Solfrid Rød

solfrid.rod@lomedia.no

Simen Aker Grimsrud (foto)

Psykologi og barnevern har vært en så viktig del av livet at hun ikke kan legge det bort, selv om hun for lengst har passert pensjonsalderen.

– Jeg vil fortsette å skrive og undervise så lenge hodet er klart, og så får noen andre vurdere det, ler hun.

Kvelden før har hun fått Kongens fortjenstmedalje, etter initiativ for Norsk barnevernssamband, Norsk Fosterhjemsforening og FRI – Foreningen for kjønns- og seksualitetsmangfold.

«Gjennom snart 60 år har hun vært en bauta på fagfeltet utviklingspsykologi og barnevern», heter det i forslaget til Slottet.

Hennes betydning for fagutvikling og politikk utdypes i støttebrev fra ulike hold. «Vigdis er en som har tråkket opp stiene foran oss, og som har bidratt til at vi kan leve så fritt som vi gjør i dag», skriver FRI.

Hovedpersonen setter stor pris på både medaljen og alle godordene, men innrømmer at hun blir litt brydd over så mye oppmerksomhet.

Et alvorlig avvik?

Egentlig var planen å bli journalist, og hun skulle få prøve seg i en avis på Østlandet.

Men da redaktøren sa at hun aldri hadde fått den sjansen, hvis det ikke var for at faren hennes var redaktør i Aftenposten, tenkte unge Bunkholdt: Dette vil jeg ikke være med på.

I stedet tok hun seg jobb i en bokhandel.

En dag det var vareopptelling kom hun over Adolf Hals sin introduksjonsbok i psykologi.

– Jeg tenkte; Dette var jammen spennende. Hvor driver de med dette? Og så fant jeg ut av det var på universitetet. Så da meldte jeg meg opp, det var ingen opptakskrav på psykologistudiet den gangen, erindrer Bunkholdt.

Valget var åpenbart et lykketreff. Men én del av pensum falt den flittige studenten tungt for brystet.

I en av lærebøkene sto det svart på hvitt at homofili var et alvorlig personlighetsavvik, som ofte skyldtes en skade tidlig i livet.

– Det var tøft. Og jeg kunne jo ikke unngå å lure på om de hadde rett. Men det var det ene semesteret, og så klarte jeg å legge det dødt.

Bunkholdt har fortsatt liggende en brevveksling med en nå avdød psykiater som skriver at homofile kjennetegnes av at de ikke kan styre sine drifter.

Men alt håp var likevel ikke ute, mente han: Man kan leve i sølibat. Om ikke det går, er kastrering en mulighet. 

Et liv langs to spor

Lenge fulgte Vigdis Bunkholdts liv to spor; ett med familie og venner fra skole og fritidsaktiviteter og ett som aktiv i Forbundet av 1948, som kjempet for homofiles rettigheter, og venner derfra.

Hun hadde godt i begge sine verdener, og hadde ikke noen problemer med disse to parallelle sporene.

– Det var litt sånn; Jeg er flink på skolen, jeg er flink på piano, jeg er god i tennis, jeg er glad i foreldrene mine, og så er jeg lesbisk. Familien min var veldig hyggelig, men også veldig konservativ. Måten de uttalte seg på når homofili kom opp på et generelt grunnlag, inviterte ikke til å fortelle, sier Bunkholdt og ler.

Men da hun møtte sin store kjærlighet Solveig og inngikk partnerskap med henne, skjønte hun at dette var en altfor viktig del av livet til å gjemmes bort.

Da var begge foreldrene døde, så Bunkholdt dro hjem til sin søster og svoger og sa det som det var.

De to nevøene, som bodde på hver sin kant av landet, fikk nyheten formidlet i et brev fra sin tante.

Det endte med gratulasjoner og to drammeglass i posten, og det nå 50 år lange forholdet har aldri vært noe problem i familien.

Simen Aker Grimsrud

– En oppvåkning

Da Bunkholdt var ferdig utdannet psykolog i 1961, begynte hun å jobbe i daværende Oslo helseråds avdeling for barne- og ungdomspsykiatri.

En av avdelingens oppgaver var å gi barnevernet råd i de tyngste sakene. Spørsmålet var om noen av psykologene kunne tenke seg det oppdraget.

Det kunne unge Bunkholdt.

– Alle som jobbet der var godt voksne kvinner, som hadde sett hvordan livet var for dem som hadde det vanskelig. Jeg var ung og nyutdannet, og hadde alltid vært privilegert. Jeg tenkte: Hvordan skal de høre på meg? Men de tok godt imot meg, og vi hadde gode diskusjoner.

– Hva var det som fenget deg med akkurat det fagfeltet?

– Jeg tror det var å se sammenhengen mellom de problemene barn og familier hadde og den konteksten de levde i. Barnepsykiatri den gang var så individualisert, det handlet ofte kun om mor og barn.

Det gjorde inntrykk på den unge psykologen å møte alenemødre som lå våkne om natta og tenkte på at de ikke kunne sende barnet i bursdagsselskap fordi de ikke hadde råd til gave.

Ekstra godt husker hun en mor som stolt fortalte at hun hadde klart å kjøpe walkman til sønnen sin til jul.

– Den kostet 100 kroner, og jeg tenkte: det er ikke mer enn partneren min og jeg fort kan bruke på kaffe og wienerbrød på kafé. Det var en oppvåkning for meg, forteller Bunkholdt.

– Det ser litt skummelt ut

Barnets beste og barns rettigheter er begreper Vigdis Bunkholdt har skrevet om, forelest om og kjempet for.

Hun er glad for at den nye barnevernloven så tydelig fastslår barns rettigheter, men minner om at fagfolk alltid må ha øye for hva som begrenser og hindrer at rettighetene blir reelle.

Hun satt i det såkalte Raundalen-utvalget, som i 2012 konkluderte med at barns tilknytning og relasjoner skal ha forrang foran det biologiske prinsippet, det vil si ideen om at biologisk tilknytning har en egenverdi selv om omsorgen svikter.

Utvalget lanserte utviklingsfremmende tilknytning som prinsipp. Det var både viktig og riktig, men ble aldri akseptert som prinsipp, sier psykologen.

– Jeg står for det fortsatt, at relasjon og tilknytning er viktigere enn biologi når de to står mot hverandre.

Bunkholdt bekymrer seg for motsatte tendenser i norsk barnevern de siste årene etter at Norge gjentatte ganger er dømt i den europeiske menneskerettighetsdomstolen (EMD): antall omsorgsovertakelser synker kraftig, og fosterforeldre roper varsku om at barn presses til samvær som de ikke ønsker og som i verste fall skader dem.

– Disse endringene har kommet så raskt etter EMD-dommene, det ser litt skummelt ut, mener Bunkholdt.

Hun minner om at Norge ikke er dømt for gale konklusjoner, men for svake skriftlige begrunnelser.

Svaret må derfor være å skrive bedre og vise fram de faglige vurderingene som gjøres i hvert enkelt sak, ikke å la seg styre av frykt for nye dommer i EMD, mener hun.

Politiet legger seg flate: Brukte feil system for å varsle om barn som trengte hjelp

– Ikke en grå og fortvilet masse

– Hvis du ser tilbake til starten, hva er den største endringen i norsk barnevern?

– Kunnskapsutviklingen. Barnevernslitteraturen var temmelig mager da jeg begynte. Nå kommer det nye bøker hele tida, i tillegg til offentlige utredninger, rapporter og lovendringer.

– Likevel kritiseres barnevernet stadig for å ha for lite kunnskap?

– Jeg er ikke uenig i at det er mangler, men tilfanget av kunnskap er stadig større. Spørsmålet er selvsagt om overarbeida og underbetalte barnevernsarbeidere kjøper dem og setter seg ned og leser dem.

Psykologen er lei av å høre statsråder si at de satser på barnevern. Hvorfor tar de ikke på alvor ansattes ønsker om en norm for antall saker, undrer hun.

Og hva med utdanningene? De er det psykologen kaller «gresselig korte» med tanke på det som møter dem i arbeidslivet.

I tillegg har de ofte for dårlig tid til å fatte alvorlige beslutninger, og så må de stå og ta imot kritikken.

– Det er bra at de blir gått etter i sømmene, og at noen påpeker hvor stingene ryker. Men de må også snakke om den delen av sømmen der stingene holder. Det er fort gjort å svartmale, jeg har også vært kritisk. Men det er viktig å huske at de barnevernsansatte ikke er en grå og fortvilet masse. De er ivrige, engasjerte, og det gjøres mye godt barnevernsarbeid der ute.

Innsparinger: FO og NTL er bekymret for statlige barnvernstjenester i vest

Revirtenkning

Manglende samarbeid mellom ulike fagfolk og ulike instanser har, ifølge Bunkholdt, forfulgt fagfeltet i alle de snart 60 årene hun har kjent det.

At de jobber etter ulike lovverk kan gjøre samarbeid vanskelig, men ikke umulig, mener veteranen.

– Det er for mye revirtenkning. Skal man komme dette til livs, må man begynne i utdanningene. Studentene må lære helt fra starten at ok, du kan mye om samspill, men det samspillet skjer i en kontekst, og den konteksten er det noen andre som kan mer om enn deg, sier hun.

Inntil nylig har hun fortsatt å undervise, på Barratt Due Musikkinstitutt og på OsloMet. Dermed får hun dyrket sin lidenskap for både musikk og barnevern.

– Det gir meg glede. Jeg liker å møte studentene, men jeg synes det er ille å forlate dem etter fire timer om fosterhjemsarbeid, forteller hun.

Mye lest: Far slet med å ta vare på den nyfødte babyen. Da flyttet barnevernet inn

Frykter konservative vinder

Vigdis Bunkholdt var aktiv i Forbundet av 1948 den gang både homofili og selve forbundet var kriminalisert, og vet at det nytter å organisere seg.

Fagforeningen må fortsette å kjempe for de barnevernsansattes arbeidsforhold, og FRI og andre må fortsatt kjempe for toleranse, mener hun.

Nylig var hun og kona invitert til Statkraft og Norges Bank for å snakke om hvordan store organisasjoner kan legge til rette for åpenhet og toleranse.

– Det ble til og med servert cupcakes med glasur i regnbuefarger, ler Bunkholdt.

– Det er så viktig at arbeidsgivere og andre tar et slikt ansvar. Hvis de konservative vindene som nå blåser over Europa, kommer hitover, frykter jeg at slike initiativ blir borte. Jeg skulle ønske at politikerne våre tok tydeligere til motmæle mot negative holdninger. Når man skraper i fernissen, står det ikke alltid så bra til, mener Bunkholdt.