Simen Aker Grimsrud

simen@lomedia.no

Fartein Rudjord (foto)

Etter studiene flyttet Vilde Vatn til den lille finnmarkskommunen Måsøy for å begynne i sin første jobb som saksbehandler.

To dager senere sa sjefen opp.

Etter noen uker sto hun der alene – som den eneste ansatte i barnevernstjenesten. Vatn ble stedfortreder for leder, og etter hvert konstituert leder.

– Jeg husker jeg tenkte at dette er tull; jeg kan ikke bli barnevernsleder, sier Vilde Vatn i dag, nesten fire år senere.

Mye makt

I halvannet år jobbet hun alene i barnevernstjenesten i Måsøy. Hun fikk ansvar for alt fra tiltak og omsorgsovertakelser til økonomi og rapportering.

Vatn fikk seks timer i uka med veiledning fra barnevernslederen i Hammerfest. Resten av tiden måtte hun klare seg selv.

Hun gikk løs på oppgaven med ungdommelig pågangsmot og et systematisk hode. Hun opplevde raskt mestring.

Samtidig syntes hun det var vanskelig å sitte med så mye makt alene.

– Jeg skulle ta beslutninger som er store for familiene. Jeg husker jeg tenkte: hvem er jeg til å bestemme om omsorgen er bra nok? Jeg er 24 år og har ikke egne barn, sier hun.

Jobbet lange dager

Da Vatn ble barnevernsleder, økte antall bekymringsmeldinger i kommunen. Hun tror det handler om at hun i starten brukte mye tid på å bygge tillit i lokalsamfunnet og hadde samtaler med skole, barnehage og politi.

– Jeg måtte fortelle hva en undersøkelse er, og hva slags type hjelp vi gir. Flere hadde vært skeptiske til å melde fra til barnevernet.

Arbeidsmengden vokste i takt med bekymringsmeldingene som ramlet inn. Ofte var hun ikke ferdig før ni om kvelden. Hun jobbet lørdager og søndager.

Det sosiale livet på det nye hjemstedet var begrenset. Vatn ville ikke bli kjent med noen som hadde barn, som kunne komme i konflikt med jobben. Hun holdt seg stort sett til andre innflyttere.

Reaksjon på denne saken: Kommunen ansatte 24-åring som barnevernsleder: – Ikke forsvarlig

Redd for å gjøre feil

Hun fikk gode kolleger fra andre tjenester i kommunen. Men i jobben som barnevernsleder var hun alene om avgjørelsene. Hun kunne ligge våken om natta og tenke. Gjorde hun det riktig eller feil? Visste hun egentlig hva tiltak var?

– Kanskje forsto jeg ikke lovverket riktig, kanskje registreringen ble gjort feil? Jeg var redd for å låse meg fast i en måte å jobbe på som var feil.

Da lederstillingen ble lyst ut permanent etter et halvt år, hadde hun ingen planer om å søke. Men ifølge Vatn var det bare én person som søkte på stillingen, en som ikke engang snakket norsk.

– Jeg gjorde jo jobben allerede, så da kunne jeg like godt søke. Jeg så at det var uforsvarlig å ha en barnevernstjeneste med én ansatt, og motivasjonen min var å ta tak i dette, sier Vatn.

Det var vanskelig å få folk til å jobbe i barnevernet i Finnmark.

– De hadde bare meg, og jeg tenkte at det var bedre for barna at jeg tok jobben, sier Vatn.

Ble syk

Etter å ha jobbet lange dager i ett år, nesten uten ferie, sa det stopp. På vei hjem til juleferie, ble Vatn influensasyk. Dagene gikk, men symptomene ga seg ikke. Da skjønte hun at det handlet om noe mer enn influensa.

Hun ble sykmeldt.

– Jeg hadde vært i en boble. Da jeg fikk det litt på avstand, skjønte jeg at dette måtte jeg ut av, sier Vatn.

Hun jobbet for mye. I ettertid ser hun at hun burde sagt fra tidligere om at hun trengte mer hjelp.

Hun flyttet til familien på Østlandet da hun var sykmeldt. Vatn kunne våkne i full alarmberedskap og tenke at det var noe hun skulle gjort.

Hun hadde ikke lyst til å reise opp til Finnmark igjen, men hun ville ikke forlate barnevernstjenesten i denne tilstanden. Hun hadde allerede begynt å jobbe for at kommunen skulle inngå i et samarbeid med en eller flere kommuner.

– Jeg så hvor sårbart dette var. Jeg opplevde at det ikke var sikkerhet for barn og unge som ikke hadde det bra. Hvis jeg var syk, hvem skulle ta seg av sakene?

Etter sykmeldingen reiste hun opp til Finnmark og fortsatte i jobben som barnevernsleder. Da hun skjønte at kommunen ville få i havn et samarbeid med Hammerfest kommune, sa hun opp jobben.

Skremmende

I dag jobber Vilde Vatn som saksbehandler i barnevernstjenesten i Drøbak. Der har hun jobbet i tre og et halvt år. Snart starter hun i ny jobb som familieterapeut i Oslo.

Men at hun skulle tilbake til barnevernet etter erfaringene i Finnmark, var ingen selvfølge.

– Man blir jo litt skremt av det man har opplevd. Jeg var veldig usikker på om jeg hadde gjort ting riktig eller feil, fordi jeg var alene.

– Vil du bli barnevernsleder igjen?

– Jeg skal ikke lukke noen dører, men her og nå vil jeg ikke det. Barnevernsledere gjør en viktig jobb, men hvem er det som gir oppfølging og veiledning til ledere?

Lite støtte

Mangel på veiledning er en av årsakene til at mange barnevernsledere slutter i jobben, ifølge Torill Moe, førsteamanuensis i barnevernsledelse ved NTNU.

Ifølge tall fra kommunenes organisasjon KS slutter hver femte barnevernsleder hvert år.

– Forskning viser at en god del barnevernsledere opplever at det ikke er tilstrekkelig støtte fra overordnet ledelse og de mangler egne lederteam, sier Torill Moe.

Hun mener turnover blant ledere er et sammensatt problem. De opplever et svært høyt arbeidspress i et krevende arbeidsområde å lede.

Moe har ansvaret for en nasjonal videreutdanning i barnevernsledelse ved NTNU, som er finansiert av Bufdir. Siden oppstarten i 2016, har 207 studenter fullført utdanningen.

Hvor mange av dem som fortsatt jobber som barnevernsledere, har ikke Moe oversikt over.

– Men vi er kjent med at det er stor turnover også blant ledere i kommunalt barnevern, sier hun.

NTNU har nå sendt ut en spørreundersøkelse til alle som har tatt videreutdanningen. Det er foreløpig bare 58 som har svart.

Bekymret for distriktene

I undersøkelsen fra NTNU fikk Moe og kollegene noen gode innspill på hva som må til for å bli i jobben lenge:

Det handler blant annet om å ha en toppledelse som gir barnevernsleder støtte, bedre rammevilkår, tilstrekkelig med støttefunksjoner, gode lønnsvilkår, og at ledere må få veiledning og mulighet for kompetanseheving.

– Jeg er spesielt bekymret over at det er vanskelig å få tak i barnevernsledere i distriktene, sier Moe.

At ferske ansatte blir kastet inn i rollen som ledere, bekymrer henne.

Hun opplever at mange barnevernsledere er dedikerte og brenner for jobben.

– Det er bare synd rammevilkårene ikke er gode nok. Det er ingen tvil om at presset på barnevernslederne er høyt.

Bufdir, direktoratet som har ansvaret for barnevernet, opplyser til Fontene at de ikke har tall som viser hvor mange som slutter i barnevernet etter endt videreutdanning.

– Det er uheldig og krevende for kommunene dersom barnevernsledere som tar videreutdanning slutter i jobben. I så fall vil det være viktig å kartlegge årsakene og vurdere tiltak slik at de fortsetter å jobbe i barnevernet, sier Agnethe Kjerschow, fungerende avdelingsdirektør i Bufdir.