Frøydis Falch Urbye, Dagsavisen

– Vi tenker på pasienter som en sårbar gruppe, en gruppe det ikke skal stilles brysomme krav til, konstaterer «Maria».

Summen av pasienter som nekter å la seg behandle av pleiere med mørk hud eller hodeplagg, kolleger som diskuterer innvandringspolitikk rundt lunsjbordet og sjefer som benekter rasisme på arbeidsplassen kan bli svært belastende for den enkelte arbeidstaker. Det mener daglig leder i Organisasjon mot offentlig diskriminering (OMOD), Akhenaton Oddvar de Leon.

I løpet av det siste året har organisasjonen vært i kontakt med flere sykepleiere og hjelpepleiere – alle kvinner – som opplever rasisme på jobb. Nå har OMOD sendt et brev til Norsk Sykepleierforbund (NSF) hvor de blant annet krever at muligheten til å rapportere opplevd rasisme, hatprat og diskriminering må forbedres straks. I tillegg krever organisasjonen en opprydding i hvordan man håndterer diskriminerende pasienter. I brevet hevder OMOD også at sykepleiere i enkelte bydeler selv blir sittende igjen med ansvaret for å finne en passende sykepleier til pasienter som nekter å motta hjelp fra helsearbeidere med innvandrerbakgrunn.

• Oslo kommune diskriminerte: Helsevikar «Anna» fikk ikke jobbe fordi hun er mørk i huden

Tør ikke si fra

En av helsearbeiderne som har vært i kontakt med OMOD på grunn av diskriminering «Maria». Maria er høyt utdannet, er ikke hvit og har en aksent som avslører at hun er oppvokst utenfor Norge. Hun er den eneste av innvandrerkvinnene som vil snakke med Dagsavisen, men heller ikke hun vil stå fram med navn og ansikt.

– Jeg har ingen tro på at min arbeidsgiver ser på dette som et stort problem. Jeg er redd for at arbeidsgiveren min vil reagere med å føle seg personlig krenket og dessuten er jeg avhengig av å ha en jobb å gå til, forklarer hun.

Kvinnen i 50-årene har jobbet i Norge gjennom et langt arbeidsliv og forteller at diskrimineringen preger henne mer jo eldre hun blir.

– Da jeg var ung kunne det nesten gjøre meg litt stolt. Bare jeg kunne knytte skolissene til pasientene så ble de imponert. Som utlending med gebrokken norsk er det ingen som tror at du kan jobben din og derfor blir de alltid positivt overrasket, forteller hun.

Diskriminering fra pasienter er en ekstrabelastning i en hverdag med kolleger som komplimenterer henne med at hun er «gyllenbrun og fin, ikke så mørk» og ukentlige diskusjoner om «de som ikke vil jobbe, de som ikke vil lære seg språket», forklarer Maria.

– De ser på meg som en heltehistorie fordi jeg både jobber og snakker norsk. De fleste av oss gjør jo ikke det, sier hun med ironi i stemmen.

Akhenaton Oddvar de Leon i OMOD peker på noe av det samme.

– Har dere lurt på hvorfor Ali ikke sitter rundt vårt bord, hvorfor han aldri sier noe? Kanskje det er fordi vi alltid skal snakke om innvandring, altså han og hans folk? spør han retorisk.

• Oslo kommune diskriminerte vikar: – Den politiske ledelsen må komme på banen, krever SV-politiker

Oversettes til «ufin» oppførsel

Maria er godt voksen og syns ikke lenger det er stas å overraske pasientene med skolisseknytting. Hun forteller at hun til en viss grad forventer å møte diskriminerende pasienter, de er tross alt et snitt av befolkningen. Likevel mener hun at pasienter som ytrer rasistiske holdninger bør møte samme konsekvenser som pasienter som slår eller truer med vold.

– I min verden er det ikke noen forskjell på ord og uttrykk, og slag og stikk. Man skal ikke måtte tåle det.

– Hvordan mener du at ledelsen skal reagere på pasienter som ytrer seg rasistisk mot pleiere?

– Vi tenker på pasienter som en sårbar gruppe, en gruppe som ikke skal få noen merbelastning fra behandlerne. Det mener jeg er feil, jeg mener det skal være nulltoleranse mot rasisme, også fra pasienter. Jeg mener at de må ta en og en sak med pasienten – hver eneste gang – men det blir jo ganske konfronterende og konfrontasjon ligger ikke i kulturen i dette landet, svarer hun.

Ifølge OMOD er ledelsens håndtering av rasismeanklager en av de største utfordringene innvandrerne som utsettes for rasisme av pasienter opplever.

– De nekter ofte for at rasisme finnes, rett og slett. Jeg vet om flere sykepleiere som forteller at de blir nektet å rapportere inn rasisme i avviksrapporteringen. Deres overordnede instruerer at «rasistisk eller diskriminerende atferd» byttes ut med at pasienten har vært «ufin». De ansatte opplever dette som om deres subjektive opplevelse må omskrives slik at problemet ikke blir definert som det det er, diskriminering og rasisme på jobben, forklarer han.

• Geofysiker Paul har søkt 2.500 jobber, men får ikke napp i Norge: – Systematisk diskriminering

Overrasket av omfanget

Fylkesleder i Norsk Sykepleierforbund, Line Orlund, sier at de får betraktelig færre henvendelser om rasisme fra sine medlemmer nå enn for ti år siden. Hun forteller at hun har regnet med at nedgangen har betydd at Oslos befolkning har vendt seg til et flerfarget helsevesen, og sier at hun derfor er overrasket over omfanget organisasjonen beskriver i brevet. At det skal være vanskelig å rapportere om rasisme på jobb, har hun ikke kjennskap til.

– At det ikke er mulig å rapportere diskriminering som avvik har jeg ikke hørt før, uten at jeg tviler på det OMOD skriver. Hvis ansatte på enkelte institusjoner opplever at de ikke får lov til å rapportere om dette, handler det om dårlig lederskap, men jeg håper ikke det er symptomatisk for hele helsevesenet. Rapportering av diskriminering av helsepersonell er teknisk sett alltid mulig, konstaterer hun.

– Vanskelig å håndtere

Line Orlund mener situasjoner som den Maria beskriver er vanskelig for en ledelse å håndtere. Den ansattes rett til en rasismefri arbeidsdag veies opp mot pasienters rett til behandling. At alle rasistiske pasienter bør konfronteres er hun ikke enig i.

– Det er nok ikke alt som kommer fra pasienter som er gjennomtenkt rasisme. Mye er usedvanlig tåpelige betraktninger fra pasienter som ikke skjønner at de sårer. Dessuten fører en del sykdommer til at grensen for hva man sier viskes ut. Som leder står man her i valget mellom å sende en ansatt inn i en situasjon der man vet at hun eller han blir diskriminert av pasienten, eller å bruke en annen ansatt.

Leders ansvar

Hva slags rettigheter har man som pasient, har man for eksempel rett til å ikke la seg behandle av en innvandrer, og i neste ledd, har man krav på å få behandling av en etnisk norsk i stedet?

– Du har i utgangspunktet ingen rettigheter, du kan ikke velge hvem som skal behandle deg. Det er et lederansvar å sørge for at pasientene tar imot hjelp fra de de skal, det skal ikke den ansatte stå i alene, konstaterer pasient- og brukerombud i Oslo og Akershus, Anne-Lise Kristensen.

Samtidig mener hun at ikke alle slike pasientene mener noe vondt med oppførselen sin.

– Vi skal ikke akseptere det og vi er nødt til å snakke med pasienten, men det handler ikke alltid om rasisme. Det kan også handle om utrygghet og frykt.

• Polske Radoslaw gjør den samme jobben, men tjener halvparten av lønna til norske kolleger: – Jeg synes det er rart

• Meld deg på nyhetsbrevet vårt

• Følg oss på Facebook