Hanna Skotheim

hanna@lomedia.no

Simen Aker Grimsrud

simen@lomedia.no

Anne M. Odland

anne@lomedia.no

Den første gangen Aysel Øzdemir følte seg annerledes, var hun voksen. Hun jobbet i ambulansen i Nord-Norge og fikk spørsmålet fra en kollega: «Hvor kommer du egentlig fra?».

– Jeg opplevde ikke det som rasisme. Men jeg ble minnet på at jeg ikke er norsk.

Den nå utdannede sosionomen er født i Tyrkia og flyttet til Trondheim da hun var seks år.

Ikke så lenge etter episoden i ambulansen, fikk Øzdemir høre noe fra en pasient som hun reagerte sterkere på:

«Ingen utlendinger skal ta på meg», sa pasienten. Ettersom situasjonen var akutt, så overlot Øzdemir pasienten til en kollega. Men hun har aldri glemt de ordene.

«Jævla utlending»

Da Øzdemir flytta til Oslo, trodde hun det ville være mindre sannsynlig å høre stygge kommentarer om bakgrunnen og hudfargen hennes.

Oslo har tross alt mange innbyggere med innvandrerbakgrunn. De må være vant til sånne som henne, tenkte Øzdemir.

Men det var som ruskonsulent på Nav at hun møtte på de styggeste kommentarene.

«Jævla utlending» gikk igjen. Det var også en som sa at hen ville bytte saksbehandler fordi hen ikke ville ha en «utlending».

Øzdemir sa som regel ifra, men hun lot det alltid gå litt tid slik at ikke situasjonen skulle eskalere.

– Det er viktig å stå i det, men man skal heller ikke bare late som at det er greit å si sånne ting.

Aysel Øzdemir jobber i dag i barnevernet.

Hanna Skotheim

Møtes med empati

I en undersøkelse Fontene har sendt ut til FOs medlemmer, forteller flere at de har blitt utsatt for hets og fått slengbemerkninger på grunn av sin hudfarge, religion eller legning. Flere har blitt kalt stygge ting av menneskene de jobber med.

Men hva skal en sosialarbeider egentlig tåle?

Aysel Øzdemir tenker det kommer an på.

– Hadde det vært en frisk person, så hadde jeg sagt ifra med en gang. Da hadde jeg nok også anmeldt det. Men når det er personer med rus og psykiske utfordringer som er i sårbare situasjoner, så har jeg mer empati, sier hun og legger til:

– De er ikke nødvendigvis bevisste på hva de sier. Man må forstå hvor de er i livsfasen, sier sosionomen.

Øzdemir tror det hadde vært annerledes hvis hun hørte skjellsord på privaten.

– Når jeg jobber med mennesker, så må jeg ta hensyn til brukerne.

I denne saken har Fontene snakket med flere anonyme kilder. De ønsker å være anonyme av hensyn til seg selv og arbeidsplassen. Vi kjenner identiteten deres.

Vanlig å tåle rasisme

Selv om det eksisterer en bred felles enighet om at rasisme ikke er akseptabelt, finnes det ulike tolkninger blant folk om hvilke hendelser som kan betegnes som rasisme og hvordan slike erfaringer skal håndteres.

Julia Orupabo, forsker ved Institutt for samfunns­forskning.

Institutt for samfunnsforskning

Det forteller Julia Orupabo som er forsker ved Institutt for samfunnsforskning. Hun har blant annet undersøkt rasisme og diskriminering på jobb.

Forskning viser at det er ganske vanlig å tåle rasisme og diskriminering. Man håndterer det ved å ilegge dem som sier det egenskaper som at de ikke er så smarte, de er gamle og syke eller at det er synd på dem, forteller forskeren.

En annen grunn til at man tåler slike skjellsord, er fordi det kan være ekstra risikabelt å si ifra som arbeidstaker, enten fordi man er i avhengighetsforhold til kunder eller på grunn av maktforholdet til arbeidsgiver. 

– Samtidig kan det å skjule egen reaksjon og tåle rasisme innebære at man samler opp og lagrer alle disse negative erfaringene. Dette kan igjen føre til opplevd stress og uhelse. Dette vet vi ikke nok om i en norsk kontekst, sier Orupabo.

Siden det kan være ekstra risikabelt å konfrontere den som diskriminerer, er det viktig at ledere og arbeidsgivere tar det alvorlig, understreker forskeren.

Erfaringene som kommer fram i denne artikkelen er nokså typiske hos ansatte med minoritetsbakgrunn som jobber i førstelinja, ifølge Orupabo. Både innenfor helse og omsorg og salg og service.

– Krenkelser som er knyttet til ansattes etniske og religiøse bakgrunn kan stå i veien for at de får utført arbeidet sitt. For eksempel når en pasient ikke vil bli stelt fordi pleieren bruker hijab eller har mørk hudfarge.

Offerrolle

Å bli utsatt for rasisme og snakke om det er et av våre største tabuer, mener førsteamanuensis Ariana Guilherme Fernandes ved OsloMet. Hun har skrevet boka Antirasistisk sosialt arbeid (2023) sammen med kollega Marianne Rugkåsa.

For mange er det sårt og vondt å snakke om.

– Hvis rasistiske utsagn kommer fra en klient, så tror jeg man lettere finner seg i det. Klienten blir sett på som den mest sårbare parten, sier hun.

Ariana Guilherme Fernandes, førsteamanuensis ved Institutt for sosialfag på OsloMet.

Anne M. Odland

I den grad man som sosialarbeider tar det opp, kan man oppleve at det blir bagatellisert og bortforklart fra leder og kolleger, tror Fernandes. Noen som utsettes for rasisme har også erfaringer med ikke å bli trodd.

– Det kan gjøre at man unngår å ta det opp. Noen kvier seg også for å gå inn i det som kan oppfattes som en offerrolle, sier de. 

Det kan være lettere å finne forklaringer på uakseptable utsagn når det kommer fra brukere, påpeker Rugkåsa. Hun mener det er en tendens til at det avfeies med at vedkommende for eksempel var påvirket av rus eller sint fordi hen fikk avslag på et vedtak.

– Hva skal man tåle fra sårbare brukere?

– Man skal ikke tåle noe. Ingenting! sier Rugkåsa og Fernandes.

De mener at man kan forstå aggresjon fra brukere, men at det er viktig at sosialarbeidere stiller samme krav til dem som til andre.

– Vi har et ansvar for hvordan vi behandler medmennesker. Sosialarbeidere har et særlig ansvar for å si fra om det som ikke er akseptabelt. 

– Ikke akseptabelt

Hvis skjellsordene som helse- og sosialarbeiderne får slengt etter seg var fra kolleger, hadde saken vært rimelig enkel, mener filosof Joakim Hammerlin.

– Det er ikke akseptabelt. Punktum.

Filosof Joakim Hammerlin.

Nansenskolen

Det gjør det mer krevende at skjellsordene kommer fra brukere, synes filosofen som til daglig underviser ved Nansenskolen i filosofi og politikk.

– Da kan det bli mer ullent å sortere i fordi det kommer an på brukeren. Det kan være brukere som kognitivt ikke er i stand til å ta imot budskapet på en god måte.

Hammerlin mener du har rett til å reagere. Men han mener du må reagere på en måte som samstemmer med den rollen du har.

– Det er viktig at man bevarer roen og sier ifra på en ikke-konfronterende og forståelig måte for brukeren. Si at du blir lei deg når personen sier sånne ting og forklar hvorfor. Det vil ikke alltid nå fram, men det kan uansett være verdifullt for deg selv å vite at du har sagt ifra.

– Hvorfor unnskylder vi den type oppførsel i noen tilfeller?

– I noen situasjoner går de ansatte inn i brukernes private hjem. Da er det andre regler som gjelder. Det er ikke ulovlig å si rasistiske ting i ens eget private rom.

Samtidig tenker filosofen at man har rett til å si ifra ettersom man yter en tjeneste til en annet menneske og er i en arbeidssituasjon der man har krav på å bli respektert.

Hammerlin mener de som jobber med mennesker som er syke eller har andre utfordringer, innstiller seg på at de ikke kan ha de samme forventningene til dem som de har til folk ellers i samfunnet.

– Sånn tror jeg det til en viss grad også må være. Men man må ha en form for tilsvarsrett. Det er en balanse der.

Umulig å regulere

Loven sier ingenting om hva hver enkelt av oss skal tåle eller ikke tåle, ifølge Arbeidstilsynet.

– Det ville vært umulig å regulere tåleevne, sier seksjonsleder Ida Aagaard.

Det lovverket sier noe om, er arbeidsgivers plikt til å verne ansatte mot forhold som kan gi helseskader.

– Det ligger en tydelig forventning om at arbeidsgivere skal forebygge belastninger som kan gi negative helsekonsekvenser, enten det skyldes dårlig inneklima, høy arbeidsbelastning eller rasisme og diskriminering på jobb, sier Aagaard.

– Må sosialarbeidere tåle mer enn andre?

– Nei, men mange sosialarbeidere utvikler nok en høy toleranse for det. Men de har det samme vernet som andre arbeidstakere.

– Hvilket ansvar har arbeidsgiver?

– Arbeidsgiver er forpliktet til å drive systematisk forebygging for å hindre at det skjer. Ikke alle vil få samme reaksjon etter rasisme eller diskriminering, og derfor er det ikke den personlige tåleevnen som reguleres av loven. Arbeidsgivere skal forebygge at dette oppstår. Den menneskelige variasjonen må arbeidsgiver ta innover seg.

Behandles ulikt

Aysel Øzdemir jobber i dag i barnevernet. Der kan ansatte bli møtt forskjellig avhengig av etnisiteten sin, forteller hun.  

Brukere kan ha en oppfattelse av at den ansatte ikke forstår dem fordi de ikke har samme bakgrunn eller samme religion, ifølge Øzdemir. Hun kan oppleve samme reaksjon fra brukere som er etnisk norske. 

Sånn bør det ikke være, mener sosionomen.

– Derfor må vi snakke mer om rasisme. Da kan vi bli bedre til å håndtere det. Og så må førstelinjetjenesten jobbe mer med kulturforståelse.

Hanna Skotheim

Hva mener FO?

– Man skal ikke bare tåle. Samtidig vet vi at våre folk jobber med sårbare personer og under press, så det er viktig hvordan arbeidsgiver tar ansvaret for det, sier forbundsleder Marianne Solberg.

Da tenker hun på hvordan du blir møtt når du sier ifra? Om arbeidsgiver tar det på alvor? Og om arbeidsgiver jobber for hindre og forebygge belastningen som det er?

– Det er enklere å tåle det hvis man har en leder og kolleger som ser at det er en belastning.

Solberg viser til arbeidsmiljøloven og at arbeids­giver har hovedansvaret for å sikre et trygt og
forsvarlig arbeidsmiljø.

– Det har man ikke hvis man blir utsatt for rasisme og diskriminering, understreker forbundslederen.

Hvilket ansvar har arbeidsgiver?

– Kommuner og fylkeskommuner er som arbeidsgivere forpliktet til å sikre sine ansatte et forsvarlig arbeidsmiljø. Samtidig skal de levere forsvarlige tjenester til innbyggerne, også de mest sårbare blant oss. I noen tilfeller kommer disse forpliktelsene i konflikter som må håndteres.

Det sier Marit Roxrud Leinhardt, avdelings­direktør for arbeidsgiverpolitikk i Kommunesektorens organisasjon (KS).

KS sitt inntrykk er at de fleste fylkeskommuner og kommuner jobber systematisk med viktig HMS-arbeid for å redusere risikoen for dårlige opplevelser.

Leinhardt sier at KS skal være en god sparringpartner for arbeidsgiverne i kommunesektoren i det systematiske HMS-arbeidet.