Fredrik Mellem

Generalsekretær i Europabevegelsen

Det hender jeg hører irriterte utsagn av typen: «Det må da være mulig å samarbeide med andre land uten å underkaste seg en union!»

Svaret på det blir noe sånt som at: «Det må da være mulig å samarbeide med andre lønnsmottakere uten å underkaste seg fagforening!»

Det blir akkurat det samme. Ikke i noen av tilfellene handler det om noen form for underkastelse. Man står bare ganske enkelt sterkere sammen.

Verden består av 194 suverene stater, men 55 prosent av verdens befolkning bor i de åtte største. Ingen av disse åtte er et europeisk demokrati.

Det er vanskelig å beskrive en alternativ virkelighet med stor grad av sikkerhet, men det vi ganske sikkert kan si er at dersom EU ikke allerede fantes ville det nå vært et enormt hastverk med å få det etablert.

Utenom Russland består Europa av mange små og noen få mellomstore land. I en stadig mer internasjonalisert verden vil stormaktene legge stadig flere føringer – hvis ikke små og mellomstore land organiserer seg.

Derfor gjør små og mellomstore land naturligvis det. I hele verden organiserer små og mellomstore land seg i politiske og økonomiske blokker, for på den måten å få en størrelse som gjør dem i stand til å balansere ut stormaktenes makt.

Små land har makt sammen – ikke hver for seg. Akkurat som lønnsmottakerne i en bransje.

Må det være sånn? Det er selvfølgelig mulig for lønnsmottakere å samarbeide med hverandre uten å delta i en organisert fagforening. Det er bare det at erfaringen viser at det ikke gir noe særlig resultater.

På akkurat samme måte er det for små og mellomstore nasjonalstater på den internasjonale arenaen. EU er fagforeningen for land i Europa. Tilsvarende er for eksempel CARICOM for land i Karibia og ASEAN for land sørøst i Asia.

Denne organiseringen skjer ikke bare fordi det er fornuftig, men fordi man ser at det er strengt nødvendig i møte med handelspolitiske stormakter som USA og Kina. Dessuten er det rasjonelt praktisk og økonomisk innad.

Slike organisasjoner gjør at mindre stater ikke kan bli spilt ut mot hverandre av de store. Man står rett og slett sterkere sammen, slik fagforeningsfolk naturligvis forklarer også det når nye medlemmer skal rekrutteres.

EU er dessuten organisert slik at ikke bare blir små land sterkere ved å stå sammen utad. EU gjør små land større og sterkere også innad i EU.

Europaparlamentet sammensetning illustrerer dette veldig tydelig: Sverige, Finland, Danmark, Estland, Latvia og Litauen har til sammen 78 representanter i Europaparlamentet. Om Island og Norge også var medlem ville vi hatt henholdsvis 6 og 15 representanter. Alle disse landene har til sammen 34 millioner innbyggere, som altså vie gitt oss 99 representanter i Europaparlamentet.

Til sammenlikning har Tyskland 84 millioner innbyggere, men bare 96 representanter. Mindre land er altså sterkt overrepresentert.

Den relative overrepresentasjonen til små land er riktignok enda sterkere i de andre organene i EU. Der alle land har én representant hver – uavhengig av størrelse.

Heldigvis er Norge med i EU. Gjennom EØS-avtalen og 102 (det blir stadig flere) andre avtaler slutter vi oss løpende til poltikk og fellesskap som andre lands velgere og politikere lager for oss.

Vi er for nesten alle praktiske formål med. Vi er bare ikke medlem. Vi overlater styringen til de andre demokratiske landene – og deres politikere.

Om vi ble medlem ville det dukke opp norske politikere i EUs organer. Det er den også omtrent den eneste forskjellen de fleste ville oppleve.

Hva ville egentlig vært så ille med det?