Sidsel Valum (tekst)

sidsel@lomedia.no

Jan-Erik Østllie (foto)

jan-erik@lomedia.no

De er impulsive, tar høy risiko og er ­umulig å få ut av senga om morgenen. Unge har evne til å lære fort, men de er også mer utsatt for å bli hekta på rusmidler. «All ungdom er en fare for seg selv», skrev William Shakespeare i «Hamlet».

– Veldig mye av det jeg har lest om ­nevrobiologi og modning av hjernen, er ting man har visst i praksis alltid. Det spennende er at nå har vi forklaring på hvorfor, sier hjerneforsker Marte Roa Syvertsen.

Hun er forfatter av boka «Ungdomshjernen. Vill og visjonær». En bok hun har skrevet for å hjelpe oss å forstå hvordan det er å være ungdom.

Ny kunnskap om hjernens modning

Helt fram til for et par tiår siden var den vanlige forklaringen på de forandringene som skjer i ungdomsåra hormoner.

Nå vet vi at forklaringen ligger i hjernen, og at den gjennomgår en modningsprosess som ikke er ferdig før i 20–25-åra.

– Da jeg begynte på medisinstudiet i 2001 var ingen ting av dette kjent. Ungdomstida har alltid vært turbulent, men inntil da forklarte vi det med hormoner. Nå vet vi veldig mye mer, takket være ny teknologi, sier Marte Roa Syvertsen.

Hun viser til at vi fikk avansert MR-teknologi som kom litt før år 2000. Etter det har det vært gjort forskning og studier.

– Det er en mye sitert artikkel fra 2010 som viser på et fargekart hvordan modningsprosessen av hjernen foregår fra barn til man er 20–25 år, sier Syvertsen.

– Det viser en sakte bølge som beveger seg fra bakhodet og gradvis framover til pannelappsregionen som det siste. At det tar så lang tid visste vi ikke før vi fikk MR-maskinene, forteller hun.

Det leder hjerneforskeren inn på et tema hun gløder for. Nemlig hva som er funksjonen til pannelappen, noe hun forklarer på en begripelig måte i boka si.

Hun beskriver pannelappen som ­hjernens utøvende myndighet – her er hjernens eksekutive funksjoner – og at den blant annet kontrollerer og regulerer atferd som planlegging, arbeidsminne, oppmerksomhet, impulskontroll, beslutnings­taking og selvevaluering.

– Vi kan ikke forvente like mye av den funksjonen hos en sekstenåring som hos en som er tretti år eller helt voksen, slår hun fast.

BOKAKTUELL: Marte Roa Syvertsen er forfatter av boka «Ungdomshjernen. Vill og visjonær».

Jan-Erik Østlie

Skole tilpasset ungdomshjernen?

– Er skolen riktig designet for hjernen til barn og unge?

– Det er det store spørsmålet! På noen måter kan man kanskje si nei, fordi veldig mye av den kunnskapen vi har om hjernen og hjernenes utvikling er relativt ny, og måten vi organiserer samfunnet og hverdagen på er ganske gammel, sier Syvertsen.

– Det er nok noen ting som kunne vært annerledes hvis skolen skulle vært helt tilpasset den nye kunnskapen. Jeg vil gjerne ta et lite forbehold om at vi jo må ha et samfunn som går rundt. Det er mange hensyn som skal tas. Men ideelt sett så burde for eksempel kanskje ungdom startet skoledagen litt seinere med tanke på deres indre biologiske klokke, fortsetter hun.

Det forklarer hun med melatonin-syklusen, og at melatonin er et hormon som gjør oss søvnige.

– Den er litt forskjøvet hos ungdom sammenlignet med hos voksne. De har melatonin i sirkulasjon litt lenger om morgenen enn det vi voksne har. Derfor er de også trøttere og treigere. Ungdom er B-mennesker rent biologisk, sier hun.

Syvertsen forteller at det er gjort eksperimenter med å starte skoledagen senere, som har gitt veldig gode resultater.

– Men som sagt er det veldig mange hensyn å ta. Ansatte, lærere og resten av samfunnet skal også tas hensyn til, så det er ikke så lett å være helt kategorisk.

– Er det andre ting du tenker er litt feil i ­skolen i dag i forhold til hvordan hjernen til barn og unge er?

– Det er jo veldig store individuelle forskjeller også hos ungdom og det er vanskelig for alle å passe inn i den samme malen. Men det er lett å si, og kanskje ikke så lett å gjøre noe med. Det at vi skal sitte stille ved en pult og lytte, er enklere for noen og veldig vanskelig for andre.

– Kan det forklares med hjernen?

– Jeg tenker at alt kan forklares med hjernen. Det er der vi tenker og lærer og interesserer oss. Alt vi driver med stammer jo derfra. De store individuelle variasjonene har jo også sin rot i nervebanene og hvordan de jobber sammen.

Les også: Verdal får skryt for hvordan de jobber med ungdom. Men kommunen har ikke alltid vært et godt eksempel

Jenter modnes tidligere

At jenter modnes tidligere enn gutter, vet vi fra før.

– Det er noe som ikke er så lett å ta hensyn til. Når det gjelder hjernemodning ligger jenter ett til to år foran guttene. De har et lite forsprang som særlig gjør seg gjeldende tidlig i ungdomsåra. Da starter den modningsprosessen som vi gjennomgår når vi er tenåringer, sier Syvertsen.

– Men når guttene først kommer i gang, så er kurven litt brattere og det går litt raskere hos dem. Alt i alt ender man opp omtrent på samme sted, men i starten, tidlig i tenåra, har jentene et lite forsprang, fortsetter hun.

– Tror du det kan forklare at jenter er flinkere til å lese enn gutter?

– Jeg tror det er veldig sammensatt og at det er mange svar på det spørsmålet. Men jeg tror at en viktig faktor er dette, og da kommer jeg stadig tilbake til modningen av disse eksekutive funksjonene, sier Syvertsen.

– Det er akkurat det som modnes i tenårene, og det som gjenstår i hjerneutviklingen, og som jentene har ett eller to år forsprang på i starten. Det går nettopp på det å få organisert seg. Være fokusert på oppgaven. Holde tråden til du er i mål. Som egentlig er veldig relevant for skolearbeidet.

Ungdomstida – gulltid for læring

– Er det noen råd du vil gi til lærere?

– Ungdomshjernen har en stor fordel og en stor ulempe når det kommer til skolelæring. Den store fordelen er at de lærer veldig fort rent biologisk, og trenger færre repetisjoner før både ferdigheter og kunnskap fester seg, sier Syvertsen.

– Samtidig er disse eksekutive funksjonene under utvikling. Dermed ligger utfordringen i å få organisert seg, unngå skippertak, eller i motsatt ende av skalaen – unngå å overarbeide seg. At man får jobba på en smart måte. Det er kanskje den største utfordringa. Skulle jeg gitt et råd så måtte det være tydelige planer både hjemme og på ­skolen, og konkrete oppgaver, men det har man sikkert allerede fra før.

– Det er mye debatt om elevene skal ha lekser eller ikke. Har du noen mening om det?

– Ja, det har jeg. Selv om unge lærer veldig fort, så er repetisjon nøkkelen til læring. Jo flere ganger man bruker en forbindelse mellom to nerveceller, jo sterkere blir den. Og det er nettopp det som er læring, at det dannes slike forbindelser mellom nervecellene, sier Syvertsen.

– Hvis man tar opp igjen tråden etter noen timer, så er sjansen større for at den kunnskapen fester seg. Som mor tenker jeg også at det er viktig å ha litt av skolearbeidet i hjemmet, så vi hjemme også får kontakt med det de driver med på skolen. Det gjelder kanskje særlig de mindre barna, fortsetter hun.

– Tror du skolen forventer feil ting på feil tidspunkt?

– Jeg registrerer og synes det er veldig positivt at kunnskapen om den lange modningstida til hjernen, og hva det betyr for ungdom, begynner å bli kjent og er noe folk er klar over. Men vi må ikke glemme at det er noen sårbare individer som har enda større utfordringer enn de fleste andre i ungdomsåra med å ha en uferdig pannelapp, sier Syvertsen.

– De kan ha sykdom, ADHD, eller andre typer utfordringer som er knytta til de eksekutive funksjonene. Det er ikke så lett å se på folk. Man må nesten inn med nevrofysiologiske undersøkelser og sette fingeren på det for at det skal synes, fortsetter hun.

– På individnivå kan det hende noen havner i en skvis hvor det forventes mer av dem enn det de faktisk har evner til å gi. Da kan man jo ofte få tilleggsproblematikk med psykiske utfordringer i tillegg til en slik grunnutfordring.

Råd til mattelæreren

– Når det gjelder enkeltfag, er det noe for eksempel mattelæreren bør vite om ­hjernen?

– Ja, kanskje det at unge lærer kjapt og har veldig store forutsetninger både for å kunne forstå matematikk og å jobbe, tenke logisk, lære og skjønne de matematiske sammenhengene. Det tror jeg de kan ha like store forutsetninger for som oss voksne.

– Men hvis de får en lang mattelekse som strekker seg over lang tid med veldig mange ulike punkter og innvikla beskjeder å forholde seg til så kan bli det vanskelig for dem, sier forskeren.

– Og da er konklusjonen at oppgavene bør være korte?

– Jeg tror korte, konkrete og tydelige arbeidsoppgaver kan være lurt. Jeg har en storesøster som er mattelærer i ungdomsskolen. Hun nevnte som eksempel hva som skjer hvis hun sier til klassen at «nå deler jeg først ut blyanter, så deler jeg ut papir og så skal vi gjøre sånn og sånn». Når hun deler ut blyantene, da forteller hun at det sikkert er førti prosent av elevene som rekker opp hånda og spør om de ikke skal få papir også.

– Det synes jeg er et ganske fint bilde. For det er noe med at man tar den første beskjeden og så er det den som gjelder – og så ble ikke det andre fanga opp. Enda det er enkelt og konkret med tre eller fire punkter. Det stoppa på punkt én for veldig mange, sier Syvertsen med et smil.

– Er det noe du mener ellers at lærere bør ha i tankene?

– Kanskje særlig dette her at det er work in progress på hjernemodning. Veldig store, åpne oppgaver med mye frihet når det kommer til hvordan man skal organisere seg er en større utfordring for ungdom enn for litt eldre.

– Du tror litt på stramme regler?

– Ja, jeg gjør det. Men så er det stor forskjell mellom ungdomsskole og videregående. I videregående har du allerede kommet mye lengre i modningsprosessen til hjernen enn en 14–15-åring.

– Hvis man skal støtte seg til forskningen på hjernemodningen så støtter den at det er en fordel å ha et rammeverk som man kan bevege seg innenfor, sier Syvertsen.

– Er det noe du som hjerneforsker gjerne skulle vite mer om for å forstå ungdom bedre?

– Vi vet jo litt om hva som gjør det vanskelig for ungdom å få en god utvikling. Det kunne vært spennende å ha enda bedre oversikt over hva som fremmer en god utvikling, og å bli mer bevisst på det. Hvis vi kunne forstått det bedre kunne det vært lettere å legge til rette for en best mulig modningsprosess.

Les også: Henriette ble angrepet og truet av elever. Nå vil hun se endring i norsk skole

Tidlig skolestart

– Det er diskusjon om seksåringsreformen og når elevene skal begynne på skolen. Hva mener du?

– Da svarer jeg igjen litt som mor. Jeg har en førsteklassing nå. Jeg husker da seksåringsreformen kom, at det ble mye fokus på at det skal være mye lek og at førsteklassingene ikke skal sitte så mye stille. Det skulle være en overgang fra barnehage til skole, sier Syvertsen.

– Men jeg ser jo at i praksis så har man en pult, og sitter ved den pulten, og det er liksom der du hører til den dagen. Det er jo en stor overgang fra barnehage. Jeg kjenner at det blir fort litt kontroversielt å si – men det er nok ganske tidlig for en seksåring å begynne på ­skolen.

– Og for dem som er født sent på året blir det en stor forskjell. Hjernens utvikling er en gradvis prosess hvor nesten hver eneste måned teller – i hvert fall i så ung alder som det. På en annen side er barn veldig tilpasningsdyktige. De finner seg til rette med hvordan det er, og lærer basert på det.

Syvertsen føyer til:

– Som forsker blir man litt redd for å gi kategoriske svar. Men hvis jeg skal snakke rett fra levra: I en helt ideell verden så skulle kanskje skolen begynt en time ­seinere, kanskje skulle guttene begynt ett år seinere enn jentene, og kanskje skulle man ikke starta med å sitte stille ved pulten før man var sju år. Men så er det så mange andre hensyn å ta, så i praksis blir det ikke akkurat sånn.

– Vet vi nå alt om denne spennende ­hjernen? Hva er de store spørsmålene du sitter med?

– Det er knyttet til disse eksekutive funksjonene innenfor pannelappen. Det er kanskje den siste hvite flekken på ­kartet for menneskekroppen. Det er veldig mye med mennesket som vi har stor oversikt over. Vi kan utrolig mye om oss selv.

– Men når det kommer til hjernen, så er den det aller mest kompliserte. Å forstå den fullt ut tenker jeg at vi kanskje aldri klarer. Og det er antakelig litt bra. For hvis vi hadde kunnet dekode den ned i minste detalj så kunne vi også bygd den opp fra scratch og konsekvensene av det er litt ekkelt å tenke på, sier Syvertsen.

– Hva er det med den eksekutive delen av hjernen som vi ikke vet nok om?

– Det er noen veldig kompliserte nettverk der. Vi har lenge tenkt på hjernen som blokkinndelt. Blokker for syn, hørsel, og bevegelse for eksempel. Grovt sett er det slik i store deler av hjernen. Og det liker hjernen vår, for vi vil gjerne ha kategorier og navn på ting og mønster – det er noe vi ser etter hele tiden.

– Men i virkeligheten er det 90 milliarder hjerneceller og sju tusen forbindelser til hver av dem, så det er jo et salig kaos egentlig. Det er nok langt igjen til vi får oversikt over alt, og så er det jo nettopp de nettverkene som er poenget, sier hjerneforskeren.

Hun legger til:

– Å skjønne hva som henger sammen med hva, der har vi mye igjen å hente. Vi har forstått mye om de eksekutive funksjonene, men å vite enda mer i detalj om hvordan de påvirker sykdomsprosesser, autisme, psykiatri og utviklingsforstyrrelser – det er vi ganske langt unna.

– Som lege tenker man terapi og hvordan kan vi gå inn og gjøre noe. For veldig mange sykdommer kan vi hjelpe pasientene fordi vi vet akkurat hvilke nevrotransmitter som er involvert. Det er en del sykdommer som er særlig knytta opp mot pannelappen som vi bare begynner å touche litt borti og forstå. Og hvis man kunne skjønt det litt mer i dybden så kunne man gjort mer med behandling. Det er spennende å tenke på, avslutter Syvertsen.

Les også: Ida Marie og samboeren jobber skift og ser hverandre kun i helgene