Solfrid Rød (Fontene)

Kommentarfeltene og nettdebattene tok nærmest fyr etter at LO-leder Gerd Kristiansen i går sa at kvinner skyver morsinstinktet foran seg for å slippe å jobbe. Et svik mot kvinner, en krig mot mødre, et angrep på alt vesentlig, fra en kraftsosialist som angivelig ikke vet noe om hva som er viktig i livet. Nå har jo Kristiansen vært aleinemor, og vet ett og annet om å få hverdagen til å gå i hop, men skulle det røyne på, kan hun alltids kontakte likestillingsminister Inga Marte Thorkildsen eller Spekter-sjef Anne-Kari Bratten. De har kommet med tilsvarende uttalelser, og fått sitt pass påskrevet.

Vanligvis anses det som problematisk når utenforskap eller manglende deltakelse kan knyttes til biologiske egenskaper, som for eksempel funksjonsnedsettelse eller etnisitet. For sistnevnte krever enkelte et regnskap for å få fram i dagen hva det koster samfunnet at de jobber mindre enn folk flest. Hvis du er kvinne derimot, er det helt greit.

43 prosent av kvinner uten små barn jobber deltid, altså ikke fordi de skal passe barn, men fordi de er kvinner. Hvis du, som Gerd Kristiansen, krever at de skal delta mer, er du moralist av verste slag. Men er det ikke dette som er ryggraden i vår velferdsstat, at en hver skal yte etter evne og få etter behov? Akkurat det må vel være likt for begge kjønn?

Hvis vi ønsker oss et likestilt samfunn, er LO-lederens utspill helt på sin plass. Da må de som har makt peke på forhold som bidrar til det motsatte. Men det som nå trumfer all ideologi og alle visjoner er den enkelte families valgfrihet. Så hellig er valgfriheten at det er nesten umulig å løfte debatten opp på et mer overordnet nivå. Å snakke om kjønnsroller er nærmest antikvarisk. Men er det ikke det som ligger bak når 36 prosent av småbarnsmødrene og 43 prosent av kvinner uten barn jobber deltid? Hvis det skulle være slik at valget om deltid var tatt på helt fritt og selvstendig grunnlag i hver enkelt familie, er det ikke da underlig at nesten ingen menn jobber redusert?

I tillegg til de mer politiske valgfrihetsargumentene, kommer det følelsesmessige raseriet over at LO-lederen tråkker på kvinneligheten og morsinstinktet og vil frata mødre kvalitetstid med barna. Kristiansen påpeker at det er nokså mye igjen av uka når 37,5 timer arbeid er unnagjort. Men det skal de ha seg frabedt, de sinte nettdebattantene. Vet ikke LO-sjefen at matpakker skal smøres, gymposer skal pakkes, dugnader skal planlegges og barn skal kjøres hit og dit? Og så klart: tilknytnings- og trygghetskortet. Fortjener ikke alle barn egentlig en mor som alltid er der?

Her er det en del spørsmål som ikke blir stilt: Hvis arbeidslivet er så krevende at det ikke lar seg kombinere med å gi barn en trygg oppvekst, da har vi vel større problemer enn Gerd Kristiansen? Problemer som strengt tatt ikke kan løses individuelt av kvinner som ofrer sin egen økonomiske uavhengighet. Og hvis det er avgjørende for barnas utvikling å ha mer voksenkontakt enn arbeidslivet tillater, må det ikke da være en åpenbar kampsak å få menn til å jobbe deltid? Det kan vel ikke være sånn at barn trenger mor mer enn far?

Det er ikke måte på hva Gerd Kristiansen må ta ansvar for etter dette utspillet. Hun bidrar til et materialistisk samfunn uten bærekraft og verdier, hun truer frivillighetsnorge og klodens framtid. Alt dette kan man mene mye om, men det forblir uklart hvorfor folket skal være delt etter kjønn. Og det forblir uklart hvorfor det som en gang var legitim kamp for likestilling og frigjøring nå er moralistisk propaganda.