JAN-ERIK ØSTLIE

jan.erik@lomedia.no

Til slutt ble hun verdensmusiker. Til slutt befant hun seg på samme scene som Jan Garbarek og hans berømte musikere. Men veien dit var lang.

Det er sjølsagt snakk om Mari Boine, den samiske gudbenådede sanger og musiker. Født i Karasjok i det viktige året 1956, og still going strong.

Frilansjournalist Per Lars Tonstad, som en gang gikk på lærerhøyskolen i Alta sammen med Boine, har skrevet en biografi om henne. Boka ble utgitt for sju år siden, men har neppe tapt seg nevneverdig siden den tid.

Boine beskrives som ei svært beskjeden jente i sine unge år. Foreldrene var Læstadianere og det vi nok må kalle kristne fundamentalister. Musikk og joik i hjemmet var strengt forbudt, noe som førte til at den unge jenta tidlig lærte å forakte sitt eget opphav – ja, alt det samiske. Hun lærte seg ikke en gang det samiske språket før langt seinere i livet. For skulle du opp og fram her i samfunnet, også i Finnmark, var det norsk du måtte være.

Mari Boine fikk ifølge hennes biograf tidlig sår og arr på sjelen av det hun opplevde i barndom og ungdom. Men heldigvis – ikke minst for den norske musikkhistorien – fikk hun ganske tidlig interesser for sang og musikk. Og det var denne interessen som skulle føre henne ut av de verste tvangstrøyene, den verste beskjedenheten og forsagtheten. Hun forsto tidlig at denne interessen kunne hun ikke leve foruten. Men lenge livnærte hun seg som lærer.

Denne biografien er imidlertid langt mer enn Mari Boines personlige historie. Heldigvis. Dette er også fortellingen om samenes kamp for sine rettigheter, kampen er en sentral del av samehistorien. Og dermed også norsk historie. Sjølforakten som opp gjennom årene har preget og rammet mange av samene, blir levende skildret. Boine gikk som nevnt heller ikke klar av den. Kampen mot utbyggingen av Alta-Kautokeino-vassdraget som raste på slutten av 1970- og begynnelsen av 1980-tallet, fyller også en del sider av boka. Disse protestaksjonene som samlet miljøvernere fra hele landet kom noe tidlig på Boine – hun hadde på daværende tidspunkt ikke helt våknet enda. Likevel føyer beskrivelsen av Alta-saken seg nydelig inn i fortellingen om henne.

Skjønt, på denne tida var hun mest opptatt av å etablere seg som kona til Åge Persen som hun etter hvert får to sønner sammen med.

Dette er også historien om en musiker som etter hvert finner Finnmark, Karasjok og Porsanger altfor lite og sneversynt – hun vil ut i verden, ja – Mari Boine vil fly. Da holder det ikke lenger bare å stå på scenen med Bjørn Afzelius og Åge Aleksandersen for å synge «Rosalita» - nei, internasjonalt er det større navn som venter. Men kanskje er likevel karrierens høydepunkt, den største anerkjennelsen for den en gang så blyge samejente, da hun synger i Oslo Domkirke når kronprins Håkon og kronprinsesse Mette Marit gifter seg. Og Boine gjør det i samekofte. Joik for kronprinsparet – hvem skulle ha trodd det.

Boka viser også at den mer og mer bereiste Mari Boine likevel aldri glemmer sine røtter – at det kanskje alltid vil være på Nordkalotten hu høre tel.

Per Lars Tonstad har skrevet en biografi om Mari Boine og hennes kamp for det samiske som i hvert fall har gjort meg mer i stand til å forstå vår egen urbefolknings utrettelig kamp for respekt og menneskeverd.