JavaScript is disabled in your web browser or browser is too old to support JavaScript. Today almost all web pages contain JavaScript, a scripting programming language that runs on visitor's web browser. It makes web pages functional for specific purposes and if disabled for some reason, the content or the functionality of the web page can be limited or unavailable.

Kronikk

Ti år senere lurer jeg på om jeg ville valgt samme yrke om igjen

Jeg er fagperson, jeg vet en del om hjernen vår og hvilke reaksjoner vi kan forvente. Likevel sitter jeg her, ti år senere, og lurer på om jeg ville valgt samme yrke om igjen hvis jeg var forberedt på hva jeg hadde i vente, skriver Anita Tønder. (Illustrasjonsfoto)

Jeg er fagperson, jeg vet en del om hjernen vår og hvilke reaksjoner vi kan forvente. Likevel sitter jeg her, ti år senere, og lurer på om jeg ville valgt samme yrke om igjen hvis jeg var forberedt på hva jeg hadde i vente, skriver Anita Tønder. (Illustrasjonsfoto)

Colourbox

Dette er et meningsinnlegg. Send inn debattinnlegg til debatt@lomedia.no
Jeg tror ikke at vi hadde blitt dårligere fagpersoner av å være bevisst på hva det vil kunne koste oss å velge dette yrket. 

For snart ti år siden gikk jeg stolt ut døren på høyskolen med vitnemålet mitt i hånden. Jeg var en ung, nyutdannet og ivrig barnevernspedagog som skulle ut i arbeidslivet med ønske om å bidra.

Når jeg nå ser tilbake, skulle jeg ønske at høyskolen forberedte meg på hva som virkelig skulle møte meg.

I dag må du ha sosialfaglig bachelorutdannelse i bunn for å kunne jobbe i barnevernet. Studiet skal ruste studentene til å jobbe i fagfeltet, og som barnevernspedagog trenger man kunnskap for å kunne hjelpe og støtte dem i samfunnet som trenger det aller mest.

Barn og familier som står i livskriser, fortjener å få den hjelpen de så sårt behøver.

Barnevernspedagogutdannelsen skal være skreddersydd for å utvikle og ruste oss til å jobbe i barnevernet. Samtidig ser vi at jobben i barnevernet er blitt mer et springbrett videre til andre jobber. Dagens barnevern har stor gjennomtrekk av ansatt, og det er utfordrende å holde på erfarne fagfolk.

Etter snart ti år i fagfeltet, kan jeg forså hvorfor det har blitt som det har blitt.

Hvorfor så få nyutdannede velger å jobbe i barnevernet. Hvorfor erfarne fagfolk søker seg til andre jobber og grunnen til at man blir så sliten av jobben. For i jobben som barnevernspedagog har man hovedsakelig ett virkemiddel: Oss selv.

I løpet av mine ti år, har jeg stått i det og tatt imot andres følelser, deres lidelse og fortvilelse. Jeg har brukt meg selv til å regulere barn som ikke har fått sove, som har hatt det så vondt inni seg at de ikke klarer å gjøre annet enn å kaste, knuse og skrike.

Jeg har måtte være balansen mellom enkeltindivider og et system og byråkrati som har blitt mer og mer steilt. Jeg har måtte trygge og støtte foreldre som har stått i sin tøffeste livskrise. Jeg har vært livredd, sint, følt på avmakt og følt meg motløs.

«Jeg kjente ikke igjen kroppen min», fortalte venninnen min meg forleden. Vi har studert sammen og har til felles at vi begge jobber som miljøterapeuter og barnevernspedagoger. Hun fortalte at hun hadde gått av vakt etter en spesielt krevende helg.

En hel helg hadde hun gitt alt, vært profesjonell og personlig. Hun hadde brukt hele seg for å forsøke å hjelpe, regulere og stabilisere et barn som hadde det svært vanskelig.

Vel hjemme fra jobb og etter at egne barn var lagt for kvelden, spurte mannen hennes om hvordan hun hadde det. Da fikk hun en sterk fysisk reaksjon på det som i utgangspunktet bare var et vel velmenende spørsmål.

Slike reaksjoner jeg kjenne meg igjen i. Følelser som dukker opp uventet og et hjerte som galopperer av gårde. Følelsen av å miste kontroll over seg selv.

Jeg er fagperson, jeg vet en del om hjernen vår og hvilke reaksjoner vi kan forvente. Likevel sitter jeg her, ti år senere, og lurer på om jeg ville valgt samme yrke om igjen hvis jeg var forberedt på hva jeg hadde i vente.

I løpet av studie, går vi gjennom en skikkethetsvurdering. Det skal vurderes om vi er skikket til å utføre jobben, til å kunne hjelpe og støtte mennesker gjennom deres største kriser. Det er altså opp til institusjonen og systemet om jeg er skikket til å gjøre jobben. Men hva hvis jeg selv fikk muligheten til å avgjøre det?

Utdanningsinstitusjonene har en lang vei å gå når det kommer til å forberede studentene og gi dem det reelle bilde av hva som venter dem i arbeidslivet. Det var ingen som forberedte meg på hvor mye det ville koste å bruke meg selv i møte med alle utfordringene.

Hele tiden har jeg måtte bruke min egen kropp som en toarmet vekt. For å opprettholde balanse i vårt felles system på institusjonen eller i møte med foreldre, har jeg selv måttet gå på akkord med egne følelser. Alt for å trygge, støtte og regulere andre.

Nå tenker du kanskje at problemstillingen ikke er spesiell for barnevernsfeltet. Det er mange som gjennom jobben sin møter mennesker i store livskriser.

Det finnes mange yrker hvor ansatte risikerer å bli utsatt for psykisk og fysiske påkjenninger som grenser til vold. Men om man utdanner seg i forsvaret, til å bli politi eller som pilot, er det vesentlig forskjell fra de sosialfaglige utdanningene.

Hvis man velger å utdanne seg innenfor forsvaret, vil du læres opp i å lage gode planer, tiltak og gjøre risikovurderinger. Du vil også læres opp i praktiske øvelser for å rustes til det du skal gjøre.

I tillegg er det mye fokus på hvor viktig det er med debrief. Dette gjelder både i løpet av studie og i arbeidslivet.

Innenfor vårt fagfelt, er det mer fokus på dem vi skal hjelpe. Det mener jeg også er en selvfølge. Men jeg tror ikke at vi hadde blitt dårligere fagpersoner av å være bevisst på hva det vil kunne koste oss å velge dette yrket.

Psykolog Per Isdal påstår at dersom du jobber som helse- og sosialarbeider, har du Norges mest helsefarlige jobb. Dette baserer han på statistikk som viser at det er høyest andel sykefravær innenfor disse yrkene.

Derfor er det et stort paradoks at disse aspektene ikke er på pensum i de sosialfaglige grunnutdannelsene. Jeg lærte ingenting om hva det koster å velge et slikt yrke. At det gir økt risiko for sykdom, følelsesmessige påkjenninger og omsorgstrøtthet.

Det var først da jeg tok videreutdanning i familieterapi at det var et tema.

Høyskolen har derfor en vei å gå. Fagfeltet hadde dratt nytte av nyutdannede med et enda bedre innblikk i hva som faktisk vil møte dem i arbeidslivet som barnevernspedagog.

Så til spørsmålet: Hadde jeg valgt det samme igjen?

Det tør jeg ikke svare på. 

Warning
Annonse
Annonse