Markus Hansen

Om det er rundt bordet i familieselskap, på byen, eller etter at du ser at du har blitt trukket kontingent av feriepengene dine, så hender det at spørsmålet dukker opp, og da er det jo greit å minne oss selv på det iblant.

Det var da arbeidsfolk bestemte seg for å stå sammen at vi klarte å bli en kraft, en samfunnsaktør, og en moderne fagbevegelse. Før kunne arbeidsgiveren sette oss opp mot hverandre og bruke vårt behov for melk og brød mot oss.

Men, da vi fikk på plass tariffavtaler fra 1907 lagde vi med dét, et gulv som vi nektet å selge vår arbeidskraft under. Med dét som basis kriget fagbevegelsen frem stemmerett til alle – ikke bare til adelen og rikfolk.

Ja, mange følte nok en plikt og ønske om å tilhøre et kollektiv og klubb, men det var den kollektive styrken, diskusjonene uten bedriftsledere til stede, som ga oss motet til å utforme krav – og vilje til å gjennomføre dem.

Vi kjempet fram åttetimers arbeidsdag på hverdager, i stedet for titimers arbeidsdager, seks dager i uka. Vi fikk sikkerhet som sykelønn om vi skulle bli syke. Overtidsbetaling. Oppsigelsesvern og arbeidsmiljølov. Foreldrepermisjon, fødselspermisjon, velferdspermisjon – og ikke minst ferie – fem uker ferie.

Ingenting av dette var noe vi fikk gratis – det måtte kjempes frem. Bit for bit. Bare se hvor USA ligger når det gjelder oppsigelsesvern av arbeidsfolk og det å ta fri med lønn. Der er det nemlig standard med NULL dager ferie, NULL dager oppsigelsesvern, og nå ti prosent organisasjonsgrad.

Land of the free, eller hva?

Heismontørene har kjempet mye opp gjennom historien og tatt mange kamper, noe vi skal være både stolte av og ydmyke over. Før besto yrket av alt fra skomakere til mekanikere, og se hvor vi er nå; et fagbrev få i hele verden kan måle seg med.

Vi har blant annet en tariffavtale på verdenstoppen når det gjelder innhold, selv NHO har kalt den «meningsløs god». Den slår blant annet fast at minstelønn er 430 kroner i timen, at det er forbud mot personlige tillegg på lønn, samt forbud mot å bruke bemanningsbransjen i heisbedrifter.

Hvor hadde vi vært i dag om alle hadde droppet fagorganisering og sluttet å bry seg om samfunnsutviklingen? Hadde vi hatt bedre lønn enn alle sammenlignbare yrker? Hvem skulle kjempet fram samfunnsendringer om det ikke var for fagbevegelsen? Hvem hadde forsvart sykelønnsordningen eller søndagsstengte butikker, som vi vet NHO ivrer etter?

Med tariffavtalen som fundament har vi også verdens beste lokalavtaler med ytterligere bestemmelser med goder og begrensning av arbeidsgivers styringsrett. Her slås det fast at saker ikke bare skal drøftes, men avtales. Slikt gir tillitsvalgte og klubber makt til å ha innflytelse på arbeidsplassen.

Men kanskje den viktigste goden er våre medlemmer og tillitsvalgte gjennom sterk bevissthet omkring det å være organisert – som igjen utjevner det vanlige skjeve maktforholdet som eksisterer mellom ledelse og oss som blir «styrt».

Selvfølgelig er det ulike interesser mellom en bedriftsledelse og de som jobber der, og det vet vi godt uansett hva våre bedriftseiere forsøker å overbevise oss om.

For det er evnen vår til å kjempe for hverandre, uavhengig av hva slags firma vi jobber for som gjør oss sterke sammen. Evnen til å samles om de ting som forener oss, i stedet for å la bagateller splitte oss. Samhold gir styrke står det bak vår fagforeningsfane, det ligger noe bak det uttrykket.

Heismontørfaget, og således heis-fagforeninger i verden har én etter én blitt knust fordi man ikke har stått samla i den evige kampen mot angrep på faget eller foreningen.

Et hvert angrep på Heismontørenes Fagforening (HMF) har gjort oss sterkere gjennom tidene. HMF har vært og skal alltid være en pådriver for bedre lønns- og arbeidsvilkår.

Og i tiden fremover vil vårt samhold igjen bli satt på prøve, da skal vi huske på: Det å stå sammen i gode og dårlige tider er en styrke, men det er aller viktigst med samhold i dårlige tider!