Rønnaug Jarlsbo

– Det var en veldig vanskelig periode. Selvfølelsen min var dårlig, og det var vanskelig å forholde seg til kunder, møte blikk og være smilende og blid overfor absolutt alle, hele dagen. 

I dag beskriver Stine Ersland (29) seg selv som ei utadvendt og glad jente. Men i slutten av tenåra følte hun det som om livet besto mest av motbakker.

Å stå opp om morgenen for å gå på jobb som lærling i en travel frisørsalong, føltes til tider umulig.

Tunge tider

Tristhet, nedstemthet, bekymring og en følelse av at «alt er et slit»: Sosial angst er blitt en del av hverdagsspråket.

Siden 2015 har andelen unge som blir uføre på grunn av psykiske helseplager vokst kraftig.

De siste to åra har vi i tillegg hatt en pandemi å hanskes med. Tall fra Nav viser at flere unge var sykmeldt med psykiske lidelser i 2021, enn før pandemien.

Samtidig er det enighet blant forskere om at arbeid er en av de viktigste faktorene for god psykiske helse.

– Jeg merker godt at unge folk er mer usikre på seg selv og hva de er gode for enn tidligere, sier Irene Stana, som har drevet frisørsalonger i snart 30 år og eier ni salonger i Flokekjeden.

Frisøryrket innebærer mer enn å klippe hår: Du er tett på andre mennesker hver eneste dag, skal selge egne tjenester og salongens produkter og holde praten i gang.

– En frisør kan faktisk ikke stå og stirre i gulvet, sier Stana.

Det samme gjelder i mange andre jobber.

Kastet i det

Da Alexander Liane (27) ble leder for Fagforbundets ungdomsutvalg i Agder i 2019, var han overbevist om at det ville bli givende. Samtidig grudde han seg:

– Jeg grudde meg til å stå på stand og til å argumentere med folk som var uenig eller kritiske.

Han hadde holdt presentasjoner på skolen, men aldri uten detaljerte manus som han kunne stirre ned i for å unngå å se på folk. Den teknikken kunne han ikke bruke for å verve medlemmer.

Tre måneder etter at han ble valgt, holdt han sitt første innlegg for en større forsamling. Oppdraget var å få en klasse med barne- og ungdomsarbeidere til å skjønne hvorfor de burde bli medlem i Fagforbundet.

– Hvordan gikk det?

– Jeg er min egen største kritiker, så i utgangspunktet ville jeg sikkert svart at det ikke gikk særlig bra. Samtidig kan det ikke ha gått altfor galt. Det ga i hvert fall god mestringsfølelse å komme tilbake til styret og si «se her: Ni nye medlemmer.»

Engsteligere

Hilde Grønningsæter er førsteamanuensis ved universitetet i Sørøst-Norge og underviser blant annet i stressmestring.

Hun disputerte i 1992 og har fulgt mange studentkull fra start til mål. En periode på 2000-tallet jobbet hun i privat næringsliv. Noen år etter at hun vendte tilbake til forskning og undervisning, merket hun at noe hadde skjedd.

I tillegg til at hun må bruke mer tid på oppfølging og må være tydeligere, må hun trå mer forsiktig enn tidligere når hun gir studentene tilbakemeldinger. Hun mener studentene
er blitt mer vare for kritikk.

Mange ber om fritak fra å holde presentasjoner eller muntlig eksamen. De får tydelig beskjed:

– De må trene. Sånn er det med det meste her i livet, enten du skal holde tale for en tante på bursdagen hennes eller du synes det er vanskelig å møte andres blikk på jobben.

Trikset

Da Stine Ersland ble lærling i en av Irene Stanas salonger, tok det ikke lang tid før Stana så at den nye lærlingen slet. 

– Hun så mest i gulvet og var veldig stille. Jeg merket at hun ikke hadde det bra, sier Stana.

Stine Ersland bekrefter sjefens historie:

– Hun så at jeg slet og tok tak i det. Vi hadde mange timer med samtaler, der hun foreslo ulike teknikker som jeg prøvde ut.

I dag husker Stine spesielt én teknikk som virket. 

– Den handlet om selv å ta ansvar for å lage en god dag. Da må du tenke allerede når du står opp at dette blir en god dag, og at du er god nok. Gjør du det ofte nok, så tror du på det, og da blir det lettere å møte kundene. Det ble det i hvert fall for meg.

Trening

Løsningen for Alexander ble trening. 

– Fra første gang jeg skulle stå på stand har jeg fått hjelp til å øve på ulike scenarioer og hva jeg for eksempel kan si hvis folk kommer med kommentarer som «jeg gidder ikke å melde meg inn når pengene går til Arbeiderpartiet». I etterkant går vi gjennom og snakker om hva som kan forbedres.

Alexander er blitt tryggere, men kjenner fortsatt nerver i enkelte situasjoner.

– Når jeg skal legge fram noe som virkelig betyr noe for meg, skjelver jeg. Samtidig vet jeg at jeg blir litt bedre på talerstolen for hver gang.

Leif Martin Kirknes

Ungdomslederen humrer i andre enden av telefonlinja.

– Det er alltid gøy å treffe nye folk. Når du tør å snakke med dem, er det enda bedre. Jeg har alltid hatt meninger, men nå våger jeg faktisk å si dem. 

Sosialt press

Forskerne har vært og er fortsatt usikre på hva som er årsaken til at psykiske utfordringer synes å ha blitt «hverdagsplager».

Økt skole- og kroppspress som forsterkes av sosiale medier har vært lansert som én mulig forklaring.

Både Irene Stana og Alexander Liane i Fagforbundet og tror det ligger noe der:

– Dagens tenåringer sammenligner seg med hele verden, hele tida. Da sier det seg selv at du vil gå rundt med en konstant følelse av ikke å strekke til. Dessuten ser de mer ned på telefonen enn de ser folk i øynene, sier Irene Stana og forteller at flere unge ansatte ikke tør å rebooke timer med kunder, selv om de akkurat har fått skryt for jobben de har gjort:

Alexander Liane mener det er naturlig å bli usikker på seg selv når du konstant forholder
deg til noe som ser ut som andres perfekte tilværelse.

– Det er vanskelig å se hva som er fasade og hva som er virkelighet i sosiale medier. Dessuten er vi jo generasjon prestasjon, legger han til.