JAN-ERIK ØSTLIE

jan.erik@lomedia.no

«I møte med nye kriser i kapitalismen bør arbeiderbevegelsen lære av sin nære fortid og bruke Martin Tranmæls metode til å stoppe høyrepopulismen og bygge en bedre og mer solidarisk framtid». Dette mener journalist, forfatter og politiker Mímir Kristjánsson i sin nye bok. Hos den nåværende Rødt-politikeren er det tett mellom bokutgivelsene.

Neste gang blir det vel Haakon Lie han kaster seg over. For hva er det med Kristjánsson og gamle arbeiderpartipatriarker? Hvorfor tror han de er så godt egnet som eksempler til etterfølgelse i dagens politiske landskap? For ikke altfor lenge siden lurte han på hva Einar Gerhardsen ville ha gjort om han hadde vært i live, i år er det altså Martin Tranmæl (1879-1967) han i bokform søker tilbake til når han vil ha svar på hvordan ytre høye skal bekjempes. For det er akkurat hva han mener Tranmæl gjorde i mellomkrigstidas Norge – han loste først den dominerende delen av arbeiderbevegelsen i sosialdemokratisk retning på 1920-tallet, sto imot både Lenin, Moskva og Norges Kommunistiske Parti, ordnet et kriseforlik med Bondepartiet sånn at Johan Nygaardsvold – gubben fra Hommelvika – dermed til slutt kunne danne landets andre arbeiderpartiregjering. Dette var medisinen mot Quisling og hans menn som aldri klarte å få folkets oppslutning i Norge.

Kriseforliket i 1935, for øvrig en av senterpartipolitiker Per Olaf Lundteigens kjepphester, kaller Kristjánsson Arbeiderpartiets frieri til jordbrukerne. Han skriver blant annet: «Med Tranmæls avis Arbeiderbladet som intellektuelt sentrum ble det i årene fram til landsmøtet lagt fram nye tanker om primærnæringene. Frihandelslinja ble forlatt. I stedet for å presse ned prisene på jordbruksprodukter, var målet nå å øke kjøpekraften til både jordbrukere og arbeidere ved å sprøyte statlige penger inn i økonomien.»

Forfatteren gir oss et kort riss fra deler av trønderen Tranmæls liv. Han tar opp det kanskje noe bemerkelsesverdige i at Tranmæl skydde sentrale verv – det eneste han drev det til var redaktørstillingen, først i trondheimbaserte Ny Tid (1913-18), så i partiavisa Social-Demokraten (seinere Arbeiderbladet og Dagsavisen). Her holdt han imidlertid ut usedvanlig lenge, i 28 år. Men, så var også den stillingen alfa og omega i partiet en gang, den ble ikke besatt uten at Landsmøtet hadde sagt sitt. Som redaktør fikk Tranmæl gitt uttrykk for det han ønsket. Dessuten satt Tranmæl i partiets sentralstyre i 45 år (1918-1963).

Tranmæl settes nærmest på en pidestall, og forfatteren er freidig nok til å mene at dagens politikere ikke lenger framstår som veivisere av Tranmæls kaliber, men som værmeldere! Eller som han skriver: «De prøver ikke lenger å påvirke framtida, deres oppgave er bare å tyde hvilken vei vinden blåser». Morsomt skrevet, men skryten av den gamle arbeiderpartikjempen deles neppe av alle i Kristjanssons eget parti.

Skjønt, det er langt fra noen biografi dette her. Den har tranmæleleven Haakon Lie allerede skrevet, sågar i to bind. Kristjansson er mer opptatt av politikken rundt Tranmæl – av sammenhengen han står i. Over lengre strekk i boka nevnes ikke Tranmæl med et eneste ord.

Boka er et historieverk av den litt mer lettere sorten. Forfatteren innrømmer også at han er en glad amatør i dette akademiske faget. Språket er da også ganske uakademisk – helt i stil med forlaget Manifests hang til å skrive om vanskelige tema på 1-2-3, eller å skrive så «folk flest» henger med. Boka kan sikkert leses og forstås på et klubbkontor i en eller annen industribedrift på regnkysten, for å låne et begrep fra Kjartan Fløgstads kreative repertoar.

Kristjánsson er en god formidler i denne tradisjonen. Han skriver: «Mitt ærend har ikke vært å bringe fram ny historisk innsikt, men å popularisere og politisere stoffet på en måte som gjør det mulig å bruke i de krevende debattene som arbeiderbevegelsen står overfor i dag».

Riktig nok opererer han med fotnoter, men de er heldigvis bare brukt som referanser. Jeg tilhører den typen lesere som mener at hvis du må legge inn ekstra informasjon i fotnotene, så er du for slapp og organiserer hovedteksten din feil. Mens leseren må bla fram og tilbake og mister helt leserytmen.

Og jammen er ikke boka så oppdatert at koronasituasjonen også bakes inn helt mot slutten. Viruset viste med et enkelt slag hvor sårbar den kapitalistiske økonomien er, mener forfatteren. Det klinger nok fint i de venstreradikales ører, men om dagens partikamerater av Martin Tranmæl vil underskrive på akkurat den formuleringen, er jeg nok litt mer usikker på.