Atle Sønsteli Johansen

Onsdag kom to store nyheter:

• Rikslønnsnemndas kjennelser om lønnsoppgjøret i staten.

• Efta-domstolens uttalelse om norske regler for innleie av arbeidskraft.

For å ta kjennelsene fra Rikslønnsnemnda først:

Ifølge Akademikerne og Unio fikk de fullt gjennomslag i Rikslønnsnemnda. Jubelen kunne nesten høres gjennom pressemeldingene.

Fakta er at Akademikerne beholdt avtalen som sådan, men de mistet sin forståelse av avtalen.

Rikslønnsnemnda fastslår klart i kjennelsen at tariffavtalen ikke gir noen rett til å fordele alle lønnsmidler lokalt. Det var et helt sentralt krav fra Akademikerne.

Nemnda skriver om dette at « … fordeling mellom lokale og sentrale tillegg fortsatt skal være gjenstand for årlige forhandlinger». 

Det at staten fikk fullt medhold på det punkt understrekes av at nemndas medlem, daglig leder av Akademikerne Stat, dissenterte på dette punktet i kjennelsen. Dertil, nærmest for å tydeliggjøre at avtalen ikke kan forstås slik at alle lønnsmidler kan fordeles lokalt, så valgte nemnda å redusere den lokale lønnsmassen.

Lønnsmassen som skal fordeles lokalt ble satt lavere enn det som var statens krav i saken, så slik sett fikk staten mer enn den hadde bedt om. Også på det punkt tok medlemmet fra Akademikerne, Kari Tønnessen Nordli, dissens.

Akademikerne hevder videre på sin hjemmeside at «nemnda gir ingen pålegg eller føringer som partene må følge i neste hovedtariffoppgjør». Det var NRK som først meldte (før kjennelsen var offentlig) at nemnda ga Akademikeren og UNIO frist til 2026 for å bli enige om likelydende tariffavtaler i staten.

I kjennelsen (side 84) innleder flertallet i nemnda med å si at den har forståelse for statens syn om at det bør være en avtale i staten. 

Dernest sier nemnda « … at en slik endring av hovedtariffavtalen som staten har lagt ned påstand om, bør finne sin avklaring og løsning gjennom forhandling mellom partene.

Rikslønnsnemndas nøytrale medlemmer har derfor kommet til at gjeldende hovedtariffavtale mellom Akademikerne og staten videreføres fram til 30. april 2026, men vil ikke utelukke at en annen løsning kan bli nødvendig dersom forhandlinger ikke fører fram».

Når det sammenholdes med hva nemnda sier i LO Stat sin kjennelse, om at felles avtale for LO Stat og YS er et nødvendig bidrag i utviklingen for å oppnå likelydende tariffavtaler i staten, så er det ikke tvil om hvilken retning nemnda vil gå ved neste korsvei. 

Det er derfor nokså presist oppsummert av LOs nestleder Sissel Skoghaug når hun sier:

– Flertallet i Rikslønnsnemnda er klar på at det overordnede målet må være å komme fram til likelydende avtaler, og setter i realiteten en frist for partene fram til 2026-oppgjøret med å få det til.

Så kan det innen neste oppgjør komme et regjeringsskifte med Høyre/FrP som styrer – og da kan mye bli annerledes. Men det er en annen historie.

Det var også spinn om EFTA-domstolen. Noen klarte å forlede enkelte aviser/media til å tro at det nærmest kom som en overraskelse at EFTA-domstolen «spilte ballen tilbake til» Oslo tingrett.

Akkurat det har vært klart hele tiden. 

Det står også klart i avgjørelsen (avsnitt 33 og 34), at det er en funksjonsfordeling mellom EFTA-domstolen og nasjonale domstoler, og at det er den nasjonale domstolen som i siste omgang må tolke de nasjonale regler og avgjøre om reglene er i samsvar med EØS, eller ikke.

Dette er ikke noe nytt. Det er helt i tråd med EØS-avtalen og slik har det alltid vært. Om noe er EFTA-domstolen tydeligere på denne oppgavefordelingen enn i tidligere uttalelser, og det er positivt. 

Alle vet at de færreste journalister leser dommer fra EFTA-domstolen, så de fleste journalister er lette å forlede.

Det ble også gjengitt et inntrykk i media av at uttalelsen fra EFTA-domstolen er uklar. Det er den ikke. Tvert imot er EFTA-domstolen veldig klar når den konkluderer med følgende:

En restriksjon etter EØS-avtalens artikkel 31 under omstendigheter som i hovedsaken kan i prinsippet rettferdiggjøres av tvingende allmenne hensyn særlig knyttet til vern av innleide arbeidstakere, krav til helse og sikkerhet på arbeidsplassen eller behovet for å sikre et velfungerende arbeidsmarked og forebygge misbruk. Det er opp til den anmodende domstolen å identifisere hvilke formål tiltakene i hovedsaken faktisk forfølger.

Sagt med andre ord sier EFTA-domstolen her at Norge kan ha restriksjoner på bruk av innleie når dette er godt begrunnet – og som EFTA-domstolen sier (avsnitt 121), f.eks. ikke bare er fastsatt av administrative bekvemmelighetshensyn.

Akkurat det er det helt opp til nasjonale domstoler å vurdere. 

For bemanningsselskapene er EFTA-domstolens avgjørelse bortimot verst tenkelige utfall. Selv om selskapene, og deres advokater, selvsagt vil holde liv i saken framover ser alle hvilken retning denne saken nå tar. 

Håpet for bemanningsselskapene nå er nok et regjeringsskifte og at en FrP/Høyre-regjering kommer bemanningsselskapene til unnsetning ved å liberalisere adgangen til ut og innleie av arbeidsfolk.

Muligheten for det er nå betydelig større enn at bemanningsselskapene kan vinne fram i domstolene.