Sissel Hoffengh, Dagsavisen

På det lille tettstedet Veblungsnes i Romsdal, i fabrikklokalene til Rauma Ullvarefabrikk står en mer enn ett tonn tung 3D-strikkemaskin. Shima Seiki Mach2x kan, med sine fire nålsenger noe ingen andre strikkemaskiner klarer, nemlig å strikke hele, flerfargede plagg med mønster. Slik blir Rauma en av de første fabrikkene i verden med strikkeautomatisering. Målet er å gjøre strikk lønnsomt i Norge.

– Som konkurranseutsatt industri er vi helt avhengig av teknologi som kan bidra til å øke produktiviteten per ansatt. Det er en av de grunnleggende forutsetninger for å kunne holde tritt med med lønnsutviklingen, sier daglig leder Arnstein Digernes på telefon til Dagsavisen.

– Denne teknologien gjør oss i tillegg i stand til å produsere et helnorsk kvalitetsprodukt der råstoffet også er norsk.

Tidligere måtte man sammenføye plaggene manuelt. Et tungt og tidkrevende arbeid, som gjorde det vanskelig med lønnsom produksjon av maskinstrikkede plagg med tradisjonelle mønstre i Norge. Men med den nye teknologien har fabrikken i Romsdal plutselig fått en mulighet for firedobling i produktiviteten per ansatt.

• Sanja har et av Norges sjeldneste yrker

Løft for norsk tekstilindustri

Kari Rømcke, bransjeleder i bransjeforeningen Teko, mener ny strikketeknologi gir nye og uante muligheter og kan gi norsk tekstilbransje et skikkelig løft.

– Dette er et spennende eksempel på hvordan norsk tekstilindustri blir digitalisert. For å klare oss i konkurranse med lavkostland må vi satse på teknologi og innovasjon. Samtidig må vi ligge helt i forgrunnen på kvalitet og design, skriver hun i en pressemelding

Under Oslo Runway i år skrev Dagsavisen om norske motegründere som spår at tekstilindustrien er på vei tilbake til Norge. Nå begynner altså industrien å røre på seg.

Tradisjonsplagg bør strikkes i Norge

Foruten Rauma Ullvarefabrikk er det én italiensk og én engelsk tekstilprodusent som har anskaffet strikkemaskinen. For tiden strikker maskinen på Veblungsnes både Marius- og Varde-gensere for harde livet. Etter hvert skal den også få bryne seg på plagg med Setesdal-, Fana- og Islender-mønster.

– Et av produktene Norge er mest kjent for er tradisjonsstrikken vår. Vi er av den oppfatning at norske tradisjonsstrikkeplagg bør produseres i Norge, med norske råvarer, og ikke for eksempel i Kina. Derfor er det så viktig at vi nå kan gjøre dette på en lønnsom måte, selv med norske lønninger, sier Digernes.

• De kunne lagt ned, flagget ut, gitt opp. Men Janusfabrikken i Bergen spinner videre

Avansert

Anskaffelsen av den nye strikkemaskinen er et resultat av et mangeårig utviklingssamarbeid mellom Rauma Ullvarefabrikk og Shima Seiki. De siste 15 årene har Arnstein Digernes og hans kolleger gjort mange forsøk på å kombinere helplaggteknologi med flerfarget mønsterstrikk og kardegarn for å oppnå lette, funksjonelle plagg i tråd med det beste i norsk strikketradisjon.

– Dette er en krevende teknologi hvor det ikke bare er å trykke på en knapp og så kommer det ut ferdigstrikkede plagg. Den setter store krav til kompetanse både når det gjelder programmering, betjening av maskinen og ikke minst vedlikehold, sier Digernes.

Maskinen stiller også strenge krav til garnkvaliteten.

– Igjen har vi fått bekreftet hvor viktig det er å ha full kontroll på råvarene, altså ullen. Vi har i mange år jobbet med Nortura og datterselskapet Norilia for å få utsortert den beste lamullen til vårt eget spinneri, der vi kan gjøre de nødvendige tilpasningene. Norsk ull er kjent for god elastisitet og spenst, noe som gir lette og luftige plagg som ikke siger, sier Digernes og legger til:

– Med norsk ull og alle prosesser utført i Norge blir disse plaggene blant et fåtall produkter som med rette kan betegnes som 100 prosent norske.

Bygget fabrikk i nedgangstider

Fra midten av 1800-tallet spratt det opp veverier og spinnerier over store deler av landet, men etter andre verdenskrig gikk industrien inn i en langvarig nedgangsperiode. Innen 70-tallet var mesteparten av norsk tekstilproduksjon lagt ned eller flyttet til lavkostland. Én av produsentene som ble igjen var Rauma Ullvarefabrikk.

– Lokalsamfunnet vårt er lite og avhengig av arbeidsplasser. I tillegg hadde vi et nært samarbeid med en lojal kundekrets, deriblant de norske husflidsutsalg. Derfor bestemte vi oss allerede på 70-tallet for å forbli norske. Takket være datidens mer dynamiske skatteordninger kunne vi i løpet av noen år sette av kapital til å bygge en moderne fabrikk med nye maskiner, forteller Digernes.

• Det har blitt nesten umulig å drive garnindustri i Norge. Men Sandnes Garn gir seg ikke