Jatushiga Bridget Rajah

jbr@lomedia.no

Pensjonssystemet er delt inn i tre deler: Alderspensjonen fra folketrygden, tjenestepensjon og avtalefestet pensjon (AFP).

1. Alderspensjon fra folketrygden

Det er ikke uten grunn at det norske pensjonssystemet beskrives som en pyramide. Den største delen av pensjonen for de fleste er det man får i alderspensjon fra folketrygden. Dette er en livsvarig ytelse som utbetales til og med den måneden du dør.

Hvor mye du får utbetalt i alderspensjon er avhengig av hva du har hatt i pensjons­givende inntekt, men alle skal kunne få garantipensjon (tidligere minstepensjon), uavhengig om man har vært yrkesaktiv eller ikke.

Pensjonsgivende inntekt er det samme som all brutto lønnsinntekt. Dette inkluderer sykepenger eller arbeidsavklaringspenger, mens det er egne regler for de som mottar uføretrygd eller dagpenger.

Alderspensjonen har et fleksibelt uttak, som betyr at du kan velge om du vil ta ut alderspensjonen fra fylte 62 år – forutsatt du har høy nok opptjening.

I 2011 ble det gjennomført en stor pensjonsreform. Reglene fra denne reformen omtales ofte som «de nye pensjons­reglene».

Derfor blir pensjonen beregnet ut fra de gamle pensjonsreglene hvis man er født i 1954, mens de som er født mellom 1954–1963 har en kombinasjon av gamle og nye pensjonsregler. De som er født etter 1963 får beregnet pensjonen sin ut fra de nye reglene.

Les også: Pensjonssystemet er lagd for folk med lette jobber, mener anleggsarbeider Bengt

2. Tjenestepensjonen

Ok, da har vi gjort unna det første leddet av pensjonspyramiden. Det neste leddet i pyramiden er tjenestepensjonen.

I privat sektor heter det obligatorisk tjenestepensjon (OTP). I 2006 fikk vi lov om obligatorisk tjenestepensjon. Den innebærer at arbeidsgiver skal sette av minimum 2 prosent av lønna til sine ansatte til pensjon.

1. januar 2022 trådte nye regler om pensjon fra første krone i kraft. Ifølge disse reglene skal arbeids­giverne spare minst 2 prosent av de ansattes inntekt fra første krone (tidligere hadde man vilkår som at man måtte stå i minimum i en 20 prosent stilling og ha fylt 20 år).

Nå skal man få pensjon av all lønn fra man fyller 13 år og når inntekten overstiger 1.000 kroner. Arbeidsgivere fikk frist til 30. juni 2022 for å tilpasse sine pensjonsordninger til de nye reglene.

Det finnes tre typer tjenestepensjoner: Innskuddspensjon, ytelsespensjon og hybridpensjon.

Innskuddspensjon:

Dette er den vanligste formen for pensjonssparing i privat sektor i dag. Arbeidsgiver oppretter en spareavtale med en pensjonsleverandør som et forsikringsselskap eller en pensjonskasse.

Pensjonssparepengene settes av på en konto hos pensjonsleverandøren og gir avkastning til pensjonsalder. Du kan selv velge hvor du plasserer pengene, og det er den ansatte selv som bærer risikoen for svingninger i avkastningen på de innbetalte midlene.

Innskuddspensjonen utbetales over et bestemt antall år, som regel ti. Dør du før pensjonsbeholdningen er oppbrukt, arver de etterlatte resten.

Ytelsespensjon:

Har man ytelsespensjon, får den ansatte en avtalt prosentandel av lønn i pensjon, vanligvis mellom 60 og 70 prosent av sluttlønnen. Men for å få det, må man ha full opptjening.

Det vil si at du må full opptjening i ordningen, vanligvis i 30 år. Bytter man jobb før dette, blir pensjonsopptjeningen omgjort til fripoliser som er en type «pensjonssparingsbevis». Ytelsespensjon er en pensjonstype som brukes i mindre grad enn før.

Hybridpensjon:

En ordning som kombinerer deler av ytelsespensjon og innskuddspensjon. Ansatte er garantert et gitt pensjonsnivå som blir fastsatt etter størrelsen på pensjonsbe­holdningen, forventet levetid og pensjonsutbetalingsperioden.

Hybridpensjonen følger også et prinsipp kalt dødelighetsarv. Det vil si at de oppsparte pensjonspengene til de som dør før pensjonsalder går inn i pensjonsordningen.

I denne ordningen har man også et kvinnetillegg. Kvinner lever statistisk lenger enn menn, og må derfor spare opp litt mer som yrkesaktive for å få lik pensjon som menn. Hybridpensjonen er en livsvarig ytelse.

3. Avtalefestet pensjon (AFP)

Den siste delen av pensjonspyramiden er AFP – avtalefestet pensjon. Vi skiller mellom offentlig og privat AFP siden ordningene er forskjellige til tross for samme navn. Her skal vi konsentrere oss om privat sektor.

Den opprinnelige avtalen om AFP kom i tariffoppgjøret i 1988. Hensikten var å gi slitne arbeidstakere, mennesker som sto i fysisk tunge jobber, en verdig avslutning på arbeidslivet.

Dette ville man gjøre ved å gi dem muligheten til å trappe ned sin arbeidsinnsats med tidligpensjon før de fikk rett til alderspensjon fra folketrygden ved 67 år.

Fra og med 1998 var det mulig å gå av med AFP fra 62 år. I pensjonsreformen i 2011 endret man reglene for AFP. Før reformen var det kun ansatte som gikk av mellom 62 og 67 år som fikk AFP, og ordningen sikret at AFP-pensjonistene ikke kom dårligere ut etter fylte 67 år på grunn av tidlig avgang.

Etter reformen i 2011 går AFP til alle som er omfattet av ordningen selv om man står i jobb til man er 70 år. AFP ble til en livsvarig tilleggspensjon, framfor en tidligpensjonsordning.

Levealderjustering ble en del av ordningen (se faktaboks). Pensjonsreformen fra 2011 er fortsatt omdiskutert, og et pensjonsutvalg offentliggjorde sin evaluering av pensjonsreformen 15. juni i år.

Les også: Barbro hadde planer om å bli pensjonist som 62-åring. Så sjekket hun pensjonskalkulatoren

Det er flere vilkår for å kunne få AFP. Du må i minst sju av de siste ni årene når du fyller 62 år ha vært ansatt i en bedrift som har en tariffavtale.

Her må du ha jobbet i minst 20 prosent stilling, og tjent mer enn 1 G (111.477 kroner) i hvert år av disse sju årene.

Av disse sju årene må man også ha vært i arbeid i en AFP-bedrift sammenhengende i tre år forut for uttakstidspunktet.

Man må også starte uttak av alderspensjonen fra folketrygden samtidig som man starter med AFP, minst 20 prosent. Man kan ha ubegrenset inntekt ved siden av AFP.

Mistenker du at arbeidsgiveren din ikke betaler inn pensjon?

Dersom du mener arbeidsgiveren din har en plikt til å opprette pensjonsordning og ikke har gjort det, kan du tipse Skatteetaten om dette. Du kan være anonym.

Skatteetaten kan avgjøre om arbeidsgiveren din må ha en pensjonsordning. Videre kan de pålegge arbeidsgiveren din å opprette pensjonsordning for sine ansatte. Pålegget gjelder imidlertid bare framover i tid.

Hvis arbeidsgiveren din ikke har spart pensjon for deg tilbake i tid, er dette et privatrettslig krav mellom deg og arbeidsgiveren din.

Til tross for loven om obligatorisk tjenestepensjon, så er det dessverre ikke alle arbeidsgivere som betaler inn. Det finnes foreløpig ikke noen overordnet kontroll over dette. Hvis du er usikker, kan du likevel høre med den tillitsvalgte på din arbeidsplass om hva som er pensjonsordningene på din arbeidsplass.

Kilder: Nav.no, Statens pensjonskasse, arbeidslivet.no, frifagbevegelse.no,
regjeringen.no, store norske leksikon