Anne Myklebust Odland

anne@lomedia.no

To tvillingsøstre på 16 år ble funnet døde på en adresse i Spydeberg i helgen. Det er kjent at de hadde tiltak gjennom barnevernet.

Leder i FO Viken, Ingunn Strand Johansen sier at hun har vært i kontakt med hovedtillitsvalgt i Indre Østfold, for å tilby assistanse til berørte FO-medlemmer som er ansatt i kommunen og som har hatt ansvar for jentene.

 Ingunn Strand Johansen.

Sissel M. Rasmussen

– FO Viken har fått bekreftet at det var barnevernstjenesten i Indre Østfold som hadde ansvar for jentene. Vi følger med på at ansatte får den oppfølgingen de har behov for. Det er viktig at de får god debrifing av fagfolk, sier Strand Johansen.

Barnevernsleder Linda Lorentsen hadde ikke anledning til å stille til intervju i dag, men hovedtillitsvalgt for FO, Dag Espen Thygesen opplyser til Fontene at ansatte får debrifing fra psykisk helse i kommunen.

Savnet fra institusjon

Tvillingene ble meldt savnet fra en institusjon i distriktet kort tid før de ble funnet døde. Det opplyser politistasjonssjef Olav Unnestad til VG.

– Jeg kan bekrefte at de har tilhørighet til en institusjon i distriktet. De ble meldt savnet fra denne relativt kort tid i forveien av saken som oppsto i Spydeberg, sier han til NRK, som først omtalte dette.

To tvillingssøstre ble funnet omkomne natt til søndag på en adresse i Spydeberg, Indre Østfold.

Freddie Larsen / NTB

Fontene har spurt Bufetat øst om hvordan ansatte ivaretas.

Fungerende kommunikasjonssjef i Bufetat øst, Tonje Løvset Dahlbak svarer i en epost at de ikke har kapasitet til å intervjues om dette på nåværende tidspunkt og at de av hensyn til politietterforskningen, taushetsplikten og de involverte ikke ønsker å uttale seg om noe relatert til denne saken per nå.

– Det gjelder også oppfølgingen av våre ansatte, skriver hun.

– Destruktive tanker som kverner folk i stykker

Barnevernspedagogene og veilederne Tommy Engedal og Roar Johansen har i flere år vært kursholdere på FOs veiledningskurs for helse- og sosialarbeidere.

De påpeker at de ansatte som har jobbet med tenåringsjentene er i en svært sårbar situasjon og at det er viktig at de får ventilert gjennom god debrifing.

Barnevernspedagog og veileder Roar Johansen.

Anne Myklebust Odland

– De som har hatt noe med jentene å gjøre må bli tatt vare på. De må få noen å prate med om tankene de gjør seg. Ofte er det nok å dele tankene høyt, ellers kan det bli destruktive tanker som kverner folk i stykker, sier Roar Johansen.

Han mener det ikke trenger å være psykologer som tar debrifingen, men at kollegastøtte kan være den beste måten å bearbeide vonde opplevelser på.

– Det er selvsagt en påkjenning å oppleve at tenåringer man har ansvar for dør. Det vil være naturlig å gruble på hva man skulle gjort annerledes. Slike tanker må komme opp og ut, og en samtalepartner som klarer å lytte og stille spørsmål kan ofte være tilstrekkelig brifing, sier han.

Poenget er at hendelser og erfaringer blir tatt alvorlig, at man tar praten, snakker gjennom det og bruker tid på det, understreker han.

Bærer på tunge tanker over tid

Tommy Engedal mener ansatte som er berørt av de triste dødsfallene har behov for å få støtte på hva de faktisk har fått til i jobben.

– Det er naturlig å kjenne på maktesløshet og stille seg spørsmålet «hva annet burde jeg ha gjort?» Ansatte må få bekreftelse på det de har gjort som er bra, sier han.

Han minner om at det er viktig med en god kultur for debrifing, ikke bare når en akutt krise eller hendelse inntreffer.

Han mener det generelt er mangelfull oppfølging av ansatte. Han har blant annet prosessveiledet ansatte i barnevernsinstitusjoner. Nå underviser han i samtaleteknikk og kommunikasjonsferdigheter ved barnevernsutdanningen på OsloMet.

– Min erfaring er at det er lite tid til debrifing i det daglige. Ansatte står i tøffe situasjoner; det kan være ungdom som skader seg selv eller som prøver å ta livet sitt – og så er vakta over. Når jeg veileder ansatte, forstår jeg at folk har båret på tunge tanker over tid, sier Engedal.

Han mener overlappingen ved vaktskiftet oftest handler om «gutt x og jente y» og mindre om hvordan den ansatte har hatt det på vakta.

– Fokuset i samtalen ansatte imellom er gjerne på barnet og lite på en selv som det verktøyet man er. Så kommer man hjem til en samboer man kanskje ikke kan si noe annet til enn at man er sliten, fordi det er taushetsplikt, påpeker Engedal.

Han mener det bør være et system når man avslutter en vakt, der kolleger får sjansen til å være hverandres viktige støttespillere.

Tommy Engedal

Anne Myklebust Odland

– Det bør være tid til å spørre hverandre hvordan man har hatt det i dag og hva man har fått til. Det vil gi en annen type overlapp og en bedre avslutning av arbeidsdagen. Sannsynligheten er større for at man går med hevet hode hjem fra jobb, sier Engedal.

Han er enig med Roar Johansen om at det ikke må være psykologer som tar debrifing.

– Det er overdrevent å måtte ha psykolog. Det beste er kollegaer som åpner opp for å snakke om seg selv og hvordan dagen har vært og hvordan den har berørt dem. Så kan man heller legge opp til prosessveiledning i gruppe hver 14. dag hvor man går dypere inn i erfaringer og hendelser, påpeker han.

– Kan ikke være et valg

Roar Johansen mener debrifing ikke tas nok på alvor i det daglige.

– Det er selvsagt forskjellige kulturer på det, men jeg vil understreke at debrifing bør være en naturlig del av arbeidsmåten. En god kollega er en som spør hvordan de andre ansatte har det, ikke bare den ene gangen det skjer noe, men at det er et gjentakende spørsmål, sier han.

Han mener det også bør være del av ledelseskulturen at man får gode rutiner på å bry seg om sine ansatte.

– Det kan ikke bare være noe det står om i personalhåndboka. Det er store og små belastninger hele tiden i dette yrket. Det bør heller ikke være et valg den enkelte ansatte har, om man skal ta imot debrifing eller ikke. Det må være et must, sier han.