Ragnhild Heyerdahl/LO-Aktuelt

ragnhild.heyerdahl@lomedia.no

– Å gå hjemme arbeidsledig gjør ikke et menneske godt. Jeg ønsker mest av alt å få meg en jobb, men får det ikke til.

Det forteller Monica Binderø. Vi sitter i en park i Oslo og inntar lunsj. Hun har med seg sønnen Emilio som i dag har tatt seg fri fra barnehagen. Sammen med han klarer hun å holde humøret oppe og tenker positivt.

– Som arbeidsledig begynner man å tvile på seg selv. Man begynner å tvile på om man er et godt forbilde for barnet sitt, sier Binderø.

Det er ikke vanskelig å tro at Binderø virkelig ønsker arbeid. Hun er egentlig utdannet grafisk designer, men er villig til å gjøre det meste, bare hun får en jobb å gå til. Gjennom NAV har hun vært igjennom tre forskjellige bedrifter for å få arbeidserfaring. Etter endt praksis har gjennomgangsmelodien vært den samme: «Vi kan dessverre ikke tilby deg videre jobb.»

Praksiserfaringen til Binderø er langt ifra uvanlig. Arbeidspraksis hjelper sjelden den arbeidsledige tilbake til jobb.

Overraskende resultater

– Da jeg begynte å forske på dette i 2006, trodde jeg i utgangspunktet at praksisplass var et godt tiltak, men at det var vanskelig å finne praksisplasser. I dag har jeg kommet til motsatt konklusjon: Praksis gjennom Nav er et dårlig tiltak, og det er lett å finne praksisplasser.

Det sier forskningssjef Anne Britt Djuve ved Fafo.

Arbeidspraksis er i dag det mest brukte arbeidsmarkedstiltaket i Norge. Arbeidsmarkedsopplæring (Amo-kurs) med praksis er én variant. Det finnes også ren arbeidspraksis, enten i ordinære eller skjermede virksomheter.

Den omfattende bruken av arbeidspraksis i Nav bekymrer forskningssjef Djuve. Riktignok finnes det mange hyggelige historier om praksisdeltakere som har blitt tilbudt jobb i etterkant av praksisperioden, men som det påpekes i en artikkel i Navs eget internmagasin MEMU: «Vi vet imidlertid lite eller ingenting om hva resultatet ville blitt hvis disse personene hadde fått tilbud om et annet tiltak eller ikke noe tilbud i det hele tatt.»

Det er ikke helt sant, for det er akkurat dette Anne Britt Djuve har forsket på. I løpet av de siste sju årene har hun vært med på tilsammen fire forskningsprosjekter som studerer erfaringene med arbeidspraksis som arbeidsmarkedstiltak. I en av studiene så Djuve og en forskningskollega på hvor mange av praksisdeltakerne som var i jobb to år etter at praksisen var avsluttet. Deretter holdt de resultatet opp mot en kontrollgruppe som ikke hadde vært på tiltak. Funnet de gjorde, var overraskende: To år etter praksisperioden var det kun 5 prosentpoeng flere som var i arbeid i praksisgruppa sammenlignet med kontrollgruppa.

For gruppen av etniske nordmenn var effekten faktisk negativ: Det var færre praksisdeltakere som hadde kommet i jobb enn blant de ledige som ikke hadde deltatt på tiltak.

De nedslående resultatene bekreftes også av andre forskere. I en rapport fra februar i år om arbeidsmarkedstiltak for innvandrere konkluderer Inés Hardoy og Tao Zhang, forskere ved henholdsvis Institutt for samfunnsforskning og Frischsenteret: «Arbeidspraksis, som hovedsakelig er rettet mot ungdom og nykommere på arbeidsmarkedet (…) har ingen positiv effekt på sannsynligheten for jobb, verken for innvandrere eller innfødte.»

Stigmatiserende

Hva som er årsaken til at praksisdeltakerne ikke lykkes bedre, har forskerne ikke noe entydig svar på. Overfor LO-Aktuelt peker Inés Hardoy på for dårlig oppfølging fra Nav og/eller arbeidsgiveren, slik at deltakeren ikke får så mye ut av praksistiden.

– Jo mindre kompetanse og læring man tilegner seg, jo større er faren for at det ikke gir noen varig effekt, forklarer hun.

Anne Britt Djuve ved Fafo tror dessuten at arbeidspraksis kan være forbundet med et visst stigma, særlig når den arbeidssøkende har norsk bakgrunn.

– Det teller ikke nødvendigvis positivt å ha mange AMO-kurs på CV-en. Arbeidsgivere som ser at en norsk søker har vært i praksis gjennom Nav, vil kanskje spørre seg: «Hva er i veien med deg?». Mange har nok større forståelse for at innvandrere kan ha behov for praksis for å fungere godt i norsk arbeidsliv.

Og nettopp arbeidsgiveres motivasjon for å tilby en praksisplass er avgjørende for om deltakerne kommer i arbeid eller ikke, påpeker Djuve.

Gratis arbeidskraft

Mens noen bruker ordningen for å rekruttere nye ansatte, er den for andre først og fremst en kilde til gratis arbeidskraft. Gjennom sin forskning har Anne Britt Djuve ved Fafo vært borti flere tilfeller av mer eller mindre åpenbar misbruk av ordningen. De fleste som får jobb får den enten hos arbeidsgiveren de har vært i praksis hos eller via denne arbeidsgiverens nettverk. Derfor er det avgjørende å finne «de rette» arbeidsgiverne, de som er oppriktig interessert i å rekruttere nye ansatte. Manglende kapasitet i Nav gjør imidlertid at mange dårlige arbeidsgivere ikke blir luket ut.

Lite oppfølging

Monica Binderø ble sist utplassert i en kommunal barnehage i Bærum kommune. Verken her eller i de andre praksisplassene hun har hatt, var det noe oppfølging fra Nav eller bedriften.

– Da jeg var ferdig ba Nav meg finne en ny praksisplass. Det er alt. Det er lite oppfølging, ingen tips eller ideer. Man går fra praksis til praksis, nesten uten mål og mening.

Det er nettopp dette Fafo-forskeren er bekymret for; at mange arbeidssøkere blir gående i en runddans av tiltak. Praksisperioden forlenges flere ganger, eller de sendes fra praksisplass til praksisplass uten at det resulterer i jobb.

– Da er det ikke bare det at tiltaket ikke virker, men det virker direkte krenkende og nedbrytende. Noen praksisdeltakere kalte det rett ut for slavearbeid, forteller Djuve.

Monica Binderø kjenner seg godt igjen i forskerens beskrivelse.

– Man føler seg utnyttet. Man legger ned en jobb etter beste evne, og man jobber på en måte gratis for bedriften for å vise at man duger. Når engasjementet så er ferdig og man ikke får en videre sjanse, så føler man seg udugelig og utnyttet, sier hun trist.

Etter siste arbeidspraksis, der hun også fikk avslag om videre arbeid, ble Binderø så deprimert at hun måtte sykmelde seg. Nå går dagen stort sett ut på å glede seg til sønnen kommer hjem fra barnehagen. Når hun får samlet seg skal hun begynne å søke på jobb og praksisplasser igjen. Men hun innrømmer at optimismen er på hell.

Feilmåling

Fafo-forsker, Anne Britt Djuve, mener det er svært uheldig at Nav-kontorene blir målt på formidling til tiltak i stedet for formidling til arbeid. Resultatet er det hun kaller «aktiviseringsparadigmet» i Nav:

– Det er blitt så viktig å få folk til å stå opp om morran at vi glemmer å spørre: Til hva da? Det hjelper lite å få folk opp om de ikke har noe fornuftig å ta seg til i de timene de skal delta på kurs eller praksis.