henhold til qatarsk lov opererer, har alt å tjene på at arbeidere reiser ut og sender penger hjem. Transnasjonale selskaper med kompliserte selskapsstrukturer bidrar ytterligere til å tilsløre hvem som egentlig har ansvaret for arbeiderne, og problemet øker når arbeidet blir utført på tvers av landegrenser slik som for piloter og yrkessjåfører. Tilfellet med Mohammed, den bangladeshiske statsborgeren som på portugisisk kontrakt plukket jordbær i Lier i sommer understreker at Norge ikke er immun mot slik praksis.

Etter vedvarende internasjonalt press har imidlertid Qatar gjort store endringer i egen lovgivning. De seneste endringene, som trådte i kraft 8. september i år, gir gjestearbeidere rett til å bytte jobb eller forlate landet uten arbeidsgivers eller myndigheters eksplisitte godkjenning er særlig et steg i riktig retning. For at reformene skal ha reell effekt må de implementeres, brudd på reglene må sanksjoneres og arbeidstakere må kjenne sine rettigheter. Fattige arbeidstakere, ofte med begrenset nettverk og lokale språkkunnskaper har lite å stille opp med mot store transnasjonale selskaper. At Qatar fortsatt forbyr utenlandske arbeidstakere å organisere seg og å streike svekker dermed troverdigheten i reformene.

Flaut, mener LO: Nå henger Norge etter Qatar på å straffe arbeidsgivere for lønnstyveri

Vårt vern mot qatarske tilstander i arbeidslivet er nettopp sterke institusjoner, med fagforeningene i spissen. Sterke fagforeninger er imidlertid ikke naturgitt men noe vi konsekvent må jobbe for å opprettholde. Selv om den overordnede fagforeningsgraden i Norge er stabil på rundt 50 prosent, er den i det private næringslivet kun på 40 prosent og fallende. Det er særlig private næringer, som bygg-, reiseliv- og transportsektoren som også ansetter mange utenlandske arbeidstakere. Fortsetter nedgangen i andelen organiserte i slike bransjer svekkes også fagforeningene, og med den trepartssamarbeidet som er selve bærebjelken i den norske arbeidslivsmodellen.

Dette må løses med politiske tiltak. Vi kan styrke fagforeningens arbeid gjennom å øke fagforeningsfradraget slik at det blir mindre økonomisk kostbart å organisere seg. Et annet viktig tiltak er å styrke arbeidstilsynet. Siden 2015, det første året med regjeringens ostehøvelkutt (ABE-reformen), ble det gjennomført 17.939 tilsyn. I 2019 var tallet nede i 12.362. Her må kuttene ikke bare reverseres, men kraftig opp. Vi må stå opp for det organiserte arbeidslivet og det er medisinen mot Qatarisering av arbeidslivet.