Jo Moen Bredeveien, kommentator i Dagsavisen

Jonas Gahr Støre elsker EØS-avtalen. Det tror jeg ikke er å ta munnen for full. Han nærer i alle fall varme følelser for avtaleverket som trolig er det nærmeste vi kommer et fullverdig EU-medlemskap i vår levetid – og den neste.

Da er det et paradoks at EØS-avtalen er historisk upopulær på Støres vakt. Det er like fullt et faktum: Bare 46 prosent av nordmenn ville stemt ja dersom det var folkeavstemning om EØS-avtalen, ifølge en ny meningsmåling. Vi må helt tilbake til 2012 for å finne like svak oppslutning om avtalen.

Jonas Gahr Støre, som nylig var i Brussel for å feire at EØS-avtalen fylte 30 år, mener slike meningsmålinger viser hvor viktig det er å hegne om avtalen og å snakke mer om hva den betyr for Norge.

Det kan Støre ha rett i. EØS-avtalen tas på en måte for gitt av alle. Tilhengerne setter pris på avtalen, men mange av dem skulle nok aller helst sett at vi slapp unna hele greia og meldte oss inn i selve unionen. De flammende forsvarene av avtalen er derfor få.

Motstanden mot avtalen er heller ikke direkte rødglødende. Bare 23 prosent av de spurte i målingen er klare på at de ville ha stemt blankt nei i en folkeavstemning her og nå.

Det finnes sterke miljøer som gjerne peker på svakhetene i avtalen og helst skulle vært den foruten, noen av dem sitter sågar i regjeringen til Jonas Gahr Støre. Men det er ikke mange som har motstand mot EØS-avtalen som sin primære kampsak.

Jonas Gahr Støre mener EØS-avtalen bidrar til at «vi har et stabilt og trygt forhold til EU» i en omskiftelig tid. Også her er det lett å følge ham.

Da blir det desto vanskeligere å forstå hvorfor han og regjeringen han leder, som er det vi ville kalt et sentrum-venstre-prosjekt om vi hadde observert fenomenet i et annet land, trolig har bidratt mer enn de fleste eksterne faktorer til at oppslutningen rundt avtalen har falt til et foreløpig bunnpunkt. Det er likevel den mest nærliggende forklaringen:

Det er strømprisen som er hovedårsaken til at vi nordmenn er mindre imponerte over EØS-avtalen i dag enn nesten noen gang før.

Sagt på en annen måte: Det er de to siste utenlandskablene som skaper vansker for EØS-avtalen.

Eller på en tredje måte: Det er trolig regjeringens – i manges øyne – altfor puslete svar på strømpriskrisen som gjør at mange ikke ser verdien av EØS-avtalen.

Der mange har etterlyst klare svar i den sosialdemokratiske tradisjonen – du vet, den som bidro så sterkt til at vannkrafta vår kontrolleres av det demokratiske norske fellesskapet – har Støre og hans mannskap pekt på våre europeiske forpliktelser.

Eller på EØS-avtalen, om du vil.

Det kunne blitt sagt på mange andre måter også. For eksempel at målingen er tatt opp etter at EUs energikommissær Kadri Simson var i Norge i begynnelsen av mars, og kalte norsk vannkraft det europeiske batteriet. Hun kunne også fortelle oss at vi må knytte oss til EUs fjerde energimarkedspakke, nå heller enn senere, og at det selvfølgelig vil komme mange flere strømkabler til utlandet framover.

Da rykket regjeringens representanter ut og sa at nei, dette er det faktisk vi selv som bestemmer. Men spørsmålet er: Tror folk på dem? Tror de på Støre i dette spørsmålet?

Oppslutningen om EØS tyder på at svaret på det er nei, det gjør de ikke.

Alle besvergelsene og lovnadene om å bruke handlingsrommet i EØS-avtalen som Arbeiderpartiet vedtar på landsmøter og snakker høyt om i opposisjon og til og med løfter fram i regjeringsplattformen, framstår som hule og tomme ord for mange all den tid de ikke følges opp med konkret handling.

Når det virkelig settes på spissen, ender partiledelsen i Ap så godt som alltid ned på at de europeiske forpliktelsene våre et viktigere enn folkekrav her hjemme. Strømprisen har trolig synliggjort dette for mange.

Under strømpriskrisen har virkelig Støre og regjeringen blitt revet mellom to hensyn: Et forsøk på å gjøre det levelig for befolkningen i et kaldt og hundre prosent strømavhengig land helt oppe mot nord – og ønsket om å være flinke gutter og jenter i EU-landenes øyne.

Det er ikke få tekster som er skrevet om hvordan Arbeiderpartiet og Støre selv har valgt side i dette spørsmålet – for EU. For eksempel skrev politisk redaktør Harald Birkevold dette i Stavanger Aftenblad i fjor:

«Vil Støre heller lede et lite parti som har de «rette» holdningene til EU og kraftmarkedet, enn et større parti som faktisk utfordrer og tester disse mekanismene? Ja, det tror jeg».

Paradoksalt nok kan det nå se ut som om denne viljen til å følge den europeiske strømmen får konsekvenser for nordmenns forhold til europeisk integrasjon.

Vi skal selvsagt ikke overdrive betydningen av en enkelt meningsmåling. Det er likevel et aldri så lite varsku for den europeisk orienterte delen av regjeringen at strømkrisen ser ut til å gi så tydelige utslag i folks forhold til EØS-avtalen.

Så gjenstår det å se om det vil få ledelsen i Arbeiderpartiet til å skifte kurs i energipolitikken. Det er lite trolig – partiet har tross alt tapt et lokalvalg og fått juling på meningsmålingene i årevis nå. Uten å vike en tomme i energipolitikken og forholdet til EU.