Peggy Hessen Følsvik, LO-leder

Denne uka markerer vi tiårsdagen for den mest alvorlige terrorhandlingen på norsk jord i fredstid. Det var et angrep på Arbeiderpartiet, AUF og arbeiderbevegelsen og det vi står for, begått av én mann, men det skjedde ikke i et vakuum.

Gjerningsmannen var en del av en høyreekstrem bølge som fortsatt rammer verden og tankene hans lever videre, også i dag. Vi så det da minnesmerket etter Benjamin Hermansen, som ble drept av nynazister bare 15 år gammel, ble tagget ned. Vi så det da Johanne Ihle Hansen ble drept av sin adoptivbror, og som senere forsøkte å angripe Al-Noor-moskeen i Bærum. Eller vi ser det i kommentarfeltene hver eneste dag.

Kronikk: «La meg fortelle deg hvor jævlig 22. juli 2011 var»

Mennesker som på en eller annen måte deler gjerningsmennenes idé om at menneskene kan deles inn og rangeres etter kjønn, rase, tro eller legning. At enkelte ikke har samme verdi og at de derfor kan angripes, noen ganger med vold og død som resultat. Dessverre har disse ideene fått lov til å leve og hatt grobunn i alternative medier, en av dem med statsstøtte fra regjeringen gjennom flere år, som har fortsatt å nøre opp under de samme ideene i årene etter 22. juli 2011.

Dette er et politisk ansvar.

Samtidig har vi alle et ansvar for å si imot disse ideene. Vi skylder det ungdommene som aldri kom hjem fra Utøya for ti år siden, eller Benjamin Hermansen som aldri kom hjem for 20 år siden. Vi skylder dem å bekjempe rasisme, fascisme og hatprat.

Eskil Pedersen: – Jeg og AUF ble kalt fiender av demokratiet

Vi skylder dem å fortsette å bygge et tolerant samfunn basert på de ideene som ungdommene på Utøya trodde på. Et samfunn basert på likeverd, hvor alle mennesker har lik verdi. Et samfunn basert på solidaritet, hvor vi står sammen for å forbedre våre liv. Et samfunn basert på fellesskap, hvor vi står sammen om å gjøre verden til et bedre sted.

Vårt verktøy for å bygge dette samfunnet videre er å stå sammen. Å organisere oss fordi vi vet at fellesskap gir styrke og at vi er sterkere sammen. Vi vet at vanlige mennesker kan få makt over egne liv når vi står sammen. Koronapandemien har vist oss hvor sant det er. Når vi har måttet holde ekstra stor avstand til hverandre, så har vi sett hvor avhengig vi er av hverandre.

Therese overlevde terroren på Utøya: – Hvis du spør meg i dag vet jeg vet ikke om vi har lært eller styrket oss, kanskje er det heller motsatt

Derfor skal vi fortsette å bygge det samfunnet arbeiderbevegelsen har kjempet for gjennom mer enn et århundre. Der vi står sammen, inkluderer hverandre, bærer byrdene sammen, passer på hverandre og hvor alle får være med i fellesskapet. Det er slik vi sikrer individets frihet. En frihet som er en hardt tilkjempet kollektiv rettighet.

Ungdommene på Utøya ble drept fordi de ved sin eksistens og sitt engasjement bar bud om at disse verdiene skal forme det norske samfunnet også i det 21. århundret. Derfor må vi si mot de som vil noe annet. Det skylder vi ofrene fra Utøya og regjeringskvartalet. De som ikke kom hjem og de som har levd med dette såret siden den gang.

Ann Kristin mistet sønnen 22. juli: – Jeg tenkte det måtte være trygt å sende Aleksander til Utøya