Trygve Svensson

Det ville være en overdrivelse å si at den gamle storebroren på høyresiden er i flytsonen.

Som flere observerte er det ikke ideelt at mens norske medier var fulle av besøket til den hardt prøvede ukrainske presidenten Zelenskyj, så var saken folk flest fikk med seg fra første dag av Høyres landsmøte at Sindre Finnes skal være utestengt fra deler av statsministerboligen hvis Erna Solberg flytter tilbake.

Det er noe med tidens dype internasjonale alvor som gjør sånne saker litt, hva skal man si? Rare?

Det at Høyre selv velger å gå ut med det, er likevel et tegn på skandalens omfang. Den vil liksom ikke gi slipp. Det handler om at hvis Solberg hadde vært statsminister da den sprakk, måtte hun gått av umiddelbart.

Hun har selv medgitt at hun var inhabil på grunn av de over tre tusen aksjehandlene som ble foretatt. Det var på en måte flaks at hun var leder for en privat forening, altså Høyre, og ikke statsoverhode på tidspunktet avsløringen kom.

Dessuten er utspillet fra Høyre om Finnes litt rart. Som bergenser selv er jeg generelt positiv til særbehandling for alt som skjer i verdens vakreste by. Men det blir jo ikke mindre ulovlig for Finnes å drive aksjehandel på innsideinformasjon, selv om han gjør det fra Bergen? Vi må jo legge til grunn at det ikke skal skje igjen?

Kanskje mer alvorlig: Frp har vært større enn Høyre på meningsmålingene i snart ett halvt år, og Sylvi Listhaug er blitt den klare opposisjonslederen. Man merker at journalistene snur seg mot henne oftere enn mot Solberg. Sylvi setter tonen og svinger taktstokken.

Ekstra tydelig ble det for to uker siden, da finansminister Jens Stoltenberg inviterte partiene til samtaler om en skattekommisjon. 

Frp valgte som kjent å lekke til pressen fremfor å opprettholde det som har vært et tillitsbasert system mellom regjeringen og Stortinget, hvor statsråder kan sondere muligheten for brede forlik.

Det betyr ikke at Arbeiderpartiet trodde det var mulig å bli enig med Frp og Høyre om skatt og fordeling. Men saken var uvanlig av to grunner.

Først tillitsbruddet fra Listhaug. Så Erna Solbergs begrunnelse for å trekke seg, siden det ville være «meningsløst» for Høyre å delta i arbeidet med fremtidens skattesystem uten Frp med på laget.

Slik snakker ikke en opposisjonsleder som vil sikre trygg styring.

Men folk som ikke ønsker en kraftig høyredreining av Norge til høsten, bør ha en ting veldig klart for seg:

Det er minst like sannsynlig at Erna Solberg blir statsminister som at Jonas Gahr Støre blir det. Selv om Arbeiderpartiet gjør det sterkt på målingene, viser de ofte knapt blåblått flertall.

Den store forskjellen fra 2013 er at Frp er største parti. Da skal de enten ha statsministeren, eller større politiske gjennomslag enn noen gang før i norsk politikk.

Gitt et borgerlig flertall, kan vi se for oss følgende scenario: Erna Solberg har valget mellom å gi opp statsministerboligen eller gi Frp store politiske gjennomslag.

Mon tro hvordan det går?

Vi kan i så fall forvente at noen temmelig grunnleggende byggesteiner i det norske samfunnet blir endret. Ulikheten akselererer. Vinmonopolet privatisert. Søndagen som fridag avviklet. NRK kan bli splittet opp og solgt.

Det er bra at LO har beholdt «Forsvar sykelønna» som parole, for å si det slik.

Ellers er det interessant å se hva andre, for eksempel folk som gjerne ser verden i et borgerlig perspektiv, skriver om Høyres landsmøte og sakene som ble diskutert og vedtatt.

Som forventet ble det en del snakk om skatt, både i opptakten til og under landsmøtet, spesielt etter det borgerlige fellesutspillet om at begrunnelsen for at formuesskatten skulle kuttes var intet mindre enn landets forsvarsevne.

Det er ganske forutsigbart at vi på venstresiden er kritisk til et mindre omfordelende skattesystem. Men kommentator i DN, Bård Bjerkholt, som er tydelig på at han mener skattene skal kuttes og offentlig sektor bli mindre, skrev en drepende kritikk av rasjonalet i at forsvaret blir sterkere av at de rike blir rikere.

Han savnet «forslagene til å redusere bevilgningene til ulønnsomme samferdselsprosjekter» og til å «tvinge gjennom en mer rasjonell kommunestruktur». Men måtte skuffet konstatere:

«I stedet får vi servert noe surr om formuesskatt og forsvarsevne som høres ut som om det kommer fra et nachspiel i Unge Høyres lokallag på Bygdøy».

Også slagordet som ikke er noe slagord, et artig, om litt slitent triks, spør du meg, fikk medfart av PR-nestor og høyremann Hans Geelmuyden:

«Ideen om ikke å ha noe slagord høres ut som en workshop der alt gikk galt. Det virker som de havnet bakpå, at landsmøtet nærmet seg uten at de kom på noe som helst og med en partieier som er dørgende kjedelig, og så bestemte de seg bare for at slagordet skulle være ingen slagord».

Men partier har vunnet makt på dårligere strategier enn dette.

En av politikkens mange paradokser et at Høyre kan flyte inn i regjeringskontorene nok en gang, selv uten å være i flytsonen.