JAN-ERIK ØSTLIE

jan.erik@lomedia.no

– Det bor en fortielse her på Raufoss, det har jeg visst i 40 år, sier Dag Hoel. Vi er på nesten gjengrodde stier, stedet han flyttet fra i 1981 – stedet med ammunisjonsfabrikken (RA) hvor «alle» jobbet. Hjørnesteinsbedriften.

Ingen raufosskritikk

Nå har han skrevet boka «Fred er ei det beste – fra innsiden av den norske ammunisjonsindustrien». Og denne kvelden skal den utvandrede totningen presentere boka i Fyrverkeriet Bibliotek i hjembyen. Han er naturlig nok spent. Boka har nemlig rukket å skape en viss debatt i lokalavisa Oppland Arbeiderblad. Det kan bli bråk på kveldens bokbad av sånt. Men Hoel understreker at det ikke er raufossingene han vil til livs i boka. De som leser boka sånn, leser den feil.

– Min kritikk i boka rammer ikke raufossingene, det er ikke Nammo som er ansvarlig for våpeneksporten. Jeg har ingenting imot folk på Raufoss, og de har ingenting å skamme seg over. Jeg angriper den politiske forvaltningen av norsk våpenhandel. Og om det er noen skurker i boka, så er det politikerne i de to store partiene Arbeiderpartiet og Høyre som fører den samme politikken på dette feltet.

• Uføre Jane (60) må betale nesten 50.000 kroner for smertemedisin med Høies kuttforslag

Hvordan gikk det med oss?

Hoel har skrevet bøker tidligere. Med temaer hentet fra blant annet Cuba og Midtøsten. «Fred er ei det beste» fikk han ideen til for om lag 15 år siden, men han har gått å ruga på råstoffet mer eller mindre hele livet.

– Det er mange historier på Raufoss, sier han, og legger til at da han var tilbake på Raufoss i forbindelse med researchen til boka, tvang fortellingene i boka seg fram. Også det underliggende spørsmålet: Hvordan gikk det egentlig med oss som vokste opp her? Erfaringer fra barne- og ungdomsmiljøet er grunnelementer i framstillingen av livet på Raufoss.

Lar seg ikke skremme

At det er stor fare for bråk når du pirker bort i det ømtålige temaet om hvorvidt det er etisk forsvarlig å selge våpen, kuler og krutt til regimer i Latin-Amerika og i Midtøsten, er jo forståelig. Tidligere Raufoss Ammunisjonsfabrikk – nå Nammo – både var og er en betydelig arbeidsplass for lokalbefolkningen. Alt dette veit Hoel like godt som alle andre.

– Men jeg har aldri vært særlig redd for ubehageligheter sjøl om jeg heller ikke dyrker konflikter – jeg er vel heller litt konfliktsky, sier han. Og legger raskt til:

– Nammo gjør bare jobben sin når de utnytter muligheter i markedet. Det er norske myndigheter som gir eksportlisenser. De må forvalte rammeverket for våpen- og ammunisjonseksport strengere enn hva som er tilfelle i dag. Derfor er det myndighetene som er adressaten for min kritikk. Jeg kjenner det som en nødvendighet å fortelle historien om industrien på Raufoss og hvordan vi i snart hundre år har solgt våpen som brukes i krigsområder.

• Dette bildet viser at butikken bryter loven, men Nille-sjefen nekter

Sjølbedraget

Det er en sterk personlig tone i boka som også kan leses som et kjærlig miniportrett av Raufoss.

– Jeg har blitt mer og mer nostalgisk med årene. Dessuten ønsket jeg å skrive ei bok som har appell til mange lesere, ikke ei bok bare for politisk interesserte. Jeg vil at leserne skal ha en opplevelse med boka, forteller Hoel.

– Men du er jo et politisk menneske – hva er det du dypest sett vil med den?

– Vi må erkjenne at vi mennesker er skrudd sammen slik at vi først og fremst hegner om oss sjøl. Om vi ikke styres politisk, vil arbeidsplasser trumfe alle andre menneskelige hensyn. Historien viser at vi går over lik for å trygge sysselsetting i Norge. Vi lar være å snakke om at norske våpen brukes av regimer med frynsete rykte, og forteller heller vakrere historier om oss selv og om norsk forsvarsevne. Vi foretrekker å være uinformert, framfor å bli konfrontert med Nammos eksport De forente arabiske emirater.

Hoel har fått blandede reaksjoner på boka. Raseri og hurrarop. Han forteller at mange er glade for den. Men det er ikke de som roper høyest. På lanseringen i Fyrverkeriet Bibliotek får han flere positive tilbakemeldinger.

USA

Hoel kan sikkert oppleves som streng. Som en mann som insisterer på å holde sin egen sti rein. Han mener da også at konsekvensen av bare å følge egne interesser ender med anarki og den sterkestes rett. De som ser på ham som politisk naiv, mener han at tar feil. At han er sterkt kritisk til mye av det USA foretar seg, har han aldri lagt skjul på.

– USA er vår desidert viktigste handelspartner på våpeneksportsiden. Nammo er en sentral leverandør til USAs væpnede styrker. At dette ikke problematiseres mer, ikke minst nå som Donald Trump er blitt president i landet, syns jeg er rart. Jeg har ikke nødvendigvis noen løsning på dette, men konstaterer at det ikke ser ut til å være mulig for oss å mene noe annet enn hva USA mener. Og det våpenindustrielle samarbeidet med USA har bare blitt sterkere og sterkere.

Hoel er også sterkt bekymret fordi Nammo i dag eier bedrifter i 14 land – blant annet i USA. Og når de produserer i USA, er det USAs eksportlovgivning som gjelder. Dessuten er han kritisk til salgskontoret som Nammo har etablert i Abu Dhabi.

• Navs beskjed til torturoffer: Du finnes ikke i systemet

Arbeidsplasser trumfer alt

Det fins mange som mener at arbeidsplasser trumfer alt. At det er underordnet hva en bedrift produserer så lenge det gir arbeidsplasser og de ansatte ei lønn å leve av. Sånne synspunkter er relativt utbredt i fagbevegelsen. Og fagbevegelsen er en maktfaktor, ifølge Hoel.

– Problemet her er at sånne tanker ikke er moralsk konsistente. Hadde vi sett ofrene for våpen- og ammunisjonsindustrien, så hadde vi neppe klart å leve med det. Men det gjør vi jo svært sjelden. Hadde vi vært i Gaza og sett M72 – og hva denne panservernraketten gjør med mennesker og bygninger – så ville vi kanskje ikke klart å produsere den. Moral er viktig for oss, derfor vil vi vil helst ikke vite når noe er galt, sier Hoel. Uvitenheten beskytter oss.

Og tomme ord er dette ikke. Han har sjøl jobbet i områder av verden – for eksempel i Latin-Amerika – hvor ammunisjon fra Raufoss er blitt brukt. At noen på Raufoss har valgt å gå ned i skyttergravene og nekter å ta disse problemstillingene på alvor, mener Hoel bare bekrefter hva teksten i boka påstår: At vi fortier det personlig ubehagelige.

En annen bedrift er mulig

– Når det gjelder LO og fagbevegelsen, har de heller ingen ære i dette spørsmålet. Men en ting skal de ha – fagbevegelsen ved Fellesforbundet har bygd opp et trygt samfunn her på Raufoss, sier forfatteren som ønsker seg endrede holdninger også i arbeidslivet.

– Bilindustrien er endringsvillig når det gjelder å produsere mer klimavennlig biler – hvorfor kan ikke våpen- og ammunisjonsindustrien også tilpasse seg mer til den nye tid? At arbeidsplasser trumfer alt, er det jo menneskelig å mene. Men nettopp derfor er det viktig å håndheve et forsvarlig etisk rammeverk. Jeg tror på politikk, jeg er ikke anarkist.

– Hva ville Raufoss vært uten Ammunisjonsfabrikken?

– Det var industrien som bygde Raufoss – et trygt og godt samfunn. Da RA på slutten av 1990-tallet ble omstrukturert, ble det skapt en industriklynge med Nammo som sterkeste part. Men på langt nær alle steller med våpenindustri. Vi har vi fått et sammensatt og livskraftig, høyteknologisk industrimiljø som går godt. Det har blitt et glimrende bilde på at et industristed ikke trenger å være avhengig av en stor industrigigant, sier Dag Hoel.

• Les flere saker om fagbevegelsen, arbeidsliv og politikk på vår forside

PATRONEN: Kunstverket står rett ved siden av fabrikken på Raufoss.

Jan-Erik Østlie