Monika Isaksen, spesialsykepleier på Universitetssykehuset i Nord-Norge

Jeg er sykepleier. Enda verre, faktisk, jeg er spesialsykepleier, 4,5 års utdannelse etter videregående.

Dum som et brød, som valgte det yrket, tenker du kanskje, for hva sitter jeg igjen med?

Ei middels god lønn, elendige arbeidsforhold til alle døgnets tider (alle årets dager!), umenneskelige turnuser, altfor lange vakter, altfor mange vakter, uforsvarlig lav bemanning, og atskillige helseplager påført av nevnte arbeidsforhold.

Dette er hva media forteller oss daglig, ofte representert av sykepleiere som står fram for å snakke ned yrket sitt.

Det må de selvfølgelig få lov til. Mange sliter i helsevesenet, og hverdagen er nok slitsom for mange med turnusarbeid og altfor få folk på jobb.        

Og lønna? Les det jeg har skrevet, og fortell meg etterpå at sykepleierne ikke fortjener lønna si, og gjerne litt til …

Men mitt innlegg handler ikke primært om lønn – det handler om å elske jobben sin! 

Hvor er motvekta til medias, og enkelte organisasjoners, konstante negative vinkling? 

Det fins faktisk sykepleiere som både trives i jobben sin, og som ALDRI kunne tenke seg å jobbe med noe annet. Sykepleiere som elsker turnuslivet og aldri har ønsket seg «9 til 4»-jobb.                     

Jeg har prøvd kontorlivet også, og det var, unnskyld uttrykket: Dritkjedelig!

Det passet meg rett og slett ikke.  

Turnus sluker mange helgedager i et år, men det gir også rom for fjellturer uten kø en tirsdag, man kan drikke vin på en hvilken som helst ukedag, og ta ei langhelg på hytta uten å måtte ta fri fra jobb. 

Jeg forstår at småbarnsforeldre sliter med turnus, men kanskje må du da i en periode gjøre noen andre valg. Det er ikke nødvendigvis turnuslivet som er problemet, alltid. Så enkelt, og så vanskelig, kan akkurat det være!

Jeg har jobbet i hjemmesykepleien og på sykehjem, med mennesker i alle aldre, med multiple utfordringer. Å møte de hjemmeboende på kanskje 90–100 år, mange med en rekke kroniske sykdommer, stort hjelpebehov, demens, psykiske lidelser – og ingen sykehjemsplass i sikte var hjerteskjærende.

At det var vanskelig å gå fra mange av dem skal jeg ikke benekte. Jeg har fortsatt ikke gått fra alle, de er fortsatt her, inni meg et sted. Man bærer med seg mye i mitt yrke, på godt og vondt.

Jeg jobbet på kreftavdelinga fire år, først som student og så som sykepleier. Jeg startet min sykepleierkarriere der under studiene, for jeg tenkte at hvis jeg ikke maktet å jobbe der, så skulle jeg ikke bli sykepleier. Den ultimate test, altså, som student. 

Og test var det virkelig, ei travel avdeling hvor liv og død gikk hånd i hånd. Men så lærerikt, på alle livets plan. Først og fremst lærte jeg at jeg er heldig, som har et friskt liv, med gode folk rundt meg! Og jeg lærte takknemlighet for små ting. Nyttig lærdom, som jeg måtte bli voksen for å forstå viktigheten av.

Jeg satt på sengekanten sammen med en mann i sin beste alder, som fikk beskjed om at det dessverre ikke var mer helsevesenet kunne gjøre for ham. Han hadde ca. 6 uker igjen å leve. Han så meg rett inn i øynene da legen fortalte dette, et desperat og vantro blikk fylt av angst. Et øyeblikk kjente jeg fysisk den angsten han følte. Det traff meg som ei slegge i magen. Sånne opplevelser …      

Dette er over 20 år siden, men jeg glemmer ham aldri. «Reis hjem og lag minner til familien din», var ordene han fikk med seg ut døra.

Han «fikk» seks uker, og paradoksalt nok var han en av de jeg anser som ganske heldig, tross alt. Han hadde levd i 60+ år, og fikk tid til å ta farvel. Noen får ikke startet livet før det er over.

Når alarmen går på min avdeling, løper en av oss, sammen med en lege, til fødeavdelinga eller operasjonsstua. At alarmen går, kan bety at en fødsel har gått galt i de aller siste minuttene av svangerskapet. Alle vet at nå kan det stå om liv. Nå teller sekundene. 

Vel vitende om at vi kan havne i en av de største tragediene folk kan oppleve, kommer vi inn i rommet. Der er det gjerne et foreldrepar, og en hel rekke jordmødre og gynekologer som jobber febrilsk med et bitte lite, nyfødt menneske uten livstegn.

Vi tar over, og gjør det vi kan for å få i gang pust og hjerteslag. Det går dessverre ikke alltid bra. 

I de situasjonene gjør vi alt vi kan for å redde liv, uavhengig av lønna vi får hver måned, men når jeg skriver dette, så vet jeg med 100 prosent sikkerhet at ingen lønn i verden kan veie opp for følelsen vi står med, og går hjem med, når vi ikke makter å hente den lille tilbake til denne verdenen.

Når vi etter kanskje 30–40 minutters intens innsats må avslutte, og overbringe dødsbudskapet til foreldrene, som for en time siden så fram til det første, lykkelige møtet med sitt nyfødte barn.

Hvor mye ville DU ha hatt i lønn for å stå å gjennomføre livreddende behandling på ei perfekt lita fullbåren jente, mens foreldrene hulker i sjokk ved siden av deg?

Lønn kan vi snakke mye om, og ingen bør være i tvil om at sykepleiernes lønn IKKE samsvarer med det ansvaret vi har. For de som lurer: Jeg har over 20 års erfaring som sykepleier, og årslønna er 602.000.

Mye penger. Men det avspeiler kanskje ikke alltid ansvaret jeg har på jobb.   

Men det hjelper faktisk lite å ha ei god lønn hvis du ikke trives på jobb!

Jeg treffer ofte kolleger som sier: «Åh, jobber du på nyfødt intensiv? Det hadde jeg aldri turt!»

På vår avdeling er ingen dag lik, og vi vet aldri hva som venter.

Noen dager dreier seg «bare» om en liten kropp som ikke helt har skjønt sammenhengen mellom pupp og metthetsfølelse. Man har et nyfødt barn, og et nyfødt foreldrepar, og enkelte ganger er naturen litt vrien, de trenger rett og slett bare litt hjelp til å ta de første skrittene, komme videre.

Eller de kommer til oss med en infeksjon, får antibiotika noen dager, og skrives frisk og rask ut med et «lykke til videre» og smil om munnen. Vi er der, vi.

Det er de «enkle» dagene på jobb. Men det som er en jobb for meg, kan være hele livet for deg. Vi håndterer et anselig antall livredde foreldre hvert år. Jobben min blir aldri bare en jobb. Til det kommer jeg altfor tett på livet til de jeg møter.

Jeg jobber bare nattevakt, og plutselig en kveld når jeg kommer på jobb så er det født et lite menneske 15–16 uker før tida.

Da jobber vi to, noen ganger tre spesialsykepleiere, og to–tre leger sammen for å ivareta den lille som kanskje veier 534 gram, ligger på respirator, og har 6–8, kanskje 10 forskjellige medikamenter som pågår på pumpe.

Det lille mennesket er 100 prosent avhengig av at vi som jobber med dem gjør de riktige observasjonene, kontinuerlig gjennom hele døgnet, for at de overhodet skal kunne vokse opp. Det er knappe marginer i deres verden.

Og vi er bare mennesker. Mennesker kan gjøre fatale feil, særlig når de er slitne eller stressa. Og det blir vi noen ganger på jobb. Det er et faktum man aldri kommer unna. En liten feil, gjort av en sliten sykepleier, kan få fatale følger for barnet vi skal ivareta. Dette er et ansvar all verdens lønn aldri kan veie opp for.

Men gode og positive kolleger er en uvurderlig støtte i situasjoner man står i.    

Og dem har jeg mange av, fine folk som «passer på» hverandre, slik føler i hvert fall jeg det.

Nå er det snart sommer, og nei, jeg ser ikke fram til sommerferieavviklinga. Halv bemanning og nokså ofte full avdeling er en slitsom kombinasjon, ingen tvil om det.

Men det skal ikke få definere resten av arbeidsåret mitt, JEG TRIVES SOM SPESIALSYKEPLEIER!

Jeg håper jeg kan gå av med pensjon om noen år, fortsatt relativt frisk og rask, mett av arbeidsliv og sulten på nye opplevelser, med en følelse av at jeg tross alt gjorde en forskjell for ganske mange mennesker. Min innsats teller, selv om ansvaret jeg har ikke nødvendigvis avspeiles i lønna.

Skulle jeg valgt jobb etter lønn, burde jeg valgt et yrke innen olje, eller finans, mannsdominerte yrker der man paradoksalt nok ikke jobber med mennesker, liv og død, men likevel anses som MYE viktigere lønns- og samfunnsmessig enn oss som gjør det.

Men igjen: Jeg hadde kjeda meg i hjel. Ære være de som gidder!

Dette skulle ikke handle om lønn, men om trivsel i det yrket man har valgt. Det skremmer meg at det er så få unge som ønsker å jobbe innen helse, for det er et fantastisk landskap å jobbe innen. Og det er skremmende at unge mennesker som har vært i yrket i to år gir opp, uten å gi det en reell sjanse.

Sykepleieryrket handler om så mye mer enn å løpe beina av seg fra rom til rom, hus til hus, slik vi ofte får det beskrevet. Man har flere hundre jobber å velge mellom som sykepleier, det er ufattelig trist at så mange bare pakker sammen og gir opp etter noen få år, gjerne etter å kun ha jobbet et sted. Bytt jobb, prøv andre arbeidsplasser, det finnes så mange muligheter i yrket!

At lønna må opp for å rekruttere flere sykepleiere, er jeg ikke i tvil om, men jeg tror først og fremst vi bør framsnakke det flotte yrket vårt i mye større grad enn det som nå presenteres i media!

Jeg har en fantastisk jobb med uanede utviklingsmuligheter, jeg har utrolig mange gode kolleger, jeg elsker å jobbe turnus, og jeg hadde aldri valgt annerledes om jeg hadde måtte velge om igjen.

JEG ELSKER YRKET MITT!