Jan-Erik Østlie

jan.erik@lomedia.no

– Er det noe som er gift for et demokrati, så er det apati, altså når du tenker at ingenting nytter, sier Thea Joramo Lysne, som sammen med Ida Helene Rosenqvist har skrevet boka «Makta er vår. Politikk og påvirkning i det norske demokratiet.»

Boka er todelt. Første del handler om det norske demokratiets byggesteiner, andre del om hvordan du kan delta i demokratiet.

Hull i kunnskapen

De to forfatterne, som begge er i begynnelsen av trettiårene, traff hverandre i Stortingets kommunikasjonsavdeling hvor ingen av dem lenger jobber.

De har begge akademisk utdannelse på universitetsnivå. Spørsmål om demokratiet og hvordan vi alle kan delta i det, har de lenge vært opptatte av.

Da de jobbet på Stortinget, fikk de en mengde ulike spørsmål på telefon og av besøkende.

For eksempel: Hvor er Statsministerens kontor? Men også andre spørsmål som avslørte en mangel på kunnskap om hvordan vårt demokrati er bygd opp. Til og med pressefolk viste manglende kunnskaper.

Rosenqvist forteller at hun også fikk spørsmål hun sjøl ikke kunne svare på. Da var frøet sådd.

– Det var en del kunnskapshull som jeg også hadde, og som jeg kanskje burde vite noe om siden jeg jobbet på Stortinget, sier hun.

Pandemien

Så kom koronaepidemien, landet stengte ned, og også Stortingets kommunikasjonsavdeling ble sendt på hjemmekontor.

– Det var litt usikkert hvordan arbeidshverdagen ville se ut framover, så jeg tenkte at hvis jeg fikk litt ekstra tid, vil jeg bruke den tiden til å friske opp kunnskap om politikk og demokrati, og bli enda bedre på det jeg skulle formidle, forteller hun.

Så gikk hun til stortingsbiblioteket, men fant ikke den populærvitenskapelige boka hun ønsket seg, bare en masse fagbøker i statsvitenskap og ei barnebok – ingenting imellom.

Da tok hun kontakt med Lysne og spurte om de ikke sammen skulle skrive den boka.

Dette er fem år siden, resten er historie.

Alle skal med

Lysne forteller at det ligger et sosialt engasjement bak motivasjonen til å skrive boka.

De så at de som aktivt deltar i demokratiet, og tar plass i samfunnsdebatten, har en litt skjev fordeling i befolkningen. Det fins mye statistikk på at jo høyere opp du er på den sosiale rangstigen, jo mer føler du at du tar denne plassen.

– Men den plassen skal alle føle seg berettiget til å ta, ikke sant. Demokratiet lever jo ved at alle bruker det, sier hun.

Nå ønsker de to forfatterne, sjøl om de skjønner at det er urealistisk, at alle i Norge, særlig de med lav demokratisk selvtillit, leser boka.

Samtidig vet de også at de som leser, gjerne er personer som har høyere demokratisk selvtillit.

De har forsøkt å skrive boka så enkelt og engasjerende som mulig sånn at folk skal kunne plukke den opp uansett hvor mye kunnskap de har fra før.

Ikke gi opp

– Hva kan boka gi tillitsvalgte i fagbevegelsen og andre fagorganiserte?

– Mye. Vi håper at den kan gi majoriteten en økt demokratisk selvtillit, sier Lysne.

De er begge klar over at det fins mye arbeiderklasse i fagbevegelsen, særlig blant LO-medlemmene. Og at det også er en skjevfordeling i hvem som stemmer ved valg, som er et viktig demokratisk verktøy. Også dette er et klassespørsmål.

Rosenqvist sier boka er en innføring i hvordan et demokrati fungerer, og hvilke bestanddeler det består av. Demokratiet på en-to-tre. Alt dette er nødvendig for at ikke folk skal gi opp og bli apatiske når de for eksempel møter byråkratiske forordninger og regler som angår deres liv.

For eksempel forslag om veireguleringer fra fylkeskommune som kan medføre at litt av hagen din forsvinner.

Da er det viktig å vite hvilke rettigheter du har, at du kan klage og ellers engasjere deg i prosessen. Kanskje kan dere gå sammen i nabolaget for å få stoppet eller påvirket vedtaket om det er hva dere ønsker.

– Jeg har erfart fra eget liv at det er mange som ikke vet hvilke verktøy eller påvirkningsmakt de har, sier Rosenqvist.

Klasseperspektivet

– Er det for lite diskusjon og engasjement i samfunnet i dag, og for mye apati?

– Det er kanskje for mange av de samme stemmene, de stemmene med de største ressursene. Jeg skulle gjerne sett et større mangfold blant de som deltar, mener Rosenqvist.

Lysne følger opp:

– Det er veldig tydelig at jo tjukkere lommebok du har, jo høyere utdanning du har, desto mer bruker du og føler du deg berettiget til å ta del i demokratiet.

De viser til forskning som dokumenterer at arbeiderklassen i mindre grad deltar. Og det er ikke på grunn av latskap, men at de ikke i like stor grad føler seg berettiget til å ha en mening om politikk og demokrati.

– Hvorfor er det sånn?

– Det er nok sammensatt, men det hjelper jo alltid når du ser noen som ligner på deg selv, i sentrale verv og roller. Du ser det også på Stortinget. Andelen arbeiderklassetilhørighet har gått betraktelig ned siden 1960-årene, forteller Rosenqvist.

Den fjerde statsmakt

Boka har også et eget kapittel om mediene, den fjerde statsmakt. Det er et faktum at de trykte, redigerte mediene i dag blir mye mindre lest, særlig blant ungdommen. I tillegg har vi fått internettmedier og sosiale medier.

– Er denne utviklingen en utfordring for demokratiet og deltakelsen i det?

– Ja, åtti prosent av de unge opplyser nå at hovedmediekildene deres er de sosiale mediene. Det er kjempeutfordrende, sier Lysne.

Hun begrunner det med at sosiale medier oftest er uredigerte, de er sjelden kontrollerte for fakta, eller møtt av andre stemmer, de er ubalanserte.

– Sosiale medier gjør at jaget på oppmerksomheten for en politiker og for politiske partier blir et helt annet enn det var tidligere når de kunne regne med å få lov til å presentere hele og lange resonnement, og når de kunne regne med at det grunnlaget de la fram, kom ut til befolkningen, sier hun.

Rosenqvist mener vi snakker om massemedienes død.

– Det gjør at folk sitter med veldig forskjellige sannheter. Og versjoner av sannheten.

Og hun legger til:

– Et annet element er at evnen til å utøve kildekritikk også er litt ujevnt fordelt ute blant befolkningen. Når disse kommentarene på sosiale medier låner virkemidler fra journalistikken, blir det vanskelig å skille hva som er faktasjekket, hva som er troverdig informasjon og hva som er oppspinn. Fordi formatet er så likt og virkemidlene så like, blir det vanskelig.

Uheldig tendens i politikken

De to forfatterne mener en annen viktig sak for at et demokrati skal fungere optimalt, er at det er litt takhøyde for uenighet så lenge den holdes faglig. Ikke minst innad i politiske partier.

– Å minne om at uenighet og diskusjon, som kan virke ganske tydelig og krass så lenge den ikke er personfokusert, er kjempeviktig for det politiske partiet, sier Lysne.

Hun poengterer også at det vil være uheldig om de store folkepartiene blir for like. Da forsvinner de verdimotsetningene som et velfungerende demokrati bør ha.

– Det kan også bidra til avmakt hos befolkningen, sier Rosenqvist.

Demokrati i krise?

Fagbevegelsen og LO blir ikke nevnt på hver eneste side i boka, men den har fått sin rettmessige plass, mener forfatterne.

– Det er ei bok som skal gjennom hele det norske demokratiet på 200 sider. Når vi har valgt ut de viktigste påvirkningskanalene, så er det ikke tilfeldig at fagbevegelsen og LO er de eneste av organisasjonene som har et eget underkapittel. Vi var altså bevisste på at LOs sterke betydning for demokratiet måtte med, sier Lysne.

– Er demokratiet i krise i dag?

– Internasjonalt går det dårlig, og det er selvfølgelig ikke irrelevant for det norske demokratiet. Vi skriver en del om dette i bokas avslutning. Vi ligger på topp i Norge på internasjonale demokrati-indekser. Det har vi gjort de siste ti-femten årene, men er på ingen måte immune, vi er en del av verden. De tendensene som har vært med på å svekke demokratiet rundt om i verden, er også vår utfordring. Så det gjelder å være årvåkne.

Teknologene

På den politiske venstresida har det i årevis vært snakket om at det er pengene som rår. Nå har også teknologien, som vi blir mer og mer avhengig av, kommet inn med full styrke.

At eierskapet til teknologien gir stor makt, bekymrer også de to forfatterne. De mener deres bok kan leses som en motvekt til dette.

– At vi får mennesker som er enormt rike og mektige, er et problem fordi de får så mye makt i demokratiet at det svekker makten til befolkningen for øvrig, mener Rosenqvist.

Vi får den situasjonen at de som skal kontrolleres, er de som sitter på verktøyene for kontroll. Dette ser Rosenqvist og Lysne på som kjempeskummelt.

Kunstig intelligens

Siste skudd på teknologistammen er kunstig intelligens (KI).

De fleste er enige om at dette er kommet for å bli, og derfor noe vi må forholde oss til, men likevel fins det grovt sagt to leirer. De som ser på dette som en redning, og de som ser på KI med skepsis og som en trussel.

– Vi må lære oss å bruke dette fornuftig, sier Rosenqvist

– Her er mye penger involvert, så klarer vi det?

Lysne forteller at hun er optimistisk, men advarer likevel mot å være for naiv. Skjønt, hun erkjenner at det er et verktøy som kan få enorm innvirkning på våre liv.

– Også KI skaper parallelle virkeligheter, sier Rosenqvist.

Hun forteller at de også har brukt kunstig intelligens når de skrev boka. Flere av intervjuene de har gjort med kilder i boka fikk de en chatbot til å transkribere.

– Noe dere vil legge til før vi stenger?

– Vi har snakket om mye, men husk å få fram at den store bekymringen som vi gjentar og gjentar, er skjevheten når det gjelder folks deltakelse i demokratiet, sier Lysne.

– Vi bestemte oss ganske tidlig for at boka skulle passe inn i det populærvitenskapelige formatet. Det skulle ikke være en fagbok med bitte små bokstaver, det var viktig for oss, forteller Ida Helene Rosenqvist.

– Ja, du skal orke å lese denne her på senga også, sier Thea Joramo Lysne.